Vinterblues

Den siste uken har jeg fått et slag i magen, i form av tilbakemeldinger fra mennesker i livet mitt, om at det jeg sier sårer. Ikke direkte, men indirekte, implisitt. Det er et slag fordi det er sant, og sannheten gjør alltid vondt. Det er et slag fordi jeg vet at det jeg sier stammer fra et sår dypt inni meg, et sår jeg trodde var i ferd med å leges. Det er også et slag fordi det er en profeti jeg fryktet ville bli oppfylt. En profeti som jeg har merket har blitt oppfylt litt etter litt, med månedene, årene som har gått. Jeg har blitt bitter. Mer enn det jeg allerede var. Det er uunngåelig at synet vårt på ting blir farget av det vi gjennomgår i livet, men jeg visste ikke hvor stor plass det tar, i tankene, livet, hvor avgjørende det er. Nå som det er for sent å gjøre noe med at jeg faktisk har blitt påvirket av dette, hvordan kan jeg reversere det? Hvordan kan jeg få slutt på bitterheten, hvordan kan jeg lege dette såret? Mye av tiden etter at såret ble påført har gått til å prøve å ikke tenke på det, glemme, men jeg har aldri visst hva annet jeg skal tenke på. Det er jo der kuren ligger, det er det som er motgiften. En ny type tanker som kan oppheve de gamle. Da jeg først hørte dette, fra to forskjellige personer, i en og samme uke, gjorde det meg selvfølgelig nedstemt, men ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Takket være dem, er blitt bevisst og bevissthet er alltid første steg på bedringens vei.

Sensommerblues

Det er august og Øya-festival i Oslo, og jeg får en uforklarlig trang til å rømme. Fra byen, verden, meg selv. Jeg lager et skille mellom meg og dem. Festivalmennesker. Føler meg fundamentalt forskjellig fra dem, som om de har en kulhetsgen jeg ikke arvet. Jeg husker sommeren etter videregående. Jeg satt på bussen på vei hjem fra flyplassen, jeg hadde vært i Kosovo. Bussen stoppet på Oslo bussterminal og fra setet mitt så jeg noen jeg gikk på skole med på sporet ved siden av. De var på vei til Roskilde eller hadde nettopp kommet derfra, jeg husker ikke. Det jeg husker er bølgen av melankoli som traff meg der jeg satt klam i bussetet. Jeg husker at jeg tenkte at jeg ikke hørte hjemme, at alle mine jevnaldrende dro på festival og drakk øl, mens jeg ennå ikke hadde drukket en hel engang. Det skulle gå et par år før det skjedde, en høyest overvurdert opplevelse, så mye at jeg, den dag i dag, nekter å bli vant til smaken, bare for å passe inn blant jevnaldrende og resten av verdens voksne befolkning. Minnet fra bussterminalen er åtte år gammelt, fra den tiden da jeg fortsatt ikke visste hvem jeg var og hva jeg ville gjøre med livet mitt. Det var da jeg fortsatt ikke følte at jeg hørte til i Norge. Det var lenge før jeg fikk en fast fulltidsstilling, før jeg fikk en meningsfull jobb, før jeg begynte å faktisk gjøre noe med ting jeg ikke likte og forandre verden rundt meg. Nå er jeg sikker på hvem jeg er og hva slags liv jeg vil leve, jeg har aldri følt meg så hjemme i Norge, i Oslo. Men selv etter så mange år er det likevel en avstand mellom festivalmennesker og meg. En avstand jeg selv konstruerte i mitt eget hode og som jeg nå jobber med å dekonstruere.

Thoughts from Places: Tyskland

Tirsdag morgen våkner jeg av at jeg har strekk i leggen. Det er en nesten uutholdelig smerte, og jeg kan ikke gjøre annet enn å ligge helt stille og vente på at det skal gå over.

Jeg prøver å bruke de neste dagene til å skrive, nå som jeg er alene. Torsdag kveld kommer D, og etter det kommer jeg ikke til å ha så mye alenetid, og kommer ikke til å få skrevet noe. Som vanlig, overvurderer jeg hvor mye jeg kommer til å skrive. Jeg vil jo gjerne se litt av byen også. Samtidig som jeg egentlig ikke er i interessert i det heller, vil bare sette meg på en kafé og bare være her. Late som jeg bor og jobber her. Som vanlig, romantiserer jeg ideen om å kunne ha skriving som fulltidsjobb, eller i det minste få betalt for å skrive. De neste tre dagene skriver jeg kun noen få setninger, men jeg noterer ned tanker jeg har, som kan bli blogginnlegg. Jeg overbeviser meg selv om at det ikke er så viktig at jeg ikke skriver på romanutkastet, så lenge jeg skriver noe.

