Advent

November kom og gikk. Trærne kledde av seg. Klementinene inntok sin faste plass i fruktdisken. Jeg spiste flere om dagen og tenkte på hvordan han pleide å skrelle dem, hvordan han tok seg tid og fjernet den hvite hinnen, mens jeg hev i meg min andre. Jeg gikk i regnet, alene, og kunne nesten smake nachos'ene jeg spiste den første kvelden, den utvannede cappuccino'en, de fyldige og myke leppene hans. Favorittartistene mine ga ut album og de handlet alle om meg. Jeg hørte på Gabrielle på Bislett og da var det lett å tenke på ham.Jeg tenkte på hvordan han var det lengste nuet noensinne.

Nå vet jeg, som Haim, at de dagene er borte. Jeg har, som Bastille rådet meg til, skutt albatrossen som hang rundt halsen min. Laleh spør "What do the trees know, letting their leaves go?"

Jeg vil gjøre som trærne; jeg vil gi slipp på de uttørkede bladene, la vinteren male meg hvit og ren, gjøre meg ny til våren kommer.

Summer in the city, I'm so lonely lonely lonely

"Første stopp er Kjelsås. Kjelsås er første. Avstigning til høyre", annonserer sjåføren. Toget stanser og jeg går av. Med en North-Face-bag på ryggen og en fullstappet KappAhl-pose i hånda går jeg mot bussholdeplassen.

De hete og late dagene i dalen er over. Selv om det ifølge kalenderen er fortsatt en måned igjen av sommeren, er dette begynnelsen på slutten. Opp gjennom årene har jeg lært at norske somre er flyktige, men fagre.

Det er overskyet, og det lukter regn. Jeg har sett byen slik en million ganger før, men i dag ser den annerledes ut. I virkeligheten er det selvsagt meg og mitt syn det er noe annerledes ved.

Denne gangen, denne høsten vil byen virke annerledes. Jeg kommer til å måtte befinne meg på enkelte steder og de vil være hjemsøkt. Andre steder blir jeg nødt til å unngå med vilje (stedet du tok meg til første gangen). Jeg kommer ikke lenger til å ta 18-trikken forbi Jernbanetorget og opp til Gamlebyen, en tidligere hyppig rute. Jeg kommer ikke til å ringe på, og bli møtt, først av din tilgjorte og robotaktige stemme gjennom høyttaleren (jeg savner stemmen din, både den tilgjorte og den naturlige), deretter av et begeistret glis og et kyss. Jeg kommer ikke til å sitte inntil deg i stua di og se på repriser av Friends. Vi kommer ikke til å gjøre alle de tingene vi sa vi skulle. Heller ikke de tingene vi bare tenkte på at vi kunne.

Hybelen ser akkurat slik jeg forlot den. Gardinene er trukket for, sengen er redd. Den oransje notatboka fra forrige semester ligger på bordet og bokhylla er spekket med bøker. Jeg tar av sengetøyet og putter det med resten av skittentøyet i vaskemaskinen, før jeg slår den på. Dens overdøvende lyd og tankene mine sloss om plass i hodet mitt. Jeg vasker hybelen; tørker støv av bordet, kommoden, pulten. Støvsuger teppet. Jeg vasker doen og baderomsgulvet. Jeg vasker også speilet.

Det samme speilet hvor du en gang tegnet et hjerte og to bokstaver med et plusstegn inni. Det har snart gått fire måneder, og jeg har vasket speilet flere ganger siden, men jeg skrubber ekstra hardt på akkurat det området. Det er som jeg prøver å skrubbe av øyeblikket da jeg så tegningen, fjerne følelsen jeg satt igjen med, fjerne minnet. Jeg forsøker å fjerne det minste snev av deg, slik at jeg kan fortsette videre, vel vitende om at de stegene jeg tar fra nå av vil være preget av de sporene du la igjen.

The only way out is through

Jeg har, så lenge jeg kan huske, delt inn året i semestre. Kanskje det har noe å gjøre med at jeg alltid har vært et dedikert skolelys. For meg har året to begynnelser; en i januar og en i august. Det har også to endelser; desember og juni. På dette tidspunktet faller det derfor naturlig med et tilbakeblikk på året som har passert.

