Vinterblues

Den siste uken har jeg fått et slag i magen, i form av tilbakemeldinger fra mennesker i livet mitt, om at det jeg sier sårer. Ikke direkte, men indirekte, implisitt. Det er et slag fordi det er sant, og sannheten gjør alltid vondt. Det er et slag fordi jeg vet at det jeg sier stammer fra et sår dypt inni meg, et sår jeg trodde var i ferd med å leges. Det er også et slag fordi det er en profeti jeg fryktet ville bli oppfylt. En profeti som jeg har merket har blitt oppfylt litt etter litt, med månedene, årene som har gått. Jeg har blitt bitter. Mer enn det jeg allerede var. Det er uunngåelig at synet vårt på ting blir farget av det vi gjennomgår i livet, men jeg visste ikke hvor stor plass det tar, i tankene, livet, hvor avgjørende det er. Nå som det er for sent å gjøre noe med at jeg faktisk har blitt påvirket av dette, hvordan kan jeg reversere det? Hvordan kan jeg få slutt på bitterheten, hvordan kan jeg lege dette såret? Mye av tiden etter at såret ble påført har gått til å prøve å ikke tenke på det, glemme, men jeg har aldri visst hva annet jeg skal tenke på. Det er jo der kuren ligger, det er det som er motgiften. En ny type tanker som kan oppheve de gamle. Da jeg først hørte dette, fra to forskjellige personer, i en og samme uke, gjorde det meg selvfølgelig nedstemt, men ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Takket være dem, er blitt bevisst og bevissthet er alltid første steg på bedringens vei.

Sensommerblues

Det er august og Øya-festival i Oslo, og jeg får en uforklarlig trang til å rømme. Fra byen, verden, meg selv. Jeg lager et skille mellom meg og dem. Festivalmennesker. Føler meg fundamentalt forskjellig fra dem, som om de har en kulhetsgen jeg ikke arvet. Jeg husker sommeren etter videregående. Jeg satt på bussen på vei hjem fra flyplassen, jeg hadde vært i Kosovo. Bussen stoppet på Oslo bussterminal og fra setet mitt så jeg noen jeg gikk på skole med på sporet ved siden av. De var på vei til Roskilde eller hadde nettopp kommet derfra, jeg husker ikke. Det jeg husker er bølgen av melankoli som traff meg der jeg satt klam i bussetet. Jeg husker at jeg tenkte at jeg ikke hørte hjemme, at alle mine jevnaldrende dro på festival og drakk øl, mens jeg ennå ikke hadde drukket en hel engang. Det skulle gå et par år før det skjedde, en høyest overvurdert opplevelse, så mye at jeg, den dag i dag, nekter å bli vant til smaken, bare for å passe inn blant jevnaldrende og resten av verdens voksne befolkning. Minnet fra bussterminalen er åtte år gammelt, fra den tiden da jeg fortsatt ikke visste hvem jeg var og hva jeg ville gjøre med livet mitt. Det var da jeg fortsatt ikke følte at jeg hørte til i Norge. Det var lenge før jeg fikk en fast fulltidsstilling, før jeg fikk en meningsfull jobb, før jeg begynte å faktisk gjøre noe med ting jeg ikke likte og forandre verden rundt meg. Nå er jeg sikker på hvem jeg er og hva slags liv jeg vil leve, jeg har aldri følt meg så hjemme i Norge, i Oslo. Men selv etter så mange år er det likevel en avstand mellom festivalmennesker og meg. En avstand jeg selv konstruerte i mitt eget hode og som jeg nå jobber med å dekonstruere.

Thoughts from Places: Tyskland

Tirsdag morgen våkner jeg av at jeg har strekk i leggen. Det er en nesten uutholdelig smerte, og jeg kan ikke gjøre annet enn å ligge helt stille og vente på at det skal gå over.

Jeg prøver å bruke de neste dagene til å skrive, nå som jeg er alene. Torsdag kveld kommer D, og etter det kommer jeg ikke til å ha så mye alenetid, og kommer ikke til å få skrevet noe. Som vanlig, overvurderer jeg hvor mye jeg kommer til å skrive. Jeg vil jo gjerne se litt av byen også. Samtidig som jeg egentlig ikke er i interessert i det heller, vil bare sette meg på en kafé og bare være her. Late som jeg bor og jobber her. Som vanlig, romantiserer jeg ideen om å kunne ha skriving som fulltidsjobb, eller i det minste få betalt for å skrive. De neste tre dagene skriver jeg kun noen få setninger, men jeg noterer ned tanker jeg har, som kan bli blogginnlegg. Jeg overbeviser meg selv om at det ikke er så viktig at jeg ikke skriver på romanutkastet, så lenge jeg skriver noe.