Ombord toget til Hamburg er det få ledige plasser. Jeg går litt frem og tilbake mellom vognene og setter meg til slutt ved et vennepar som snakker engelsk. I samme vogn er det seter i og mot kjøreretningen. Overfor meg og de to vennene sitter to menn, en ung og eldre, mot kjøreretningen. Senere kommer det på en eldre kvinne. Hun er lang og spinkel og får kofferten sin opp på hattehylla med en rask bevegelse. Det er veldig varmt om bord, sikkert rundt 30 grader, det er ikke klimaanlegg. Det er også stille i vognen, varmen gjør det vanskelig å forme tanker, for ikke å snakke om setninger. Den eldre damen ber faren i den afghanske familien som kom på etter henne om å åpne vinduet. Han gir instruksen videre til sønnen som sitter ved vinduet. Es ist so heiss hier, utbryter den eldre kvinnen. Vi ser alle på hverandre og nikker enstemmig og smiler anerkjennende. Og helt plutselig får jeg en klump i halsen, bare av å se på den afghanske familien, moren, faren, de to brødrene. Kanskje fordi de minner om min egen familie. Eller kanskje fordi jeg vet hvor vanskelig livet kan være for en innvandrerfamilie, og det unner jeg ingen. Den minste gutten har et hjerteskjærende smil. Kanskje det er det. På en eller annen måte klarer jeg å svelge hulkene og tårene.

Den afghanske familien går av og jeg ser på den unge mannen (jeg har egentlig sett på ham gjennom hele turen). Han ligner på en ung Javier Bardem. Den eldre mannen holder blikket mitt, mens unge Javier ikke enser meg engang. Jeg forstår ikke hvordan tiltrekning fungerer. Eller, jeg tror jeg forstår det, men jeg liker det ikke. Er man alltid forbannet til å være tiltrukket av noen som ikke er tiltrukket av deg? At det alltid er en ufullkommen trekant, mellom deg, den du syns er tiltrekkende og den som er tiltrukket av deg?

Et gjensyn med Berlin

Klokka er fire på morgningen, sola er på vei opp. Det er lyst og helt stille ute. Det slår meg hvor betryggende stillheten er, sammen med lyset. Stillheten er full av all verdens muligheter. Hadde det vært vinter og mørkt, og så stille, hadde jeg vært livredd. Selv trafikklyset forblir grønt, som for å si veien er åpen, null hindringer, det er bare å kjøre på.

Det kommer en kvinne gående til holdeplassen og jeg står ikke lenger alene der. Hun har nøyaktig samme koffert som meg, bare en størrelse mindre. Håndbagasjestørrelse. Jeg ser på henne og smiler. Hun registrerer den morsomme tilfeldigheten; ikke bare skal vi ut å reise klokka fire på natta, vi har også samme koffert. Hun smiler tilbake. På bussen sitter vi nesten overfor hverandre, hun på en fireseter, jeg på siden, på området reservert for barnevogner. Ved det neste busstoppet kommer det to andre kvinner på og setter seg sammen med henne. De er svenske alle tre. Basert på samtalen deres og det lille av personligheten den avslører, men uten at de har sagt noe om det, deduserer jeg, fordomsfullt, at de skal på jentetur til et varmt sted. Fylletur. En antitese av den typen tur jeg skal på. Til min store overraskelse, møter jeg dem igjen ved bagasjeutleveringen i Berlin. Hypotesene mine blir stadig motbevist.

Flytoget er stappfullt. Hver gang jeg har flydd og tatt flytoget, har jeg fått sitteplass. Ikke i dag. I dag må jeg stå. Jeg kjenner det irriterer meg. Jeg har ikke kommet meg til flyplassen ennå og jeg er allerede stressa. På flyplassen sjekker jeg inn bagasjen min i løpet av noen få minutter. Jeg husker ikke sist gang jeg reiste med mer enn håndbagasje. Det må ha vært da jeg dro hjem igjen etter å ha bodd i Tyskland i et år, som jo var sist gang jeg var der, i 2015. Automatiseringen  har tatt over, det sitter ingen person ved skranken. Du følger bare instrukser fra en skjerm. Det er ingen som ønsker deg en god tur med et påklistret halvsmil. I sikkerhetskontrollen ser jeg på parene rundt meg og prøver å forestille meg deres historie, hvor skal de, er dette deres første reise sammen, hvor mange slike reiser har de vært på, hvor mange reiser skal de på før de ikke lenger er et par. Jeg føler meg plutselig takknemlig for at jeg ikke er i et langdistanseforhold. Jeg har ikke orket all flyvningen.