Always a thinker, never a feeler. Det kunne vært skrevet på pannen min. Jeg faret gjennom livet, alltid i en tilstand av likevekt. Jeg ønsket meg ting, men med vilje alene kom jeg ingen vei. Livet foregikk liksom på et fremmed kontinent, mens jeg befant meg på min egen private øy. Plutselig en dag banket det på døren min og livet stod utenfor. Plutselig begynte ting å skje. Jeg følte. Alt på en gang.

Det begynte med at hun forlot Oslo. Jeg kontaktet henne ikke ofte nok og hun følte seg skuffet. Hun trengte meg, mens jeg trengte avstanden. Alt hendte alltid på hennes premisser. Hun var romanen, jeg var novellen. I forhold til henne, kom jeg alltid til kort. Nå kom jeg også til kort i å være en god venn. Jeg hadde enorm skyldfølelse og gjorde det klart for henne. Hun overså meg. Hun var såret og såret meg. Luften ble til slutt renset og vennskapet vårt holdt ut.

Også skjedde dét. Det jeg hadde drømt om så lenge, men som jeg var sikker på aldri ville skje. Jeg husker vi ble sittende i E sin hybel til sent på høstkvelden og drømme høyt. Jeg sa jeg var klar for å hoppe inn i noe, med hodet først, uvitende om hva som ventet meg (Be careful what you wish for, 'cause you might just get it). Jeg var samtidig blitt mer komfortable i mitt eget selskap og ville ikke bli oppslukt av tanken. Før jeg visste ordet av det, hadde vi begynt å snakke. "Du ser veldig stressa ut når du går" var en av de første tingene du sa til meg. Den torsdagen utenfor språklaben ble vi raskt enige om at engelsk litteratur er overvurdert, og at The Great Gatsby er en av de beste romanene som har blitt skrevet. Etter det gikk samtalene utenfor språklaber og seminarrom knirkefritt. Du var litterær; å snakke med deg var som å lese en bok (jeg skulle ønske nå at jeg skrev ned alt du sa). 

(I februar døde morfar. Jeg opplevde å miste noen nær meg for første gang. Jeg følte en helt spesiell form for sorg. Å være her, å ikke kunne være der for mamma, å vite at hele familien din er samlet, mens du må fortsette livet ditt og sørge alene, et annet sted)

Jeg gikk igjennom alt det jeg hadde lest om og sett på tv- og pc-skjermen (kjærlighetssanger på radioen ga plutselig mening). Det var som om å bli plukket opp fra en blomstereng, satt i en vase og bli beundret. Samtidig var det som å være vasen, plassert på et høyt og ustabilt sted; et lite vindpust og jeg ville bli kunst i tusen biter. Som vanlig hadde jeg en fot i hver leir. Ved siden av lykken var skyldfølelsen. Ifølge noen andres fasit var dette regnestykket feil. Det gikk ikke opp. Jeg begynte å bli vant til denne følelsen og ville ikke miste den. Men like plutselig som det startet, endte det. På en måte tok det slutt før det kunne begynne. "Jeg skulle ønske vi var karakterer i en Murakami-roman. Da kunne vi vært sammen i et alternativt univers. Jeg måtte bare ha drept skyggen min" var en av de siste tingene du sa til meg. Det du ikke innså, var at hvis jeg hadde valgt å være med deg, ville jeg ha blitt tvunget til å drepe min skygge.

I år ønsket jeg å føle. Ønsket mitt ble oppfylt og jeg følte et helt spekter av følelser. Jeg lærte at ting vil skje når man minst venter det, at tiden er min beste venn og verste fiende, at den løser det meste og det den ikke løser, må du løse selv, at smerte krever å bli følt, at den er som en radio som man må bære med seg, at det hele ligger i hvordan man bærer den.

