Desember, 2015 - St.Hanshaugen, Oslo

Her om dagen drømte jeg om ham. Vi oppholdt oss på samme sted. Vi jobbet sammen, eller noe. Jeg kunne i hvert fall iaktta ham på nært hold. Han holdt meg på avstand. Jeg fulgte etter ham inn på do. Han virket oppgitt, nesten sint, for å se meg. Det var tydelig at jeg hadde prøvd å oppsøke ham tidligere. Han sa noe som slo meg så hardt i magen at jeg begynte nesten å grine. I drømmen og i søvne. Han sa han ikke kunne gå rundt og huske alt. At han hadde valgt å gå videre, og derfor valgte han å ikke huske. Det var hans måte å si at det vi hadde var spesielt, det var synd det endte slik det gjorde, men han ville ikke bli minnet på det hver bidige dag. Det var for tungt. Det var tungt for meg også. Å se ham sånn. Å se ham se sånn på meg.

Derfor drømte jeg om ham. Fordi jeg tenkte på ham før jeg sovnet. Som jeg vanligvis gjør. Jeg tenkte på om han noensinne vil kontakte meg igjen, slik han gjorde i fjor. Om vi noen gang kommer til å få en sånn uke igjen. Om vi kunne hatt en sånn uke med noen års mellomrom. Svaret er helt enkelt nei. Han er ikke dum. Det er ikke jeg heller. Det hadde vært selvpining på høyt nivå. Så selvforaktende er jeg ikke. Da kommer jeg jo aldri over ham. Det burde være mitt livsprosjekt. Det er mitt livsprosjekt. Hittil har det gått jævlig dårlig. Jeg har ikke gått ordentlig inn for det.

Hvis jeg ikke skal tenke på ham og minnene med ham, hva skal jeg tenke på da?

Tjuefjorten

I.

to jenter
to nye jenter
to nye venner
venner som kommer fra hvor jeg kommer fra
samme historie, samme utgangspunkt
venner jeg ikke trenger å forklare meg til


II.

kandidatmarkering
bachelor of the arts
tre år:
nye, voksende vennskap
gamle, avsluttede vennskap
kjærlighet
kunnskap

III.

sommeren av sammenkomster
sammenkomst av sjeler
sammenkomst av familier
sammenkomst av verdener
(vennskap forsoner selv de mest (tilsynelatende) uforsonlige verdener)
sommeren jeg mistet troen på tradisjoner
sommeren jeg trodde på kjærlighet

IV.

en e-post
som gjør at jeg bokstavelig talt spretter opp av senga
som gjør at jeg smiler hele dagen
som gjør at lykkens sommerfugl flakser igjen med vingene i magen min
(den har våknet etter ett år i dvale)
et vann
en utsikt
en stein
et kyss som gjenoppliver meg
hånden hans i min
leppene hans på mine
overalt, hele tiden
en båttur
en middagslur på gutterommet hans
oslofjorden
(vi svømmer i lykke)
aker brygge midten av august
der ute finnes det en video i en smarttelefon av en trekkspillspiller på aker brygge
bak denne trekkspillspilleren står et par
en lav brunette og en høy mørkeblond mann
hun står på tå og drar i remmene på northfacebagen hans
og han sier
"i'll be seeing you"

V.

sceneskifte
nytt land, nytt språk
jeg finner meg selv i mislykkede forsøk på å uttrykke meg på et språk jeg ikke behersker
jeg er gravid med den jenta jeg kommer til å være om ni måneder

Det motsatte av mareritt

Du stod og ventet på meg ved et fugleskjul. Håret ditt var kortere. Skjegget også. Du kom mot meg, og den røde skjorta du hadde på deg gjorde det vanskelig å puste. Og da du spredde armen for å gi meg en enarmsklem, var jeg sikker på at jeg skulle våkne. Men jeg gjorde ikke det. Jeg stod på tå og hvilte haka på skulderen din. Vi stod slik et øyeblikk før du trakk deg unna. Du initierte klemmen, og du avsluttet den (selv i drømmene mine er jeg tiltaksløs). Vi begynte å gå langs en sti. Jeg spurte deg om alt jeg har lurt på det siste året, og du svarte. Jeg kunne merke at du var nervøs fordi du dro altfor mange spøker. Slik du gjorde i begynnelsen. Stien ble om til en asfaltert oppoverbakke og da vi hadde nådd høyeste punkt, var jeg ferdig med å stille spørsmål og du med å spøke. Vi satte oss på en stein og ble sittende å se i samme retning. På vannet, på hvordan ting var, på hvordan ting er. Plutselig svømte vi i havet. Vannet var innbydende og varmt, som om det hadde ventet på at vi skulle hoppe uti, skylle av fortiden og sole oss i nåtiden, i hverandres selskap.