Utenfor Schönefeld går jeg den lange strekningen mellom flyplassen og togstasjonen og jeg husker at vi gikk her, M og jeg, for 7 år siden, da jeg var her sist, rett etter 22.juli. Han møtte meg på flyplassen og vi tok toget inn til byen. Denne gangen tar jeg toget alene og møter ham i Mitte, hvor han jobber, i lunsjpausen og vi spiser dumplings. Samtalen flyter og vi innser at det er fire år siden vi så hverandre sist, og snart er det åtte år siden vi traff hverandre. Det føles ikke sånn. Det føles som et ekte vennskap.

Frykten for det blanke arket

Tjueåttende oktober. Fire dager til NANOWRIMO og jeg har en struktur, men ingen inspirasjon, som vanlig. Når jeg åpner Word-dokumentet og innstiller meg på å skrive, blir det helt blank i hodet og jeg glemmer hvilken historie jeg vil fortelle, hva det er jeg vil si. Andre ganger, når det tomme Word-dokumentet ikke stirrer tilbake, på bussen, på jobb, på fest, da husker jeg plutselig, og har setninger, formuleringer, avsnitt, scener i hodet. Hvorfor? Jeg aner ikke. Kanskje fordi jeg har bygd det opp i hodet mitt som noe så vanskelig, uoppnåelig. Fortalt meg selv at nei, dette kan du ikke skrive om. Men jeg kan skrive, og når visse velger å skrive roman om en serie tinderdates så kan jeg faen meg skrive om dette. Men hvordan? Jeg har jo egentlig ikke et plot. Jeg tror jeg glamoriserer forfatterjobben og det å skrive. Jeg liker hvordan det ser ut, som et stemningsbilde på Instagram. Ikke når jeg sitter på kafé og ikke klarer å skrive. Ikke jeg kommer hjem fra jobb, har hele kvelden til å skrive, men velger å ikke gjøre det fordi det er så slitsomt. Ikke når jeg har gått med denne historien i hodet i snart fem år, kanskje lenger, og jeg har ingenting å vise frem, fordi jeg ikke har skrevet det ned. 

Mellom Groruddalen og Grønnegata

Denne anmeldelsen ble først postet på VOKS sin hjemmeside.

Det er en umiddelbarhet og aktualitet i Zeshan Shakar sin debutroman, Tante Ulrikkes vei, som lenge har vært mangelvare i norsk samtidslitteratur. Spesielt med tanke på at Norge i dag er et kollasj av fargerike historier og består av et uutnyttet mangfold.
Romanen består av flere lag, og det er der dens styrke ligger. I tillegg til å få adgang til karakterenes liv, en autentisk skildring som veldig få i Norge har innblikk i, får vi også et overordnet bilde av det politiske klimaet. Forfatteren beskriver virkelige hendelser som 11.september, publiseringen av Muhammed-karikaturene og valgkampen i 2009 (men som i romanen er satt i 2006). Selv om handlingen er lagt mellom 2000 til 2006, er det påfallende at temaene og problematikken fortsatt er like, hvis ikke mer, aktuelle i dag. Derfor er Tante Ulrikkes vei ikke bare et relevant, men også et nødvendig og viktig bidrag til norsk samtidslitteratur.

I romanen møter vi to gutter fra Stovner, som begge er med på et forskningsprosjekt om kartleggingen av hverdagslivet til ungdommer i Groruddalen. Jamal og Mo (kort for Mohammed) bor begge i samme blokk i Tante Ulrikkes vei.  Begge er født og oppvokst i Norge, av innvandrerforeldre. Der Mo skriver e-post til “NOVA-mannen” (seniorforsker fra Norsk institutt for forskning på oppvekst, velferd og aldring), spiller Jamal inn svarene sine på kassett. Det er et vitnesbyrd på Shakars gode fortellerteknikk at han ikke prøver å gi Jamal et språk han ikke besitter. Språket er så autentisk at du i løpet av kort tid hører stemmen hans i hodet og kan forestille deg han, mens han snakker inn på en kassett på badet. Mo, den ambisiøse og boksmarte, har et mer litterært språk. Mens Jamal dropper ut av videregående, selger hasj og går fra jobb til jobb, begynner Mo på Blindern og drar på en klassereise, hvor han deler tiden sin mellom vestkanten og Oslo øst.

