Fortune favors the brave they say, but my bravery could not convince me to stay

(Jeg begynte å skrive dette innlegget for flere dager siden. Jeg tror jeg måtte klarne tankene mine først. Det ble enten for personlig, for formelt, for overfladisk, for dypt. Jeg er ikke helt klar for at alle skal vite det.) 

Jeg har bestemt meg for å avslutte studiene her og flytte tilbake til Norge. Hvorfor?

Den nærmeste vennen jeg har fått her (Inger) dro tilbake til Tyskland lørdag morgen. Den andre vennen (Sarah) dro i går. De to andre nære vennene jeg hadde, kom ikke tilbake etter jul. Og ja, jeg hadde fått meg andre nære venner i løpet av tre år, og jeg visste at jeg kom til å bli venneløs etter jul, men jeg klarte ikke slutte og tenke på det. Det var derfor jeg tok en tidsmaskin til 2013 på mandag og så meg litt rundt. Jeg begynte å tenke på fremtiden og hva jeg egentlig ble sittende med etter tre år her, på et ikke så veldig bra universitet (jeg vil si det er på høyskole-nivå i Norge). Jeg tenkte på at jeg kunne fått en bedre utdannelse i Oslo for mindre penger. Også begynte jeg å tenke på hvor mye penger jeg kom til å ha i gjeld. Alt dette hadde jeg jo tenkt på før jeg dro, men det var i et nytt lys, og det slo meg; Åhh NEI, du har gjort et stort feilgrep! (men er det ikke det man lærer av?) Jeg føler meg dum, for å ha fulgt hjertet, for å ha trodd at det faktisk var verdt det (om det faktisk var det får jeg jo egentlig aldri vite heller). Jeg føler meg svak for ikke å fullføre det og gjøre det verdt det. Jeg skulle ønske at jeg var en praktisk person, en rasjonell person og innsett at dette ikke lønte seg, men Brett Dennon synger; follow your heart and you won't get lost, og jeg tror det er sant.

Store avgjørelser er aldri svart/hvitt. De er litt grå. En del av meg skulle ønske jeg kunne sette meg i tidsmaskinen igjen og ta en annen avgjørelse i sommer. Men da hadde jeg sittet med den alltid iherdige "What could have been". Jeg hadde ikke møtt de fantastiske menneskene jeg har møtt, og jeg hadde ikke hatt the time of my life, som de sier. Dessuten trengte jeg dette. Jeg trengte å komme unna. Oppdrag Liridona er kanskje ikke fullført ennå, men jeg føler ikke at dette har vært en omvei, tvert imot. En  veldig god venn sa til meg "Jeg tror du fulgte det (hjertet) når det ledet deg til England, og nå tror jeg du følger det når det leder deg hjem". En annen veldig god venn  fortalte meg at "å innse hva som er riktig for en selv i det lange løpet, selv om det kanskje ikke er det man håpet på, er et styrketegn", og det er disse to utsagnene som gjør at jeg føler meg mer tilfreds med avgjørelsen jeg har tatt (Takk!).

Jeg kan ikke si at jeg ser frem til å måtte forklare til alle jeg møter, hvorfor jeg er tilbake, for godt. Jeg er redd for hva folk kommer til å si. Men en eller annen smart person sa en gang; those who mind don't matter, and those who matter don't mind.

The sea is just a wetter version of the sky

På tirsdag var jeg litt deppa (for reasons unknown to most of you), men jeg ble med jentene til Birmingham. Der glemte jeg hvem jeg er og hva jeg vil  og avgjørelsene jeg må ta og bare nøt byen. Her er noen bilder fra dagen.

Birmingham er min favoritt av de engelske byene, etter London selvsagt.

Liker hvordan den gamle bygningen blir reflektert i den nye.

Vi besøkte et stort akvarium.

Jeg lette etter Nemo.

Den kom fram etter hvert.

Giant sea turtle, fascinerende å stå og se den svømme over deg.

Husker ikke hva denne het, men den var også fascinerende å se på, det så ut som den fløy i vannet.

 

Fancy bygning.

Inger dro tilbake til Tyskland i dag tidlig. Sarah brøt sammen med en gang toget kjørte forbi. Vi har lagt planer for sommeren, og jeg gleder meg så! Nå skal jeg bort til Sarah og spise lunsj med henne og to andre franske jenter, hvis ikke tror jeg dette rommet vil gjøre meg gal. 

