street lights glowin' happen to be just like moments passin'

foreleseren står og snakker om monoftonger, enkeltvokaler. i løpet av to måneder har kasus gått fra å være en bølle som pekte på deg og lo, til en bekjent du hilser på med et halvt smil. til jul skal dere bli bestevenner. // jeg vil dit igjen. der de snakker slik foreleseren prøver å lære meg. det første som slo meg da vi gikk av bussen og mot leiligheten til m, var hvor likt prishtina det var. plutselig var det ikke en by jeg nettopp hadde ankommet; det var en by jeg kjente og elsket // resten av dagen går jeg gatelangs denne byen, i hodet mitt.

-

forholdet mellom romanen og novellen, sier han,  er et preget av ugjensidig avhengighet. romanen bryr seg ikke om novellen, novellen kan ikke defineres uten romanen. de har ingenting til felles. romanen er lengre, viktigere. penere, smartere, tynnere. romanen er vellykket. novellen er en taper. 

-

oslo, hvorfor føles du mer som hjemme for tiden? hæ? tørk av det gliset og svar på spørsmålet. la meg gjette:

er det fordi det er høst, og gatelysenes glød minner meg om høstkvelder i england for to år siden, og selv om det gjør meg nostalgisk, tenker jeg også at oslo kanskje ikke er så ille?

er det fordi alle favorittband og -artister slipper ut nye album, og synger mitt liv med deres ord, dreper meg sakte?

er det fordi jeg har den typen venner som tar meg med til grønland på en manisk mandag for å handle grønnsaker, for "å vise meg en annen del av oslo, som kanskje vil må meg til å føle meg mer hjemme".

det er det siste, ikke sant?