Noen ganger får du hjertet i halsen, i frykt for at noe forferdelig skal skje. Shakar er flink til å bygge opp spenningen i boka, men scenene ender som regel i antiklimaks. Dette er antakelig fordi Shakar ikke skriver for å lage sjokkeffekter. Derfor blir aldri Jamal bare en "gangster" fra østkanten og Mo bare et målbevisst skolelys. Shakar skildrer, på en menneskelig og varm måte, to gutter som prøver å gjøre det beste med de kortene de har fått utdelt. Vi møter to gutter, med all verdens potensiale, som prøver å navigere i et samfunnet som har skuffet dem.

Den lengste sommeren, del to

Jeg "møtte" T på Tumblr. Brukernavnet hennes var "vi flyr" på albansk, noe som vekket nysgjerrigheten min umiddelbart og jeg begynte å følge henne. Hun reblogga feministiske innlegg og da visste jeg at vi kom til å bli venner. Sommeren etter vi hadde begynte å snakke på nettet, var vi begge i Kosovo samtidig og bestemte oss for å møtes. Vi tok en kaffe på Shpija e Vjeter, før det begynte å sprutregne og hun tok taxi til busstasjonen for å komme seg hjem til Vushtrri. Etter det har vi møttes i København, da jeg var der i februar, og nå i juli da hun kom på besøk. Vi sto opp hver dag rundt ni-tiden og spiste granola med frosne bær og yoghurt på verandaen. Jeg prøvde å vise henne Oslo fra sin beste side, samtidig som jeg selv så den som for første gang.

Etter at T dro, tilbrakte jeg en uke i Hunndalen sammen med mamma før vi dro til Kosovo. Hver dag var like tom som den forrige. Jeg sto opp tidlig og hadde hele dagen og huset for meg selv, mens mamma var på jobb. Jeg gjorde alt annet enn det jeg skulle, nemlig å skrive. Jeg leste en del, men skrev veldig lite. Det stedet, det huset er alltid forbundet med samvær, selskap og late dager, men aldri med kunstnerisk rendyrking, inspirasjon eller produktivitet.

Ombord flyet til Prishtina var det i år overraskende mange nordmenn. Som regel bare antar jeg at alle passasjerene er albanere og som regel stemmer det. Ikke i år. Det er nesten absurd for meg at noen som ikke har noen form for tilknytning til stedet faktisk velger å dra dit. På eget initiativ. Det er jo egentlig ikke så rart, det bor nesten 15 000 kosovoalbanere i Norge. De fleste av dem har norske venner, kollegaer. Noen av dem til og med norske kjærester. Det er bare et spørsmål om tid før liv blir sammenflettet. Likevel, er det så uvirkelig, noe jeg har drømt om helt siden jeg flyttet til Norge, om at mine to verdener skal krysse hverandre, og når de endelig gjør det, er jeg skeptisk, det føles feil. Selv om jeg, helt siden jeg var der i fjor, har insistert på at jeg ikke skulle dit år, dro jeg ned likevel. Jeg er glad jeg gjorde. Det ble en litt annerledes tur. Jeg, O og S leide en leilighet på Airbnb i Prishtina og sov der, i stedet for hos familie. Vi følte oss som innfødte, i landet vi er født i.

Sommerens siste eventyr var Bordeaux. Jeg besøkte D, som er utvekslingstudent der dette semesteret. Hun dro i juli for å delta på et intensivt franskkurs og vi fant ut at det passet utmerket om jeg besøkte henne før hun begynte på studiet og jeg på jobb. Byen var en rar blanding av majestetisk og skitten. Et par av dagene tilbragte vi på stranda. Etter å ha ligget og stekt oss i sola, dro vi på butikken bare noen få meter unna. Intetanende om fransk skikk (og lov?) om å ha på badetøy utenfor stranda, gikk vi der iført skjorts og bikinioverdel. Etter å ha fått blikk fra nesten alle vi passerte og beskjed om å kle på oss fra en barista, dekket vi oss til med håndkleet jeg hadde kjøpt på supermarkedet og gikk tilbake til stranda. Der bytta vi på å bade og sole oss. Jeg ble selvfølgelig solbrent, da jeg var fast bestemt på å få farge og undervurderte solens styrke. Den svien varte uheldigvis lenger enn skammen fra tidligere den dagen.  Jeg vet ikke hva det er, om det er deres motvilje til å kommunisere på andre språk enn sitt eget eller den usympatiske overlegenheten, men jeg har aldri hatt noe til overs for franskmenn. Det hjalp ikke at vi (eller egentlig mest D) i løpet av denne turen fikk slengt plystre- og kysselyder og ekle kommentarer etter oss. Catcalling lever i beste velgående i sørvest Frankrike. Med flassende hud og intakte minner dro hjem og hadde en uke i Oslo før jeg begynte på jobb.