Ten thousand stones would be a strange blessing, ten thousand stones would build the best of me

Det er slutten av desember. Det betyr at det er slutten av året, noe som er helt ubegripelig. Første og siste halvåret har vært helt kontraster. De føles som to helt forskjellige liv, levd av to helt forskjellige personer. Liridona i januar var helt på bunnen av den dalen hun levde i, hun var dalen hun levde i, deprimert (ikke i ordets fulle betydning, jeg var ikke diagnostisert eller noe) med en dominerende grad i èn retning, nedover. Hun tenkte kun negative tanker. Mye av det (nesten alt) hadde med IB og fjorten eksamener på tre uker å gjøre. Jo mer jeg fryktet og gruet meg til måneden mai, jo fortere kom den. Hvis det ikke hadde vært for den røde russebuksa, hadde ingen visst at jeg var russ, selv ikke jeg. Årets syttende mai har vært den minst gledelig av alle jeg har opplevd i mitt elleve år lange opphold i Norge.

Men som alt i livet, gikk det over, jeg fikk eksamene og IB overstått og tok en svært etterlengtet, men mindre velfortjent ferie. Jeg prøvde å ikke tenke på eksamensresultatene. Da de endelig ble kunngjort i juli, var det som om IBO klappet meg på skulderen, og jeg hørte Ivars stemme si "Good for you". Jeg var mildt sagt sjokkert over tallet nedert på siden, følte meg litt lurt og tenkte; var det så enkelt?? Forventningene mine det siste halvåret av tredjeklasse hadde sunket like mye som karakterene det første halvåret; det var det som gjorde sjokket så stort.

I sommerferien falt neglen på pekefingeren min av, etter at jeg klemte den fast i soveromsvinduet mitt (Jeg har et poeng med dette og det er ikke å gjøre dere kvalme). Jeg vil sammenligne dette året med den neglen. Da jeg mistet den, var fingeren min ufyselig å se på, akkurat slik jeg følte meg innvending i begynnelsen av dette året. Den vokste sakte, og jeg kunne ikke se hvor mye hver dag, akkurat som selvtilliten min. Jeg visste ikke hvor stor den var før jeg fikk vite eksamensresultatene. Etter noen uker vokste halvparten av den nye neglen, og jeg brydde meg ikke så mye om hvordan fingeren så ut, på samme måte som jeg, etter å ha vært i England et par måneder, ikke lenger hadde bare negative tanker eller hengte meg opp i hva folk syntes. I skrivende stund har jeg en hel negl på pekefingeren min. Jeg ser på den nå, og jeg kan huske hvordan den så ut, da det ikke var noen negl der. Det er nesten magisk at det er en hel negl der nå. Jeg husker også hvordan IB var, før og under eksamen, og syns det er magisk at jeg klarte det. Den svenske rapperen Timbuktu synger (eller han sier det) i "Det Löser Sig"; så kommer nog tiden att lösa hela grejen, för tiden har en sån magisk effekt på oss. Hvis det er noe jeg har lært i år, er det at når negler faller av, vokser de ut igjen, og tiden er et ufattelig begrep, men den utfører mirakler.

Please don't ask me where I've been, I wouldn't know where to begin

Det er nå tre måneder siden jeg forlot det hvite huset ved baptistkirken og dro ut på eventyr. Jeg pakket ryggsekken med dyrebare eiendeler, selv om jeg egentlig ville fylle den med mennesker. Jeg hørte i en film (Up In The Air) at mennesker er de tyngste komponentene av livet vårt. Ironisk nok er det det betydningsløse nipset som tynger oss ned slik at vi ikke kan bevege oss. Mennesker kan få deg til å fly. I den samme filmen hørte jeg også at å bevege seg er å leve. Det var det jeg gjorde; jeg beveget meg, til et helt nytt sted.