Det var en drøm, men jeg drømte ikke.

Senga på jenterommet lager knirkelyder ved min minste bevegelse. Jeg er søvnløs og skifter stadig sovestilling; den kommer stadig med samme svar. Gardinene slipper ikke inn sollyset og lar meg sove mye lenger enn jeg burde. Så lenge at jeg våkner med en tyngre kropp og et enda tyngre sinn. Sommer i dalen. Søvnløse netter når jeg tenker på alt jeg burde og skal skrive, late sommerdager når jeg ikke skriver.

Hver morgen ligger jeg i en tåke av glemte drømmer. Jeg husker dem aldri, men de etterlater en ettersmak av ham.

Hver morgen spiser jeg frokost til Hart of Dixie på TV2 Bliss (lunsj til Gilmore Girls på Fem, middag til VM-kamp på TV2 eller NRK).

Jeg jogger, mest fordi jeg fortsatt vil ned fire kilo, men også på grunn av endorfinene, på grunn av mestringsfølelsen.

Jeg leste nylig The Unbearable Lightness of Being av Milan Kundera. I den skrev han:

"We all need someone to look at us. We can be divided into four categories according to the kind of look we wish to live under. (...) And finally there is the forth category, the rarest, the category of people who live in the imaginary eyes of those who are not present. They are the dreamers."

Jeg lever under hans imaginære blikk. Jeg savner ham. Fortsatt. Facebookoppdateringene hans gjør ikke like vondt som før, og han er ikke lenger et relevant samtaleemne blant venner. Savnet har blitt brakt til stillhet. Dempet.

Curry stain on my heart

Det er når jeg er ute på byen og sosialiserer med andre mennesker, 
mennesker som prøver å fortelle meg noe, 

at jeg savner ham mest,

at jeg tenker på hva han driver med, 
om han også er ute på byen, 
hvem det er han sosialiserer med,
om han er på Løkka, Aker Brygge, Gamlebyen, 
eller om han sitter i sofaen og leser (kanskje han sitter på kjøkkenet og skriver)

-

jeg slutter å høre på menneskene som forteller meg noe (lurer på hva han hadde hatt å si om samtaleemnet), 
prøver å huske de gangene han fortalte meg noe,
prøver å huske stemmen hans, 

Det er når jeg er ute på byen og står i utestedkø med berusede og desillusjonerte mennesker,

at jeg blir smertelig klar over hans nærvær (det er som om han rommer hele Oslo, at han er på hvert gatehjørne, hvert bussete, selv om jeg aldri ser ham),
at jeg aller helst har lyst til å sette meg på 18-trikken, ringe på og sette meg i sofaen hos ham,
som om ingenting har hendt    

-

Det er når jeg har vært ute på byen og sosialisert med andre mennesker, 

at jeg må motstå behovet for å sette på Red og gråte meg tørr, igjen
at jeg innser at dette savnet er evigvarende,
at jeg må leve med det, 
men ikke la det bli 

lammende. 

Totusenogtretten

2013 er første gang jeg fikk meg selv til å bli forelsket i noen, første gang jeg fikk noen til å bli forelsket i meg, første gang jeg følte meg fullstendig sårbar, første gang jeg ble fullstendig såret, første gang hjertet mitt åpnet seg, første gang det knuste.

2013 er en stor bløtkake, delt i to; hver bit av den første delen var søt, med et snev av bitterhet; bitene fra siste del var bitre, med et nesten usynlig snev av søthet.


2013 er et stort paradoks; det var året livet skrelte meg lag for lag og avslørte min kjerne, året jeg viklet meg selv inn i nye beskyttende lag; det var det beste året, det var det verste året.