Something always hits me, but it ain't concrete beneath my feet and it's not cold, it's not the heat

Det er visst en sannhet i det jeg har hørt i amerikanske filmer og tv-serier. Etter at du flytter ut forvandler foreldrene dine sakte, men sikkert rommet ditt til en slags bod, der de oppbevarer ting som fotoalbum og støvsugere. Det gamle skrivebordet på jenterommet i dalen er bittelite, og jeg må fjerne alt skrotet mamma og pappa har fylt det med, for å få plass til den bærbare datamaskinen og alle bøkene. Den sterke påskesolen trenger seg gjennom soveromsvinduet og varmer ansiktet mitt. Kafkas mørke språk og innhold er ikke nok til å overskygge den, og den blir så forstyrrende etter hvert at jeg blir nødt til å senke persiennene. Nå er det en annen type lys som slår meg og jeg setter i gang med oppgaven. Å analysere og skrive om Kafka er som å skulle løse Livets Gåte. Du kan aldri være sikker på at du har løst den, men det er bedre om du har prøvd.

De spiller Hunter Hayes på radioen, og i tre minutter og førtiseks sekunder er jeg sytten år igjen. Det er en vanlig ukedag, med sider jeg skulle ha lest, sider jeg skulle ha skrevet, ord jeg skulle ha sagt, tanker jeg ikke skulle ha tenkt.  Et kort øyeblikk er det som om all den negative energien som omringet meg da, svever over hodet mitt nå. Jeg streker armene ut i luften som for å slette den. Følger jeg tankegangen min mens jeg hører på denne sangen, ledes jeg til å tro at jeg ikke lenger er den sytten år gamle jenta. På noen måter vet jeg at jeg fortsatt er det, men noen ganger føles det som jeg er en helt ny person. En lykkeligere en.

Read all about it

street lights glowin' happen to be just like moments passin'

foreleseren står og snakker om monoftonger, enkeltvokaler. i løpet av to måneder har kasus gått fra å være en bølle som pekte på deg og lo, til en bekjent du hilser på med et halvt smil. til jul skal dere bli bestevenner. // jeg vil dit igjen. der de snakker slik foreleseren prøver å lære meg. det første som slo meg da vi gikk av bussen og mot leiligheten til m, var hvor likt prishtina det var. plutselig var det ikke en by jeg nettopp hadde ankommet; det var en by jeg kjente og elsket // resten av dagen går jeg gatelangs denne byen, i hodet mitt.

-

forholdet mellom romanen og novellen, sier han,  er et preget av ugjensidig avhengighet. romanen bryr seg ikke om novellen, novellen kan ikke defineres uten romanen. de har ingenting til felles. romanen er lengre, viktigere. penere, smartere, tynnere. romanen er vellykket. novellen er en taper. 

-

oslo, hvorfor føles du mer som hjemme for tiden? hæ? tørk av det gliset og svar på spørsmålet. la meg gjette:

er det fordi det er høst, og gatelysenes glød minner meg om høstkvelder i england for to år siden, og selv om det gjør meg nostalgisk, tenker jeg også at oslo kanskje ikke er så ille?

er det fordi alle favorittband og -artister slipper ut nye album, og synger mitt liv med deres ord, dreper meg sakte?

er det fordi jeg har den typen venner som tar meg med til grønland på en manisk mandag for å handle grønnsaker, for "å vise meg en annen del av oslo, som kanskje vil må meg til å føle meg mer hjemme".

det er det siste, ikke sant?

Time is all I fear

Jeg var sikker på at denne sommeren ville gå langsomt. Langsomt, på en smertefull måte, som tapper deg for tålmodighet og inspirasjon, og etterlater deg som en utslitt klut på bunnen av en bortkastet ungdom.

Oslo gikk tom for mine favorittmennesker, men jeg fant trøst i at jeg kunne bli bedre kjent med byen i ensomhet. For Oslo er ikke "stedet der jeg gikk mine første skritt, (...)stedet jeg er født, (...)stedet jeg har vokst opp, (...)stedet som har slått meg til blods", som Nomade skriver. Og Akerselva renner ikke i mine blodårer. Jeg har bodd i Oslo i ett år, men hun bor fortsatt ikke meg. Hun eier ikke; hun bare leier rommet i mitt hjerte.