Da jeg ankom hit, gikk det fort opp for meg at det ikke var London jeg var kommet til, langt ifra, men det visste jeg jo fra før. Det plaget meg ikke. Jeg var mer opptatt av menneskene rundt meg. Jeg tror jeg endelig skjønner hva folk mener når de sier at det beste med enhver opplevelse er menenskene du møter på veien. For ikke snakke om studiet; to av mine favorittemner, kombinert. Det var som å treffe jackpot. De første ukene ble jeg stadig truffet av nye inntrykk og hadde ikke tid til å savne noe eller noen fra stedet jeg forlot. Ukene begynte å forsvinne like fort som dagene, og jeg begynte å savne menneskene som jeg gjerne skulle ha pakket ned i den ryggsekken.  Noah and The Whale synger;

and though nearly all these moments are just in my head,
I'll be thinking about them as I'm lying in bed,
and I know that really it might not even come true,
but in my mind, I'm having a pretty good time with you.

Jeg gikk rundt og forestilte meg at de satt på skulderen min og jeg viste de rundt. Andre dager kunne jeg ikke late som, og tenkte; om de bare kunne se meg nå.

Hjem er et begrep jeg har vanskeligheter med å forstå. Stort sett blir det brukt om fire vegger og et tak. Rommet jeg sitter i nå, er akkurat det; fire vegger og et tak, og etter en kveld på Ember Lounge, reiser jeg meg og sier; tror jeg drar hjem nå. De fleste av oss har kun et sted de refererer til som "hjemme". Jeg er ikke en av de heldige. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette kort, uten at det blir for mye psykoanalyse, for det er et ganske så kompleks emne for meg. Hjemme for meg, materialistisk sett, har vært Norge i elleve år. Jeg har aldri følt meg hjemme i Norge, psykisk sett. Jeg føler meg hjemme i Kosovo, men ikke materialstisk sett, siden jeg ikke har mitt eget rom der engang. Etter tre måneder i England, derimot, har jeg begynt å se på Norge som hjemme,  og innsett at det er der jeg kan synge og danse til Ibrahim Tatlises, og der familien min (en av de mange tingene i Norge jeg har lært å sette pris på i løpet av disse tre månedene) er. I morgen skal jeg     HJEM    , i ordets alle betydninger.

Sleepless thoughts

we<3it

"Lately I feel like a piece of my soul is hanging around for everyone to hold."
- Grace Potter & The Nocturnals

 I dag var den siste BOGOF-mandagen, og det er nå kun fire dager og èn essay som skiller meg fra Norge. Det var en bittersøt, men gøyal affære. Manchester United spilte mot Arsenal og Ember Lounge var stappfullt. Neste år kommer jeg til å tilbringe mandagskveldene alene, på rommet mitt, med kun Charles Dickens som selskap. "The internationals", også kjent som med mine nærmeste venner her, mine morsomme, smarte, reflekterte, kule venner vil være i Tyskland, Frankerike, Sør-Afrika.

I parentes; i dag har jeg også møtt ei albansk jente.

What's easy in the night, is always such a fight in the morning light

we<3it

Etter å ha snakket med lillebroren min sent i går kveld, var jeg så klar for å dra hjem at jeg begynte å pakke. Da jeg våknet i dag tidlig, innså jeg at jeg bare hadde lurt meg selv, for det er nemlig fortsatt tre uker til min hjemreise.

03:11 - Søvnløs i Stoke. Jeg har vært det en stund nå, og i denne kaotiske tilstanden, har jeg oppdaget en rutine i tankestrømmen min. Ting jeg vanligvis alltid, på en eller annen måte, klarer å unngå og tenke på om dagen, men som alltid ligger begravd innerst i bakhodet, under stadig nye inntrykk dette stedet gir meg, dukker opp igjen om kvelden og fortsetter å være der om natten. Jeg stiller de samme gamle spørsmålene, for kanskje å få et annet svar. Fullstendig opphengt i å få høre det riktige svaret, innser jeg ikke at jeg stiller det gale spørsmålet. Fra en filmsnurr bestående av mine minner, gjenspiller jeg utvalgte scener, om og om igjen, slik at jeg mislykkes i å forstå hva selve filmen handler om. Til slutt, sitter jeg med en ødelagt filmrull, og om morgenen er scenene tåkete og kanskje var de bare en del av en drøm ?

The snow has killed

Kunstgressfotballbanene pleier vanligvis å være grønne.