Advent

November kom og gikk. Trærne kledde av seg. Klementinene inntok sin faste plass i fruktdisken. Jeg spiste flere om dagen og tenkte på hvordan han pleide å skrelle dem, hvordan han tok seg tid og fjernet den hvite hinnen, mens jeg hev i meg min andre. Jeg gikk i regnet, alene, og kunne nesten smake nachos'ene jeg spiste den første kvelden, den utvannede cappuccino'en, de fyldige og myke leppene hans. Favorittartistene mine ga ut album og de handlet alle om meg. Jeg hørte på Gabrielle på Bislett og da var det lett å tenke på ham.Jeg tenkte på hvordan han var det lengste nuet noensinne.

Nå vet jeg, som Haim, at de dagene er borte. Jeg har, som Bastille rådet meg til, skutt albatrossen som hang rundt halsen min. Laleh spør "What do the trees know, letting their leaves go?"

Jeg vil gjøre som trærne; jeg vil gi slipp på de uttørkede bladene, la vinteren male meg hvit og ren, gjøre meg ny til våren kommer.

Late night confessions

Jeg savner deg. Jeg tror jeg alltid kommer til å savne deg, og det skremmer livet ut av meg. Du er som et evig sår jeg alltid kommer til å pirke på, helt til jeg blør ihjel. Jeg vil spole fram til den dagen det såret bare er en sjarmerende skramme.

To never regret means you have to forget

I dag forstod jeg endelig hvorfor det har vært så vanskelig for meg å glemme. Når du forsvant, forsvant også deler av meg selv. De siste ukene har jeg prøvd å finne dem igjen på steder i byen vi pleide å frekventere. Den siste gangen jeg befant meg på disse stedene var med deg. Selv om det tvinger meg til å huske, er det også lettere å glemme. I dag gikk jeg inn på Litteraturhuset og uten å tenke over det, satte jeg meg ned på nøyaktig samme setet jeg satt sist gang jeg var der. Med deg. Setet ved siden av meg, hvor du satt, var tomt, og det var jeg også.

Summer in the city, I'm so lonely lonely lonely

"Første stopp er Kjelsås. Kjelsås er første. Avstigning til høyre", annonserer sjåføren. Toget stanser og jeg går av. Med en North-Face-bag på ryggen og en fullstappet KappAhl-pose i hånda går jeg mot bussholdeplassen.

De hete og late dagene i dalen er over. Selv om det ifølge kalenderen er fortsatt en måned igjen av sommeren, er dette begynnelsen på slutten. Opp gjennom årene har jeg lært at norske somre er flyktige, men fagre.

Det er overskyet, og det lukter regn. Jeg har sett byen slik en million ganger før, men i dag ser den annerledes ut. I virkeligheten er det selvsagt meg og mitt syn det er noe annerledes ved.

Denne gangen, denne høsten vil byen virke annerledes. Jeg kommer til å måtte befinne meg på enkelte steder og de vil være hjemsøkt. Andre steder blir jeg nødt til å unngå med vilje (stedet du tok meg til første gangen). Jeg kommer ikke lenger til å ta 18-trikken forbi Jernbanetorget og opp til Gamlebyen, en tidligere hyppig rute. Jeg kommer ikke til å ringe på, og bli møtt, først av din tilgjorte og robotaktige stemme gjennom høyttaleren (jeg savner stemmen din, både den tilgjorte og den naturlige), deretter av et begeistret glis og et kyss. Jeg kommer ikke til å sitte inntil deg i stua di og se på repriser av Friends. Vi kommer ikke til å gjøre alle de tingene vi sa vi skulle. Heller ikke de tingene vi bare tenkte på at vi kunne.

Hybelen ser akkurat slik jeg forlot den. Gardinene er trukket for, sengen er redd. Den oransje notatboka fra forrige semester ligger på bordet og bokhylla er spekket med bøker. Jeg tar av sengetøyet og putter det med resten av skittentøyet i vaskemaskinen, før jeg slår den på. Dens overdøvende lyd og tankene mine sloss om plass i hodet mitt. Jeg vasker hybelen; tørker støv av bordet, kommoden, pulten. Støvsuger teppet. Jeg vasker doen og baderomsgulvet. Jeg vasker også speilet.