Ombord toget til Hamburg er det få ledige plasser. Jeg går litt frem og tilbake mellom vognene og setter meg til slutt ved et vennepar som snakker engelsk. I samme vogn er det seter i og mot kjøreretningen. Overfor meg og de to vennene sitter to menn, en ung og eldre, mot kjøreretningen. Senere kommer det på en eldre kvinne. Hun er lang og spinkel og får kofferten sin opp på hattehylla med en rask bevegelse. Det er veldig varmt om bord, sikkert rundt 30 grader, det er ikke klimaanlegg. Det er også stille i vognen, varmen gjør det vanskelig å forme tanker, for ikke å snakke om setninger. Den eldre damen ber faren i den afghanske familien som kom på etter henne om å åpne vinduet. Han gir instruksen videre til sønnen som sitter ved vinduet. Es ist so heiss hier, utbryter den eldre kvinnen. Vi ser alle på hverandre og nikker enstemmig og smiler anerkjennende. Og helt plutselig får jeg en klump i halsen, bare av å se på den afghanske familien, moren, faren, de to brødrene. Kanskje fordi de minner om min egen familie. Eller kanskje fordi jeg vet hvor vanskelig livet kan være for en innvandrerfamilie, og det unner jeg ingen. Den minste gutten har et hjerteskjærende smil. Kanskje det er det. På en eller annen måte klarer jeg å svelge hulkene og tårene.

Den afghanske familien går av og jeg ser på den unge mannen (jeg har egentlig sett på ham gjennom hele turen). Han ligner på en ung Javier Bardem. Den eldre mannen holder blikket mitt, mens unge Javier ikke enser meg engang. Jeg forstår ikke hvordan tiltrekning fungerer. Eller, jeg tror jeg forstår det, men jeg liker det ikke. Er man alltid forbannet til å være tiltrukket av noen som ikke er tiltrukket av deg? At det alltid er en ufullkommen trekant, mellom deg, den du syns er tiltrekkende og den som er tiltrukket av deg?

Et gjensyn med Berlin

Klokka er fire på morgningen, sola er på vei opp. Det er lyst og helt stille ute. Det slår meg hvor betryggende stillheten er, sammen med lyset. Stillheten er full av all verdens muligheter. Hadde det vært vinter og mørkt, og så stille, hadde jeg vært livredd. Selv trafikklyset forblir grønt, som for å si veien er åpen, null hindringer, det er bare å kjøre på.

Det kommer en kvinne gående til holdeplassen og jeg står ikke lenger alene der. Hun har nøyaktig samme koffert som meg, bare en størrelse mindre. Håndbagasjestørrelse. Jeg ser på henne og smiler. Hun registrerer den morsomme tilfeldigheten; ikke bare skal vi ut å reise klokka fire på natta, vi har også samme koffert. Hun smiler tilbake. På bussen sitter vi nesten overfor hverandre, hun på en fireseter, jeg på siden, på området reservert for barnevogner. Ved det neste busstoppet kommer det to andre kvinner på og setter seg sammen med henne. De er svenske alle tre. Basert på samtalen deres og det lille av personligheten den avslører, men uten at de har sagt noe om det, deduserer jeg, fordomsfullt, at de skal på jentetur til et varmt sted. Fylletur. En antitese av den typen tur jeg skal på. Til min store overraskelse, møter jeg dem igjen ved bagasjeutleveringen i Berlin. Hypotesene mine blir stadig motbevist.

Flytoget er stappfullt. Hver gang jeg har flydd og tatt flytoget, har jeg fått sitteplass. Ikke i dag. I dag må jeg stå. Jeg kjenner det irriterer meg. Jeg har ikke kommet meg til flyplassen ennå og jeg er allerede stressa. På flyplassen sjekker jeg inn bagasjen min i løpet av noen få minutter. Jeg husker ikke sist gang jeg reiste med mer enn håndbagasje. Det må ha vært da jeg dro hjem igjen etter å ha bodd i Tyskland i et år, som jo var sist gang jeg var der, i 2015. Automatiseringen  har tatt over, det sitter ingen person ved skranken. Du følger bare instrukser fra en skjerm. Det er ingen som ønsker deg en god tur med et påklistret halvsmil. I sikkerhetskontrollen ser jeg på parene rundt meg og prøver å forestille meg deres historie, hvor skal de, er dette deres første reise sammen, hvor mange slike reiser har de vært på, hvor mange reiser skal de på før de ikke lenger er et par. Jeg føler meg plutselig takknemlig for at jeg ikke er i et langdistanseforhold. Jeg har ikke orket all flyvningen.