Der vekkerklokka mislykkes hver morgen, klarte det blendende hvite lyset å vekke meg i dag. Jeg funderte intenst, like intenst som noen i halvsøvne kan, på hva det sterke lyset var. Jeg strakk meg etter mobilen. Phoebe hadde tekstet meg:  has it snowed in Stoke?? Forsteinet av skrekk, trakk jeg gardinene til side og fikk bekreftet frykten min. Etter å ha blitt fortalt at det vanligvis ikke snør i England før i januar, var jeg forberedt på å ikke takle snø før den attende desember (!! kun tre uker nå).  Det er ikke store mengder snø det er snakk om, nesten akkurat som melis på fastelavnsboller. Kaldt, er det heller ikke, i hvert fall ikke i forhold til -15. Jeg får bare se på det som oppvarming til det som venter meg hjemme.

She's got five colours in her hair

Foreleseren forklarer hvordan romantikken passer inn i modernismen. Det er tjue minutter igjen av forelesningen og han har ennå ikke kommet til poenget, han er ikke i nabolaget engang. Jeg slutter å skrive notater, og skriver heller noe jeg har hatt lyst til å skrive om helt siden jeg kom hit. Det har med mangfoldet her å gjøre. Bare i dette auditoriumet er det folk i alle aldre, fra atten til rundt seksti. Det er sikkert fordi jeg befinner meg på et universitet; folk skal være eldre, mer komfortable i sin egen hud, mer seg selv. Jeg blir fascinert av stilen deres. Jeg kan vedde på at det er like mange som har rødt, lilla, rosa, blått hår her som det er blonde folk i Norge.

Etter tre år på Gjøvik videregående skole, ble øynene vant til å se "moteslaver" overalt. Noen ganger føltes det som å gå på skole med en flokk får. Det var kun en håndfull av tusen som turte å skille seg ut, kjøre sin egen stil, selv om den var annerledes enn alle andres. Den første skoleuken her var det uvant å se så mange forskjellige stiler, farger, på ett sted, akkurat som når du går ut i dagslyset etter å ha sittet lenge inne i et mørkt rom. Jeg så forundret, nesten sjokkert, men med en smule misunnelse på dem, og tenkte: "Herregud, at de tør å gå sånn!"

Jeg tror ikke det er begrenset til England, eller Stoke-on-Trent, men noe sier meg at jeg ikke hadde opplevd denne sensasjonen pã samme nivå, hvis jeg hadde bestemt meg for å studere i Trondheim eller Oslo. For det meste tror jeg det er en psykisk tilstand som ikke har noe med hvor du er, geografisk sett, men dette stedet gjør at jeg syns det er OK å være meg.

God willing and the creek don't rise, I'll be home again before this time next month

Det er søndagkveld (ah, søndager!) og jeg har lest om Macbeth i hele dag. Uansett hvordan jeg snur og vender på det, kommer jeg til samme konklusjon; Shakespeare var genial. Det er ikke noe annet å si om emnet. Den nyeste Harry Potter-filmen derimot .. den var ikke skuffende, men den var ikke grensesprengende bra heller. Jeg vet ikke om det er fordi jeg følte det samme om første del av boka, men jeg forlot kinosalen litt likegyldig. Jeg håper de sparte all spenningen til siste film.

Jeg kokte en kjele kanstanjenøtter i stad og akkurat som de sugde til seg alt vannet i kjelen, suger de også all hjemlengslen ut av meg. Kosovo har alltid vært den eneste assosiasjonen jeg har til kanstanjenøtter. Jeg har ikke kommet så langt i research-delen eller skrevet så mange scener som jeg skulle, men på denne søndagskvelden har jeg slukket èn type hjemlengsel og dempet en annen.

Let me come home for Christmas, I wanna come home this year

På denne tiden, om tretti dager, sitter jeg hjemme i stua på den beige sofaen, i mammas omfavn. På en hvilken som helst dag, hadde jeg skjøvet henne vekk (foreldrene mine lucked out fordi jeg var skolelys og ikke bråkmaker (tror de hadde nok med storebroren min), men var uheldige når det gjaldt "bonding"; jeg var en av de kalde tenåringene som følte seg misforstått og foreldrene mine ble aldri kloke på hva som foregikk inni mitt brunehårede og sta hode), men på den dagen, skyve henne vekk er det siste jeg kommer til å gjøre.