Det samme speilet hvor du en gang tegnet et hjerte og to bokstaver med et plusstegn inni. Det har snart gått fire måneder, og jeg har vasket speilet flere ganger siden, men jeg skrubber ekstra hardt på akkurat det området. Det er som jeg prøver å skrubbe av øyeblikket da jeg så tegningen, fjerne følelsen jeg satt igjen med, fjerne minnet. Jeg forsøker å fjerne det minste snev av deg, slik at jeg kan fortsette videre, vel vitende om at de stegene jeg tar fra nå av vil være preget av de sporene du la igjen.

Jag drömmer om en framtid som glömmer

Og de hoper seg opp. Disse drømmene om deg. Natt etter natt i mitt livs lengste sommer. De er murstein stablet oppå hverandre og tynger meg ned. Jeg drømmer at du kommer syklende mot meg på en asfaltert gangsti i skumringen. Skjegget ditt er like langt, hvis ikke lengre (jeg lurer på om du fortsatt har det). Du ser på meg, med et vagt og tomt blikk, før du sykler forbi meg. Jeg våkner, går rundt som et spøkelse i en spøkelsesby, og venter på den dagen da disse drømmene blir til fjær. 

Spontanabort

Jeg kan ikke snakke om deg. Snakker jeg om deg blir jeg tvunget til å huske. Huske dét som en gang var, men som ikke lenger er.




"Preteritum er en grammatisk tid. Den brukes stort sett til å uttrykke handlinger som ble avsluttet i fortiden."



Husker man, så savner man. Hjertet mitt er ikke utstyrt med vinduer jeg kan kaste deg ut av, som om du aldri fantes, som om det aldri skjedde. Det skjedde, og jeg er glad for det. Det (du) ga meg selvtillit og mot til å være meg selv. Og til å skrive.

Derfor skriver jeg; for å huske, men samtidig glemme. Jeg lager meg selv en glemmebok. I den står oppført leppene dine. Leppene dine mot mine. Hendene dine. Skjegget ditt. Morgener, formiddager, kvelder med deg.

Jeg kommer alltid til å undre om deg. Hvilke bøker du leser, hvilke filmer du ser. Jeg kommer til å lure på hva du ser ut av soveromsvinduet ditt, og om du liker utsikten. Og jeg kommer til å undre om du også undrer om meg.

Men selv om preteritum som tidsform egner seg godt for historier, og for en historie det var, er den ikke egnet for å leve i.

The only way out is through

Jeg har, så lenge jeg kan huske, delt inn året i semestre. Kanskje det har noe å gjøre med at jeg alltid har vært et dedikert skolelys. For meg har året to begynnelser; en i januar og en i august. Det har også to endelser; desember og juni. På dette tidspunktet faller det derfor naturlig med et tilbakeblikk på året som har passert.

Always a thinker, never a feeler. Det kunne vært skrevet på pannen min. Jeg faret gjennom livet, alltid i en tilstand av likevekt. Jeg ønsket meg ting, men med vilje alene kom jeg ingen vei. Livet foregikk liksom på et fremmed kontinent, mens jeg befant meg på min egen private øy. Plutselig en dag banket det på døren min og livet stod utenfor. Plutselig begynte ting å skje. Jeg følte. Alt på en gang.

Det begynte med at hun forlot Oslo. Jeg kontaktet henne ikke ofte nok og hun følte seg skuffet. Hun trengte meg, mens jeg trengte avstanden. Alt hendte alltid på hennes premisser. Hun var romanen, jeg var novellen. I forhold til henne, kom jeg alltid til kort. Nå kom jeg også til kort i å være en god venn. Jeg hadde enorm skyldfølelse og gjorde det klart for henne. Hun overså meg. Hun var såret og såret meg. Luften ble til slutt renset og vennskapet vårt holdt ut.