Utenfor Schönefeld går jeg den lange strekningen mellom flyplassen og togstasjonen og jeg husker at vi gikk her, M og jeg, for 7 år siden, da jeg var her sist, rett etter 22.juli. Han møtte meg på flyplassen og vi tok toget inn til byen. Denne gangen tar jeg toget alene og møter ham i Mitte, hvor han jobber, i lunsjpausen og vi spiser dumplings. Samtalen flyter og vi innser at det er fire år siden vi så hverandre sist, og snart er det åtte år siden vi traff hverandre. Det føles ikke sånn. Det føles som et ekte vennskap.

Frykten for det blanke arket

Tjueåttende oktober. Fire dager til NANOWRIMO og jeg har en struktur, men ingen inspirasjon, som vanlig. Når jeg åpner Word-dokumentet og innstiller meg på å skrive, blir det helt blank i hodet og jeg glemmer hvilken historie jeg vil fortelle, hva det er jeg vil si. Andre ganger, når det tomme Word-dokumentet ikke stirrer tilbake, på bussen, på jobb, på fest, da husker jeg plutselig, og har setninger, formuleringer, avsnitt, scener i hodet. Hvorfor? Jeg aner ikke. Kanskje fordi jeg har bygd det opp i hodet mitt som noe så vanskelig, uoppnåelig. Fortalt meg selv at nei, dette kan du ikke skrive om. Men jeg kan skrive, og når visse velger å skrive roman om en serie tinderdates så kan jeg faen meg skrive om dette. Men hvordan? Jeg har jo egentlig ikke et plot. Jeg tror jeg glamoriserer forfatterjobben og det å skrive. Jeg liker hvordan det ser ut, som et stemningsbilde på Instagram. Ikke når jeg sitter på kafé og ikke klarer å skrive. Ikke jeg kommer hjem fra jobb, har hele kvelden til å skrive, men velger å ikke gjøre det fordi det er så slitsomt. Ikke når jeg har gått med denne historien i hodet i snart fem år, kanskje lenger, og jeg har ingenting å vise frem, fordi jeg ikke har skrevet det ned. 

Mellom Groruddalen og Grønnegata

Denne anmeldelsen ble først postet på VOKS sin hjemmeside.

Det er en umiddelbarhet og aktualitet i Zeshan Shakar sin debutroman, Tante Ulrikkes vei, som lenge har vært mangelvare i norsk samtidslitteratur. Spesielt med tanke på at Norge i dag er et kollasj av fargerike historier og består av et uutnyttet mangfold.
Romanen består av flere lag, og det er der dens styrke ligger. I tillegg til å få adgang til karakterenes liv, en autentisk skildring som veldig få i Norge har innblikk i, får vi også et overordnet bilde av det politiske klimaet. Forfatteren beskriver virkelige hendelser som 11.september, publiseringen av Muhammed-karikaturene og valgkampen i 2009 (men som i romanen er satt i 2006). Selv om handlingen er lagt mellom 2000 til 2006, er det påfallende at temaene og problematikken fortsatt er like, hvis ikke mer, aktuelle i dag. Derfor er Tante Ulrikkes vei ikke bare et relevant, men også et nødvendig og viktig bidrag til norsk samtidslitteratur.

I romanen møter vi to gutter fra Stovner, som begge er med på et forskningsprosjekt om kartleggingen av hverdagslivet til ungdommer i Groruddalen. Jamal og Mo (kort for Mohammed) bor begge i samme blokk i Tante Ulrikkes vei.  Begge er født og oppvokst i Norge, av innvandrerforeldre. Der Mo skriver e-post til “NOVA-mannen” (seniorforsker fra Norsk institutt for forskning på oppvekst, velferd og aldring), spiller Jamal inn svarene sine på kassett. Det er et vitnesbyrd på Shakars gode fortellerteknikk at han ikke prøver å gi Jamal et språk han ikke besitter. Språket er så autentisk at du i løpet av kort tid hører stemmen hans i hodet og kan forestille deg han, mens han snakker inn på en kassett på badet. Mo, den ambisiøse og boksmarte, har et mer litterært språk. Mens Jamal dropper ut av videregående, selger hasj og går fra jobb til jobb, begynner Mo på Blindern og drar på en klassereise, hvor han deler tiden sin mellom vestkanten og Oslo øst.