Denne uken har jeg merket hjemlengelsen litt ekstra, fordi det er eid Jeg er ikke så entusiastisk for det, selv i Norge (sist gang jeg var det, var i Kosovo, for elleve år siden), men i Norge steller mamma til, hun vasker, hun rydder, hun lager bakllava, folk kommer på besøk, det er koselig. Det gikk opp for meg at jeg savner selv det lille av eidånden vi pleier å ha. I England, har jeg ikke mamma, i England har jeg kun facebook-meldinger der folk gratulerer hverandre. Teknologi, uansett hvor avansert, kan ikke erstatte den hjemmekoselige følelsen.

You color my black and white days

I dag har vært awesome fordi jeg fikk denne:

i posten, og fordi jeg har kule, morsomme,intellektuelle, fordomsfrie, reflekterte venner som gjør mandager til alt annet enn maniske.

Lyriske ballader & romantikken

Litteraturforelesning; foreleseren er ti minutter for sen og bruker ti minutter på å dele ut ting. Geeken i meg er veldig irritert over at han sløser bort tjue av de femti verdifulle minuttene. Han har gjort dette i tre uker nå. Forelesningene hans er ikke de mest engasjerende (en sjelden egenskap i forelesere, har jeg hørt) og han foreleser i poesi, den delen av litteratur jeg syns er mest utfordrende. Konklusjon: jeg får veldig lite ut av forelesningene hans. Det hjelper kanskje ikke at jeg blogger under dem (har et sykt begjær for å drive med blackberry'en hele tiden). Jeg er også veldig emo i litteraturforelesningene; sitter alene, har hele raden for meg selv. Seminarene, derimot, er det stikk motsatte. Takk og lov.

Baarìa - la porta del vento (bare fordi italiensk er så himla vakkert)

Jeg ignorerer faktumet at dette innlegget ligner en wikipediaartikkel og går rett på sak; Giuseppe Tornatore er en italiensk manusskribent/regissør. Han har, blant annet, laget  Cinema Paradiso og The Legend of 1900 (se begge, de er fantastiske!). Han er også ansvarlig for å gjøre denne tirsdagskvelden til en usedvanlig fin og magisk tirsdagskveld.

Jentene dro på fotballkamp i dag, noe jeg ikke ville bruke ti pund på, fordi jeg heller vil bruke de pengene på togbillett til Birmingham på fredag. Jeg vurderte å dra på skolekinoen for å se Baarìa, Tornatores nyeste film. Rundt fem-sekstiden hadde jeg forkastet ideen ("Nei, blir teit å dra på kino alene, jeg blir heller hjemme og ser på How I Met Your Mother og Gossip Girl"). Jeg vet ikke hva som kom over meg, men jeg bestemte meg for å lage middag, til tross for trøtt- og lathet. Klokka halv åtte (filmen begynte kvart på åtte) slo det meg; "Når ellers får jeg sett denne filmen? Jeg er veldig spent på hva slags film han har laget nå. Jeg drar. Hvor er lommeboka mi?" Med små og raske skritt ankom jeg kinoen akkurat kvart på, og var den siste som kjøpte billett (bare eldre folk i kveld også, bortsett fra to i manusklassa mi, noe som overrasket meg).

Filmen er basert på Tornatores liv, og vi følger tre generasjoner i den Sicilianske landsbyen Baarìa (siciliansk slang for Bagheria), der Tornatore ble oppvokst. Den er like vakker som Cinema Paradiso, og nesten like episk. Hvis du ikke har sett Cinema Paradiso, ligner den Åndenes Hus, handligsmessig. Jeg lo høyt flere ganger. Til tross for at den er veldig lang (to og en halv time), gjør den det opp igjen med en fantastisk slutt. Det er vel nå jeg skal briefe med filmuttrykk jeg har lært; set up and pay off. Du setter noe opp i begynnelsen av filmen og pay'er off på slutten, som en slags belønning, som gjør at du, på slutten av filmen, ikke er forbannet over å ha sittet i samme stilling i nesten tre timer. Den minnet meg også om pappa (akkurat som Cinema Paradiso), jeg må se den med ham en gang.

Jeg så etter bilder fra filmen på nettet, men fant ingen som did it justice, så jeg legger ut traileren i stedet:





Off topic: jeg har ikke trodd på sminke på tre dager nå, og lurer på om jeg skal begynne å kalle meg selv en non-believer, men det blir litt som Clean Teens i One Tree Hill, gjør det ikke?