Som forberedelse på hva jeg trodde ville bli den mest ensomme sommeren i mitt tjueen år lange liv, hørte jeg på Regina Spektors Summer in the City om og om og om og om igjen. Hver note, hver deilige stavelse etterlot brennemerker på huden. Jeg sugde de til meg, som en slags kompensasjon for mangelen på sol i den gråkledde byen. Plutselig har jeg jobbet mandag til fredag i fem uker og jeg har ikke rukket å høre på Summer in the City en eneste gang. Plutselig er det kun èn uke igjen av frihet; frihet fra rutinens lenker og hverdagens slaveri.

Denne høsten har jeg mistet en bestevenn i Bergen, men fått to nye i Oslo. Men er det ikke sånn at the hand that gives is among the hand that takes? Og er det ikke sånn at tiden ikke går, men at den kommer? Jo, jeg tror det.

Summer in the city

Byen blir en annen når jeg vandrer gatelangs med deg. Kanskje det er den malplasserte vinden. Vinden i dette hjørnet av verden skal ikke være så varm. Kanskje det er dèt å gå ved siden av deg, dèt å se speilbildet vårt i butikkvinduer og bussdører (vi bør alltid gå ved siden av hverandre). Kanskje det bare er ansiktet ditt når jeg får deg til å le. Eller kanskje det er en konstellasjon av alle disse tingene.

Åttende desember

I dag har jeg for første gang følt at jeg er en ordentlig del av denne byen. Det var en dag jeg ikke tilbrakte innestengt i en lesesal. Jeg tilbrakte den (innestengt) i en bokhandel med en scanner i hånda, mens jeg telte varer. Den eneste lyden å høre var scannernes pliktige p iiiii p. Bekjentskap ble gjort over inntak av klementiner og pepperkaker. Trikken kjørte forbi hvert tiende minutt og man kunne føle det på kroppen. Etter jobb dro jeg innom Kiwi for å kjøpe mer kaffe, og gutten bak kassa smilte da han sa "Kvitteringen?". Hadde det ikke vært for at kinnene mine allerede var røde fra kulden utenfor, hadde de avslørt meg. På vei hjem måtte jeg anstrenge meg for ikke å smile.

Syvende desember

Du har på alarmen klokken seks, men står opp klokken åtte og føler at hele dagen er bortkastet. Du er tom for kaffe, men tenker at du skal klare deg uten. Mind over body. Du klarer deg så vidt, får hodepine, tar en paracet. Du tilbringer hele morgenen, ettermiddagen og litt av kvelden i en lesesal, omringet av døde diktere (og levende, men livløse studenter). Det er som å helle bensin i bålet for hodepinen; den forsvinner ikke. Du kommer hjem til et tomt rom. Det må ryddes og du er takknemlig for det gir deg noe annet å gjøre. Hodepinen er fortsatt der, du tar en paracet til. På kjøkkenet treffer du på flatematen din. Hun har bursdag og sier det bare er å forsyne seg av kaken i kjøleskapet. Det får deg straks til å tenke på ham. Han som hadde blitt nitten i dag. Før du sovner, ser du for deg ansiktet hans lyse opp ved synet av det første snøfallet på burdagen hans.

Mellom disse fire veggene vi bor i

Jeg pleide å føle meg så liten i dette rommet. Som om det var hele verdenen, noe det faktisk var noen ganger. Andre ganger kokte jeg over, og deler av meg rant nedover veggene. Jeg skiftet konstant mellom å være en fugl fanget i et bur og et bur på leting etter en fugl*. Jeg har kanskje forlatt reiret, men de følelsene er fortsatt bosatt hos meg.

*Franz Kafka

Jag går i vinterskor på hösten; alltid förberedd för storm

I stedet for å se ned på den gjørmete stien, dekket av fremmedes fotspor, ser jeg, til en forandring, opp på trærne. Høstvinden har strippet dem for bladene, og de står halvnakne. Jeg lurer på om jeg skal gjøre det samme; la høsten frata meg alle disse lagene som jeg ellers beskytter meg med.

Jeg får besøk av storebror som                

                                 drömmer om det liv dom visar han på tv,
                                 han vill alltid vara som dom,
                                 men jag vill ha han som han e min bor, käre storebror.