Den lengste sommeren, del en

Etter sommerfesten på onsdag, kom jeg hjem til en rotete leilighet (klær overalt, skitten oppvask). Flyet til Stockholm gikk halv åtte om morgenen og jeg hadde fortsatt ikke pakket. Jeg la meg etter midnatt en gang, utslitt, med alarmen på klokka fire. Flyet fra Stockholm til Gotland var mindre enn et vanlig fly og flyplassen var på størrelse med området for bagasjeutlevering på Gardermoen. Det minte mer om en togstasjon enn en flyplass.

Da vi kom oss til Visby, ble jeg forbauset over at det minnet meg om Kosovo. Nesten ingenting i Skandinavia gjør det. Brosteinbelagte gater, rosebusker, valmueblomster. Der slutter imidlertid sammenligningsgrunnlaget. Alt annet var selvfølgelig annerledes. Været, ikke for varmt, ikke for kaldt (det var tross alt juni), perfekt for meg. Havet og brisen. Kosovo har ingen kystlinje, og det er alltid varmt og fuktig. Menneskene, som kan å nyte livet og kose seg, en kunst skandinavene virkelige mestrer. Dette er selvfølgelig mennesker som, til tross for at de har hatt følelsesmessig motgang, kanskje ikke har måttet kjempe for livet og bære det som var igjen til et annet land. Slike forhold skaper grobunn for en slags mentalitet. Albanere har alltid måttet kjempe, for selv det nødvendigste. De har alltid måte slite. Hvis det er typisk norsk å være god, er det typisk albansk å lide. Av den grunn, er skuldrene litt høyere hevet; de har ikke hatt råd til å senke dem.

Nest siste dagen leide vi bil og tok ferja til Fårö. Der besøkte vi graven til Ingmar Bergman. Den bestod bare av en stein, med navnet hans (og kona sitt) på. Ikke en gravstein, engang. Det fikk meg til å tenke på hvordan kirkegårder i Kosovo er fylt av storslagne gravsteiner, uavhengig av personens berømmelse. Det er til og med bilde av den avdøde. Her stod jeg, på en svensk øy, ved graven til en internasjonalt anerkjent regissør og gravsteinen hans var en liten, rund og alminnelig stein. Det er mye en kan si om skandinavere, men deres beskjedenhet er etterligningsverdig og noe jeg beundrer.

Hvorfor jeg ikke skriver

Denne bloggen ble laget for snart syv år siden, da jeg som nittenåring bestemte meg for å flytte til England for å studere etter videregående. Formålet var at de her hjemme kunne følge med på livet mitt over dammen. Forrige helg gikk jeg gjennom alle innleggene, og et mønster ble tydelig; jeg blogget mest mellom høsten 2010 og våren 2012. Etter høsten 2012, ble det gradvis stillere. Mellom 2010 og 2015 fikk jeg tre dikt publisert i to forskjellige tidsskrift. Alle tre gangene var det som om jeg ble slått av et inspirasjonslyn og jeg skrev diktene i ett strek. Skriving er derfor ikke en vanesak for meg, men noe jeg gjør når inspirasjonslynet en sjelden gang treffer meg. Alle som noensinne har skrevet noe verdt å lese vet at du ikke kan vente på inspirasjonen for å skrive; du må begynne å skrive for å fremkalle den. Bloggen forble ubrukt, og jeg skrev ikke andre steder enn dagboka, noe som ofte blir trivielt og ubetydelig. Mens jeg leste gjennom blogginnleggene forrige uke, slo det meg plutselig at jeg, på et eller tidspunkt, sluttet å tro at jeg kunne skrive. Dette hadde ikke vært så knusende om det ikke var for at det jeg skrev faktisk var bra. Noe av det i hvert fall. Noe av det er overdrevent sentimentalt. Det å ha vært med å grunnlegge VOKS har gitt meg tillit til mine skrive- og redigeringsferdigheter. I tillegg har jeg fått en venn i T, som skriver regelmessig og er kjempedyktig til det. Hun skal hjelpe meg med å kartlegge mine styrker og svakheter, slik at jeg kan begynne å skrive på alvor, ikke bare blogginnlegg, men også noe skjønnlitterært. Derfor har jeg bestemt meg for å gjenopplive bloggen; for å tvinge meg selv til å gjøre skriving til en vanesak, for å få et mer modent og virkelighetsnært forhold til skriving.