I'm all for believing

Hanley Park

I dag, tror jeg ikke på sminke. (gått uten det i hele dag, og ikke lagt merke til det - utrolig deilig)

I motsetning, tror jeg på

+ Poesi (early modern love poems)
+ Gåturer i parker (med en ny venninne, som gjør at dette stedet ligner home)

+ Filmens makt til å samle folkemasser. Skolekinoen var full av eldre mennesker i dag (sjokket var ikke at de var gamle, men at det var mange av dem). Det er vanligvis bare oss og en håndfull eldre mennesker. Studentene her er tydeligvis ikke like takknemlig for skolekinoen som oss. Grunnen til at den var full av eldre mennesker var at filmen handlet om kvinnestreik og kampen for equal pay mot slutten av 60-tallet, i England.

+ La ting gå sin gang, ta ting som de kommer
+ Erfaring (for det er nemlig ingen erstatning for det, i følge Paulo Coelho)

Honey, I will stitch you, darling, I will fit you in my heart

nå skriver jeg bare for å skrive som er en dårlig ide, som igjen blir til et dårlig blogginlegg:

halvveis døv (har time hos legen på fredag), aner ikke hvor det kommer fra, men ørene er tette og hørselen redusert, som er flaut, har følt meg gammel i flere dager nå, hører ikke hva folk sier og kan ikke dømme hvor høyt jeg selv snakker.

så langt denne uken har jeg skrevet ferdig et intervju av en oppdiktet kjendis (som egentlig skal være den fremtidlige meg), skrevet et dikt som ser ut som et tre og handler om et tre (formen imiterer handlingen, figurdikt heter det) - morsomme greier. Ellers har jeg oppdaget Sia (australsk dame med fin stemme og fine tekster) og Boardwalk Empire (watch it, Live/Ellen).

Hjemlengselen har nå begynt å krype forsiktig inn i meg, akkurat som kulden på denne tiden i Norge, antar jeg, men det er ikke lenge til jul og den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Dessuten har jeg det bra, folk her er morsomme og jeg hørte i en sang en gang at "laughter is the only thing that will keep you sane".


(Den sangen heter "Live Forever" og er av Drew Holcomb & The Neighbors.)
Jeg liker parenteser, forresten (hvis dere ikke har skjønt det før nå).

Sometimes, the first thing you want never comes..

.. eller kanskje det gjør det, men det er ikke slik du så det for deg, ikke akkurat slik du ville.

Akkurat nå er det ingen sang som passer mitt humør. Det er ennå ikke blitt skrevet sanger som beskriver det jeg føler akkurat nå. Jeg shuffler igjennom ipoden, på jakt etter en sang jeg har hørt utallige ganger før, men som kanskje vil høres ny ut. Kanskje vil jeg endelig skjønne hva det er de synger om. Kanskje vil alt falle på plass. Ingen hell. Jeg vil bare krype tilbake til mitt lille skall og bli der.

Jeg lærer gradvis at ting nesten aldri er slik du vil dem skal være, men det er en grunn for at de er som de er, selv om du ikke alltid vet den grunnen. Hvis du ser nøye etter, skjønner du at ting er slik du trenger, selv om de kanskje ikke er slik du vil.

What a time it was; it was a time of innocence, a time of confidences

TING JEG LIKER (ELSKER) VED DETTE STEDET:
- the film theatre, drevet av skolen.

I tillegg til studentfilmer, viser de også main streams, klassikere og indiefilmer. (Det er også screenings hver mandag morgen (anbefalt for manusstudenter), men jeg har ennå ikke vært på èn, ikke fordi jeg har forelesninger, men fordi jeg ikke er flink til å stå opp). Det føles litt som å bo i Stars Hollow med Rory og Lane. Det beste med hele opplegget er at de fleste av visningene er gratis, bortsett fra de store blockbusterne, men med studentrabatten, er billetten halvparten så dyr som på den store kinoen. I kveld var jeg og så Girl, Interrupted med Winona Ryder og Angelina Jolie. Den var grei. Det beste med filmen var Ryder's korte hår og 60-tallet-soundtracket.

Ellers hadde vi vår første flatmeeting i dag. Det var første gangen alle jentene var på kjøkkenet samtidig; vi er ti stykker. Vi opprettet noen grunnregler, som for det meste går på folkeskikk. Noe av det som kom på lista var; if it's not yours, don't eat it og keep sex noises to a minimum (ikke mitt forslag, har vært heldig på det området).