Han snakker om soldatyrket og giftermål, og jeg lurer på hvor det ble av tiden. Den tiden da han fikk utdelt rollen som min beskytter, et par sko han fylte, fyller og vil fylle perfekt, for alltid.

Jeg får besøk av han jeg er storesøster for, til tross for at han overstiger meg på alle områder. Hans engasjement er inspirerende, og jeg lurer på om han vet at han er mitt forbilde.

Også får jeg besøk av min gode (en av de aller beste) venninne, og Oslo blir plutselig mye mindre ensomt og vakrere, og vi får bekreftet at kafèn virkelig er posiens venteværelse*.

            

               
*(Hermann Kesten)
alle bildene er hentet fra whi

October, be kind

Photoshoot med brodern '09

For et år siden seilte jeg på fremmed farvann. Det viste seg at jeg var fortapt, men der og da betydde det alt.

Jeg spiser Snack-a-Jacks, men det smaker ikke det samme.

Nå er dagene helt identiske; skole, hjem, tv-serier, trening, skole, hjem, trening, tv-serier. Jeg går en omvei fra skolen for å få et change of scenery. Det er en liten trøst i at jeg kan sette meg inn i en helt annen verden, leve gjennom andre mennesker, selv om de er ikke-eksisterende. Jeg prøver å finne meg selv i for lengst døde forfatteres ord, selv om jeg og ei venninne (og tydeligvis George Bernard Shaw*) er enige om at meningen ikke er å finne seg selv, men at man med årene blir mer og mer seg selv. Det er ikke et definitivt to-streker-under-svaret-svar på hvem man er, noen man må ha blitt innen man dør. Man er bare et sum av valg og erfaringer. Og noen ganger føler jeg en panikk i halsen som truer med å kvele meg, panikk over at dette er det eneste jeg kommer til å føle; en konstant lengsel, mens jeg venter på svar.

*"Life isn't about finding yourself. Life is about creating yourself."

But then one day, you feel something else

kilde

Jeg kjente det i dag; en stor og mektig følelse forkledd som liten og flyktig i ulvens fåreklær. Den steg sakte til overflaten og tok meg på senga. Den slo meg, slik den kalde høstlufta slår meg og jeg innser at halve september har passert. Jeg tok imot den, slik jeg tar imot de gule og allerede fallende blandene.

Hjernen min var et åpent sår som samlet smuss, hver eneste tanke giftere enn den andre. Det såret er nå leget. Jeg føler det igjen, og det er ingen tvil om dens opprinnelse; det er følelsen av frihet.

Byen jeg bor i, som snart vil bo i meg

Oslo er vuggesang. En vuggesang jeg aldri har hørt før, men som synger meg inn i dyp søvn. Oslo er hanesang. En hanesang jeg hører èn gang i året (men som jeg ikke har hørt på syvhundreogtretti dager) som vekker meg brått, men varsomt. Oslo er drømmene jeg husker, og som jeg lever på lenge etter jeg har stått opp.

Oslo er pennestreker på resirkulert papir. Oslo er velformulerte mennesker, ordelskere.

Oslo er meet cutes med naboen jeg må motta posten til fordi han er bortreist, og joggeren jeg finner lommeboken til. Det er kanskje ingen progresjon i disse møtene, men Oslo gir meg en mulighet, en sjanse.

Oslo er terskelen til voksenlivet, hvis høyde er lett å gå over, men gir også god utsikt til fortiden. Oslo lar meg ikke snu tilbake, tar meg i hånden og lover at, fra nå av, skal alt være bedre.

Oslo er inspirasjon. Overalt, hele tiden. Jeg vil fyre opp denne inspirasjonen, som en brann. Jeg vil vokte den, holde den rød og glødende med hender som ikke er redde for å brenne seg. Og jeg vil kjenne på varmen fra flammen på ansiktet, hvis linjer jeg ennå har å lære.

Oslo har hjertet mitt i neven, og jeg stoler blindt på henne. Jeg gir blaffen i om hun gir meg hjertesorg, så lenge hun får hjertet til å dundre.