Desember, 2015 - St.Hanshaugen, Oslo

Her om dagen drømte jeg om ham. Vi oppholdt oss på samme sted. Vi jobbet sammen, eller noe. Jeg kunne i hvert fall iaktta ham på nært hold. Han holdt meg på avstand. Jeg fulgte etter ham inn på do. Han virket oppgitt, nesten sint, for å se meg. Det var tydelig at jeg hadde prøvd å oppsøke ham tidligere. Han sa noe som slo meg så hardt i magen at jeg begynte nesten å grine. I drømmen og i søvne. Han sa han ikke kunne gå rundt og huske alt. At han hadde valgt å gå videre, og derfor valgte han å ikke huske. Det var hans måte å si at det vi hadde var spesielt, det var synd det endte slik det gjorde, men han ville ikke bli minnet på det hver bidige dag. Det var for tungt. Det var tungt for meg også. Å se ham sånn. Å se ham se sånn på meg.

Derfor drømte jeg om ham. Fordi jeg tenkte på ham før jeg sovnet. Som jeg vanligvis gjør. Jeg tenkte på om han noensinne vil kontakte meg igjen, slik han gjorde i fjor. Om vi noen gang kommer til å få en sånn uke igjen. Om vi kunne hatt en sånn uke med noen års mellomrom. Svaret er helt enkelt nei. Han er ikke dum. Det er ikke jeg heller. Det hadde vært selvpining på høyt nivå. Så selvforaktende er jeg ikke. Da kommer jeg jo aldri over ham. Det burde være mitt livsprosjekt. Det er mitt livsprosjekt. Hittil har det gått jævlig dårlig. Jeg har ikke gått ordentlig inn for det.

Hvis jeg ikke skal tenke på ham og minnene med ham, hva skal jeg tenke på da?

Det jeg leste i juni

I.

In the Light of What We Know av Zia Haider Rahman er den type bok som klatrer opp topplista di mens du leser. Det finnes bøker som gjør pennen eller blyanten du leser med overflødig, fordi den aldri er i bruk. Denne er den motsatte type bok, den type bok med understrekingsmateriale på annenhver side. Den handler om en navnløs forteller og vennen hans Zafar, om vennskapet deres og hvordan man egentlig aldri kan kjenne noen. Den handler om hvem som kan fortelle på vegne av hvem. Er du selv best egnet til å fortelle din egen historie? Den handler om det lille vi vet; at vi ikke vet noe sikkert. I bunn og grunn handler den om hvordan alt vi vet eller tror vi vet er farget av alle mulige slags farger, og at vi til syvende sist ikke ser ting slik de er, men slik vi er.  Hva slags verdi har denne kunnskapen? Boka utforsker det lyset som påvirker synet vårt. Den minnet meg om det Celine i Before Sunrise sier, at hvis det er noen form for magi i verden må det være i forsøket på å forstå noen. 

II.

Drown er Junot Diaz' debutnovellesamling. Jeg leste This Is How You Lose Her forrige sommer og likte den veldig godt. I Drown følger vi Yunior, Diaz' alter ego og hovedpersonen i begge verkene, fra han er en liten gutt i Den dominikanske republikk til han er godt voksen i New Jersey. De første novellene handler om å leve i dvale, om å vente på å bli reddet. Faren til Yunior har nemlig emigrert til USA og lover å at de innen kort tid skal bli gjenforent. Vi får aldri vite noe om gjenforeningen (kanskje fordi når de først ankommer den fri verden er de ikke lenger en familie). Diaz forteller også om farens møte med Amerika og hans kamp. Det mest tiltalende ved Diaz' historier for meg er nettopp denne skildringen av immigranttilværelsen og kulturkollisjonen. Den simplistiske og hemingwayanske stilen gjør at mye ligger mellom linjene. Historiene er like mye om det som ikke sies og det som blir implisert, som det som står på papiret.


III.

