Jag går i vinterskor på hösten; alltid förberedd för storm

I stedet for å se ned på den gjørmete stien, dekket av fremmedes fotspor, ser jeg, til en forandring, opp på trærne. Høstvinden har strippet dem for bladene, og de står halvnakne. Jeg lurer på om jeg skal gjøre det samme; la høsten frata meg alle disse lagene som jeg ellers beskytter meg med.

Jeg får besøk av storebror som                

                                 drömmer om det liv dom visar han på tv,
                                 han vill alltid vara som dom,
                                 men jag vill ha han som han e min bor, käre storebror.

Han snakker om soldatyrket og giftermål, og jeg lurer på hvor det ble av tiden. Den tiden da han fikk utdelt rollen som min beskytter, et par sko han fylte, fyller og vil fylle perfekt, for alltid.

Jeg får besøk av han jeg er storesøster for, til tross for at han overstiger meg på alle områder. Hans engasjement er inspirerende, og jeg lurer på om han vet at han er mitt forbilde.

Også får jeg besøk av min gode (en av de aller beste) venninne, og Oslo blir plutselig mye mindre ensomt og vakrere, og vi får bekreftet at kafèn virkelig er posiens venteværelse*.

            

               
*(Hermann Kesten)
alle bildene er hentet fra whi

October, be kind

Photoshoot med brodern '09

For et år siden seilte jeg på fremmed farvann. Det viste seg at jeg var fortapt, men der og da betydde det alt.

Jeg spiser Snack-a-Jacks, men det smaker ikke det samme.

Nå er dagene helt identiske; skole, hjem, tv-serier, trening, skole, hjem, trening, tv-serier. Jeg går en omvei fra skolen for å få et change of scenery. Det er en liten trøst i at jeg kan sette meg inn i en helt annen verden, leve gjennom andre mennesker, selv om de er ikke-eksisterende. Jeg prøver å finne meg selv i for lengst døde forfatteres ord, selv om jeg og ei venninne (og tydeligvis George Bernard Shaw*) er enige om at meningen ikke er å finne seg selv, men at man med årene blir mer og mer seg selv. Det er ikke et definitivt to-streker-under-svaret-svar på hvem man er, noen man må ha blitt innen man dør. Man er bare et sum av valg og erfaringer. Og noen ganger føler jeg en panikk i halsen som truer med å kvele meg, panikk over at dette er det eneste jeg kommer til å føle; en konstant lengsel, mens jeg venter på svar.

*"Life isn't about finding yourself. Life is about creating yourself."

But then one day, you feel something else

kilde

Jeg kjente det i dag; en stor og mektig følelse forkledd som liten og flyktig i ulvens fåreklær. Den steg sakte til overflaten og tok meg på senga. Den slo meg, slik den kalde høstlufta slår meg og jeg innser at halve september har passert. Jeg tok imot den, slik jeg tar imot de gule og allerede fallende blandene.

Hjernen min var et åpent sår som samlet smuss, hver eneste tanke giftere enn den andre. Det såret er nå leget. Jeg føler det igjen, og det er ingen tvil om dens opprinnelse; det er følelsen av frihet.

Byen jeg bor i, som snart vil bo i meg

Oslo er vuggesang. En vuggesang jeg aldri har hørt før, men som synger meg inn i dyp søvn. Oslo er hanesang. En hanesang jeg hører èn gang i året (men som jeg ikke har hørt på syvhundreogtretti dager) som vekker meg brått, men varsomt. Oslo er drømmene jeg husker, og som jeg lever på lenge etter jeg har stått opp.

Oslo er pennestreker på resirkulert papir. Oslo er velformulerte mennesker, ordelskere.

Oslo er meet cutes med naboen jeg må motta posten til fordi han er bortreist, og joggeren jeg finner lommeboken til. Det er kanskje ingen progresjon i disse møtene, men Oslo gir meg en mulighet, en sjanse.

Oslo er terskelen til voksenlivet, hvis høyde er lett å gå over, men gir også god utsikt til fortiden. Oslo lar meg ikke snu tilbake, tar meg i hånden og lover at, fra nå av, skal alt være bedre.

Oslo er inspirasjon. Overalt, hele tiden. Jeg vil fyre opp denne inspirasjonen, som en brann. Jeg vil vokte den, holde den rød og glødende med hender som ikke er redde for å brenne seg. Og jeg vil kjenne på varmen fra flammen på ansiktet, hvis linjer jeg ennå har å lære.

Oslo har hjertet mitt i neven, og jeg stoler blindt på henne. Jeg gir blaffen i om hun gir meg hjertesorg, så lenge hun får hjertet til å dundre.