Også skjedde dét. Det jeg hadde drømt om så lenge, men som jeg var sikker på aldri ville skje. Jeg husker vi ble sittende i E sin hybel til sent på høstkvelden og drømme høyt. Jeg sa jeg var klar for å hoppe inn i noe, med hodet først, uvitende om hva som ventet meg (Be careful what you wish for, 'cause you might just get it). Jeg var samtidig blitt mer komfortable i mitt eget selskap og ville ikke bli oppslukt av tanken. Før jeg visste ordet av det, hadde vi begynt å snakke. "Du ser veldig stressa ut når du går" var en av de første tingene du sa til meg. Den torsdagen utenfor språklaben ble vi raskt enige om at engelsk litteratur er overvurdert, og at The Great Gatsby er en av de beste romanene som har blitt skrevet. Etter det gikk samtalene utenfor språklaber og seminarrom knirkefritt. Du var litterær; å snakke med deg var som å lese en bok (jeg skulle ønske nå at jeg skrev ned alt du sa). 

(I februar døde morfar. Jeg opplevde å miste noen nær meg for første gang. Jeg følte en helt spesiell form for sorg. Å være her, å ikke kunne være der for mamma, å vite at hele familien din er samlet, mens du må fortsette livet ditt og sørge alene, et annet sted)

Jeg gikk igjennom alt det jeg hadde lest om og sett på tv- og pc-skjermen (kjærlighetssanger på radioen ga plutselig mening). Det var som om å bli plukket opp fra en blomstereng, satt i en vase og bli beundret. Samtidig var det som å være vasen, plassert på et høyt og ustabilt sted; et lite vindpust og jeg ville bli kunst i tusen biter. Som vanlig hadde jeg en fot i hver leir. Ved siden av lykken var skyldfølelsen. Ifølge noen andres fasit var dette regnestykket feil. Det gikk ikke opp. Jeg begynte å bli vant til denne følelsen og ville ikke miste den. Men like plutselig som det startet, endte det. På en måte tok det slutt før det kunne begynne. "Jeg skulle ønske vi var karakterer i en Murakami-roman. Da kunne vi vært sammen i et alternativt univers. Jeg måtte bare ha drept skyggen min" var en av de siste tingene du sa til meg. Det du ikke innså, var at hvis jeg hadde valgt å være med deg, ville jeg ha blitt tvunget til å drepe min skygge.

I år ønsket jeg å føle. Ønsket mitt ble oppfylt og jeg følte et helt spekter av følelser. Jeg lærte at ting vil skje når man minst venter det, at tiden er min beste venn og verste fiende, at den løser det meste og det den ikke løser, må du løse selv, at smerte krever å bli følt, at den er som en radio som man må bære med seg, at det hele ligger i hvordan man bærer den.

Something always hits me, but it ain't concrete beneath my feet and it's not cold, it's not the heat

Det er visst en sannhet i det jeg har hørt i amerikanske filmer og tv-serier. Etter at du flytter ut forvandler foreldrene dine sakte, men sikkert rommet ditt til en slags bod, der de oppbevarer ting som fotoalbum og støvsugere. Det gamle skrivebordet på jenterommet i dalen er bittelite, og jeg må fjerne alt skrotet mamma og pappa har fylt det med, for å få plass til den bærbare datamaskinen og alle bøkene. Den sterke påskesolen trenger seg gjennom soveromsvinduet og varmer ansiktet mitt. Kafkas mørke språk og innhold er ikke nok til å overskygge den, og den blir så forstyrrende etter hvert at jeg blir nødt til å senke persiennene. Nå er det en annen type lys som slår meg og jeg setter i gang med oppgaven. Å analysere og skrive om Kafka er som å skulle løse Livets Gåte. Du kan aldri være sikker på at du har løst den, men det er bedre om du har prøvd.

De spiller Hunter Hayes på radioen, og i tre minutter og førtiseks sekunder er jeg sytten år igjen. Det er en vanlig ukedag, med sider jeg skulle ha lest, sider jeg skulle ha skrevet, ord jeg skulle ha sagt, tanker jeg ikke skulle ha tenkt.  Et kort øyeblikk er det som om all den negative energien som omringet meg da, svever over hodet mitt nå. Jeg streker armene ut i luften som for å slette den. Følger jeg tankegangen min mens jeg hører på denne sangen, ledes jeg til å tro at jeg ikke lenger er den sytten år gamle jenta. På noen måter vet jeg at jeg fortsatt er det, men noen ganger føles det som jeg er en helt ny person. En lykkeligere en.