Noen ganger får du hjertet i halsen, i frykt for at noe forferdelig skal skje. Shakar er flink til å bygge opp spenningen i boka, men scenene ender som regel i antiklimaks. Dette er antakelig fordi Shakar ikke skriver for å lage sjokkeffekter. Derfor blir aldri Jamal bare en "gangster" fra østkanten og Mo bare et målbevisst skolelys. Shakar skildrer, på en menneskelig og varm måte, to gutter som prøver å gjøre det beste med de kortene de har fått utdelt. Vi møter to gutter, med all verdens potensiale, som prøver å navigere i et samfunnet som har skuffet dem.

Den lengste sommeren, del to

Jeg "møtte" T på Tumblr. Brukernavnet hennes var "vi flyr" på albansk, noe som vekket nysgjerrigheten min umiddelbart og jeg begynte å følge henne. Hun reblogga feministiske innlegg og da visste jeg at vi kom til å bli venner. Sommeren etter vi hadde begynte å snakke på nettet, var vi begge i Kosovo samtidig og bestemte oss for å møtes. Vi tok en kaffe på Shpija e Vjeter, før det begynte å sprutregne og hun tok taxi til busstasjonen for å komme seg hjem til Vushtrri. Etter det har vi møttes i København, da jeg var der i februar, og nå i juli da hun kom på besøk. Vi sto opp hver dag rundt ni-tiden og spiste granola med frosne bær og yoghurt på verandaen. Jeg prøvde å vise henne Oslo fra sin beste side, samtidig som jeg selv så den som for første gang.

Etter at T dro, tilbrakte jeg en uke i Hunndalen sammen med mamma før vi dro til Kosovo. Hver dag var like tom som den forrige. Jeg sto opp tidlig og hadde hele dagen og huset for meg selv, mens mamma var på jobb. Jeg gjorde alt annet enn det jeg skulle, nemlig å skrive. Jeg leste en del, men skrev veldig lite. Det stedet, det huset er alltid forbundet med samvær, selskap og late dager, men aldri med kunstnerisk rendyrking, inspirasjon eller produktivitet.

Ombord flyet til Prishtina var det i år overraskende mange nordmenn. Som regel bare antar jeg at alle passasjerene er albanere og som regel stemmer det. Ikke i år. Det er nesten absurd for meg at noen som ikke har noen form for tilknytning til stedet faktisk velger å dra dit. På eget initiativ. Det er jo egentlig ikke så rart, det bor nesten 15 000 kosovoalbanere i Norge. De fleste av dem har norske venner, kollegaer. Noen av dem til og med norske kjærester. Det er bare et spørsmål om tid før liv blir sammenflettet. Likevel, er det så uvirkelig, noe jeg har drømt om helt siden jeg flyttet til Norge, om at mine to verdener skal krysse hverandre, og når de endelig gjør det, er jeg skeptisk, det føles feil. Selv om jeg, helt siden jeg var der i fjor, har insistert på at jeg ikke skulle dit år, dro jeg ned likevel. Jeg er glad jeg gjorde. Det ble en litt annerledes tur. Jeg, O og S leide en leilighet på Airbnb i Prishtina og sov der, i stedet for hos familie. Vi følte oss som innfødte, i landet vi er født i.

Sommerens siste eventyr var Bordeaux. Jeg besøkte D, som er utvekslingstudent der dette semesteret. Hun dro i juli for å delta på et intensivt franskkurs og vi fant ut at det passet utmerket om jeg besøkte henne før hun begynte på studiet og jeg på jobb. Byen var en rar blanding av majestetisk og skitten. Et par av dagene tilbragte vi på stranda. Etter å ha ligget og stekt oss i sola, dro vi på butikken bare noen få meter unna. Intetanende om fransk skikk (og lov?) om å ha på badetøy utenfor stranda, gikk vi der iført skjorts og bikinioverdel. Etter å ha fått blikk fra nesten alle vi passerte og beskjed om å kle på oss fra en barista, dekket vi oss til med håndkleet jeg hadde kjøpt på supermarkedet og gikk tilbake til stranda. Der bytta vi på å bade og sole oss. Jeg ble selvfølgelig solbrent, da jeg var fast bestemt på å få farge og undervurderte solens styrke. Den svien varte uheldigvis lenger enn skammen fra tidligere den dagen.  Jeg vet ikke hva det er, om det er deres motvilje til å kommunisere på andre språk enn sitt eget eller den usympatiske overlegenheten, men jeg har aldri hatt noe til overs for franskmenn. Det hjalp ikke at vi (eller egentlig mest D) i løpet av denne turen fikk slengt plystre- og kysselyder og ekle kommentarer etter oss. Catcalling lever i beste velgående i sørvest Frankrike. Med flassende hud og intakte minner dro hjem og hadde en uke i Oslo før jeg begynte på jobb.