Nå skal jeg kose meg med Lipton's Marocco Mint & Spices te og Mad Men (Ellen, hvis du leser dette; som din tvserieleverandør vil jeg anbefale det til deg!)

Every day there's a boy in the mirror, asking me "What are you doing here?"

"You wake up every Monday,
then suddenly it's Sunday and the week is gone."
Bethany Joy Galeotti - Leaving Town Alive

Noe som aldri vil slutte og forbause meg er hvor fort tiden flyr. For ikke lenge siden, bestilte jeg en enveisflybillett (ett eller to ord?) til Manchester. Nå sitter jeg her og skal bestille en tur-returflybillett til Oslo. Jeg vet at jeg ikke kommer til å ville dra tilbake hit i januar (selv om jeg skal være hjemme i fire uker). De menneskene jeg har blitt best kjent med, som jeg føler meg mest komfortabel med, er ikke her etter nyttår. Shakespeake skrev "What is a city but its people?" og disse menneskene har gjort denne byen for meg.

Parkeringsplassene begynner å bli fulle igjen. Folk kommer tilbake fra hjemmene sine. Jeg vil og være en av de som drar hjem i helgene.

I dag har vært awesome

fordi jeg fikk ny (brukt) mobil. Jeg klarte å miste mobilen min på mandag, og har vært uten til i dag. Tyskerne kom til min redning; han ene låner meg sin gamle mobil, fordi han nettopp kjøpte seg en iphone, han andre hadde et ekstra simkort liggende.

fordi jeg var med i en spørreundersøkelse. Jeg hadde vært på biblioteket og lest om forskjellen på og forholdet mellom form og innhold i litteratur, stått i minibankkøen i ti minutter (det er alltid kø der, bortsett fra på søndager for da er den tom etter lørdagskvelden) for jeg trengte penger til lunsj før manusklassa. Jeg sto foran kinoen og spiste min beef salad sandwich da to gutter på 12-13 år kom bort til meg. Jeg så at munnene deres beveget seg, men jeg hørte kun Florence and The Machine synge "I'm not calling you a liar". Jeg tok ut øreproppene og sa "Sorry?".

"Would you like to take part in a survey?" spurte de.

"Sure" sa jeg, for ikke å være frekk og være hjelpsom samtidig.

De spurte om hvor jeg bodde, hva jeg likte ved stedet, hva jeg ikke likte, om jeg hadde kommet tilbake, om jeg hadde valgt å bo et annet sted hvis jeg kunne. Jeg kunne stått og fundert på de spørsmålene i evigheter, men jeg måtte svare kort og fort.

fordi introduction til screenwriting er favorittkurset mitt. Dagens øvelse var å gå rundt på campus (biblioteket, kafeer, togsstasjonen, bussholdeplasser) og "discreetly listening" på folks samtaler. John kalte det "writing dialogue" exercise. Det er tydeligvis det vanskeligste å skrive. Etterpå skulle vi skrive en scene med det vi hadde hørt som basis. Jeg satt på kafeen på biblioteket og overhørte et jobbintervju.

fordi jeg lagde middag for tredje gang siden jeg kom hit, og det var deilig.

Waiting on the light to change

( we<3it )

iskalde føtter mot radiatoren, iskald kaffe på bordet (savner tines ordentlige iskaffe). engelsk høstvær. liker høstsola, selvom den har skarpe tenner og biter, men den lyser opp stedet, og gjør de gule bladene enda gulere. liker ikke vinden; det er så vidt ullskjerf er god nok beskyttelse. chuck taylors ellers så fantastiske all stars' svakhet blir avslørt; de er ikke varme. i det hele tatt. regn er greit, enda greier når jeg har skaffet meg gummistøvler. da tror jeg høsten er reddet. for høsten varer faktisk litt her, og snøen er flere måneder forsinket.


noen ganger virker alt fremmed her, ingenting minner om hjemme. andre ganger får jeg øye på en med grå hettegenser med åpen glidelås, og måten han holder ryggsekken sin, minner meg om en jeg tror jeg kjente; vi hadde stoppet for rødt lys, det skiftet til gult og forble gult en stund (av og til, av og til var det superkort) og akkurat i det jeg trodde det ville skifte til grønt, gikk det tilbake til rødt igjen. slik fortsatte det. vi kom aldri noen vei.