I Boy, Snow, Bird leker Helen Oyeyemi med myter og eventyr. Året er 1953 og Boy Novak rømmer nordover fra sin voldelige far. Hun bosetter seg i en liten by i utkanten av Massachusetts. Hun gifter seg med enkemannen Arthur og blir stemor for datteren hans, Snow. Senere får Boy og Arthur barn, en datter ved navn Bird. Hun skiller seg imidlertid fra foreldrene og halvsøsteren, i det at hun er mørkhudet. Arthurs familie er nemlig lyshudede afroamerikanere som har bosatt seg i nord for å leve som hvite. Arthurs foreldre forakter Bird på grunn av hudfargen hennes og Boy bestemmer seg for å sende Snow bort til slektninger, slik at Bird skal slippe forskjellsbehandlingen og å vokse opp som den underlegne. Hjertet av romanen ligger i brevvekslingen mellom halvsøstrene, hvor Oyeyemi utforsker temaer som internalisert rasisme, selvforakt og selvbilde. Hva ser vi egentlig når vi ser i speilet? Hva er forskjellen mellom det bildet vi ser av oss selv og det andre ser? 


IV. 

Interpreter of Maladies er novellesamlingen Jhumpa Lahiri debuterte med i 1999. Novellene omhandler diverse indiske karakterer, enten i India eller i USA. Vi møter blant andre Shoba og Shukumar, et nygift par som sliter med å komme over dødfødselen til deres første barn, Mr. Pirzada som skal skrive bok i USA mens hans kone og syv døtre fortsatt befinner seg i et krigsherjet Pakistan, Miranda som har en affære med en gift mann for å føle seg sexy, men innser at sexy bare er et annet ord for å elske noen man ikke kjenner og Mrs. Sen som kjøper fersk fisk ved havna for å føle seg nærmere hjembyen Kolkata. I likhet med Drown, blir jeg tiltrukket av disse fortellingene på grunn av båndet jeg føler eksisterer mellom meg og karakterene. Det hjelper også at Lahiris prosa er suveren. 

Tjuefjorten

I.

to jenter
to nye jenter
to nye venner
venner som kommer fra hvor jeg kommer fra
samme historie, samme utgangspunkt
venner jeg ikke trenger å forklare meg til


II.

kandidatmarkering
bachelor of the arts
tre år:
nye, voksende vennskap
gamle, avsluttede vennskap
kjærlighet
kunnskap

III.

sommeren av sammenkomster
sammenkomst av sjeler
sammenkomst av familier
sammenkomst av verdener
(vennskap forsoner selv de mest (tilsynelatende) uforsonlige verdener)
sommeren jeg mistet troen på tradisjoner
sommeren jeg trodde på kjærlighet

IV.

en e-post
som gjør at jeg bokstavelig talt spretter opp av senga
som gjør at jeg smiler hele dagen
som gjør at lykkens sommerfugl flakser igjen med vingene i magen min
(den har våknet etter ett år i dvale)
et vann
en utsikt
en stein
et kyss som gjenoppliver meg
hånden hans i min
leppene hans på mine
overalt, hele tiden
en båttur
en middagslur på gutterommet hans
oslofjorden
(vi svømmer i lykke)
aker brygge midten av august
der ute finnes det en video i en smarttelefon av en trekkspillspiller på aker brygge
bak denne trekkspillspilleren står et par
en lav brunette og en høy mørkeblond mann
hun står på tå og drar i remmene på northfacebagen hans
og han sier
"i'll be seeing you"

V.

sceneskifte
nytt land, nytt språk
jeg finner meg selv i mislykkede forsøk på å uttrykke meg på et språk jeg ikke behersker
jeg er gravid med den jenta jeg kommer til å være om ni måneder

Selvoppfyllende profeti

jeg har alltid trodd at jeg ikke er et "dyremenneske", men hvis det er noe det siste året (og de siste månedene) har lært meg, så er det at jeg kanskje er det, at jeg kanskje må bli det, fordi mennesker, til syvende og sist, er kjipe, vi trenger ord for å kommunisere, og ord kan feiltolkes og du kan aldri forstå noen helt eller bli helt forstått, men en katt eller en hunds kjærlighet er enkel, de viser evig kjærlighet bare ved måten de vrir kroppen sin mot din, ingen kommer til å dukke opp og bli værende for alltid, derfor vurderer jeg å få meg katt når jeg har fått meg egen leilighet, for hva er vel en enslig kvinne uten en katt.

Sørg for at du løper til og ikke fra noe

jeg rømte,
mest fordi jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg,
jeg trodde jeg kunne flykte fra det. (jeg kunne ikke det)
det satt ved siden av meg på gardermoen,
og mellom meg og den middelaldrende mannen på flyet,
det hang over meg, da jeg pakket ut, håndgripelig,
så håndgripelig at jeg kunne hengt det sammen med kjolene i skapet,
det har sittet bakpå sykkelen ned- og oppover hofmannstraße
jeg går og venter på at det skal hoppe av,
at det skal la meg være i fred,
kanskje det er jeg som må ta tak i det
og sette det av et sted,
det er jeg som må la det være i fred,
jeg som på en eller annen måte må
bli venn med det

Det motsatte av mareritt

Du stod og ventet på meg ved et fugleskjul. Håret ditt var kortere. Skjegget også. Du kom mot meg, og den røde skjorta du hadde på deg gjorde det vanskelig å puste. Og da du spredde armen for å gi meg en enarmsklem, var jeg sikker på at jeg skulle våkne. Men jeg gjorde ikke det. Jeg stod på tå og hvilte haka på skulderen din. Vi stod slik et øyeblikk før du trakk deg unna. Du initierte klemmen, og du avsluttet den (selv i drømmene mine er jeg tiltaksløs). Vi begynte å gå langs en sti. Jeg spurte deg om alt jeg har lurt på det siste året, og du svarte. Jeg kunne merke at du var nervøs fordi du dro altfor mange spøker. Slik du gjorde i begynnelsen. Stien ble om til en asfaltert oppoverbakke og da vi hadde nådd høyeste punkt, var jeg ferdig med å stille spørsmål og du med å spøke. Vi satte oss på en stein og ble sittende å se i samme retning. På vannet, på hvordan ting var, på hvordan ting er. Plutselig svømte vi i havet. Vannet var innbydende og varmt, som om det hadde ventet på at vi skulle hoppe uti, skylle av fortiden og sole oss i nåtiden, i hverandres selskap.

Det var en drøm, men jeg drømte ikke.

Senga på jenterommet lager knirkelyder ved min minste bevegelse. Jeg er søvnløs og skifter stadig sovestilling; den kommer stadig med samme svar. Gardinene slipper ikke inn sollyset og lar meg sove mye lenger enn jeg burde. Så lenge at jeg våkner med en tyngre kropp og et enda tyngre sinn. Sommer i dalen. Søvnløse netter når jeg tenker på alt jeg burde og skal skrive, late sommerdager når jeg ikke skriver.

Hver morgen ligger jeg i en tåke av glemte drømmer. Jeg husker dem aldri, men de etterlater en ettersmak av ham.

Hver morgen spiser jeg frokost til Hart of Dixie på TV2 Bliss (lunsj til Gilmore Girls på Fem, middag til VM-kamp på TV2 eller NRK).

Jeg jogger, mest fordi jeg fortsatt vil ned fire kilo, men også på grunn av endorfinene, på grunn av mestringsfølelsen.

Jeg leste nylig The Unbearable Lightness of Being av Milan Kundera. I den skrev han:

"We all need someone to look at us. We can be divided into four categories according to the kind of look we wish to live under. (...) And finally there is the forth category, the rarest, the category of people who live in the imaginary eyes of those who are not present. They are the dreamers."

Jeg lever under hans imaginære blikk. Jeg savner ham. Fortsatt. Facebookoppdateringene hans gjør ikke like vondt som før, og han er ikke lenger et relevant samtaleemne blant venner. Savnet har blitt brakt til stillhet. Dempet.

Curry stain on my heart

Det er når jeg er ute på byen og sosialiserer med andre mennesker, 
mennesker som prøver å fortelle meg noe, 

at jeg savner ham mest,

at jeg tenker på hva han driver med, 
om han også er ute på byen, 
hvem det er han sosialiserer med,
om han er på Løkka, Aker Brygge, Gamlebyen, 
eller om han sitter i sofaen og leser (kanskje han sitter på kjøkkenet og skriver)

-

jeg slutter å høre på menneskene som forteller meg noe (lurer på hva han hadde hatt å si om samtaleemnet), 
prøver å huske de gangene han fortalte meg noe,
prøver å huske stemmen hans, 

Det er når jeg er ute på byen og står i utestedkø med berusede og desillusjonerte mennesker,

at jeg blir smertelig klar over hans nærvær (det er som om han rommer hele Oslo, at han er på hvert gatehjørne, hvert bussete, selv om jeg aldri ser ham),
at jeg aller helst har lyst til å sette meg på 18-trikken, ringe på og sette meg i sofaen hos ham,
som om ingenting har hendt    

-

Det er når jeg har vært ute på byen og sosialisert med andre mennesker, 

at jeg må motstå behovet for å sette på Red og gråte meg tørr, igjen
at jeg innser at dette savnet er evigvarende,
at jeg må leve med det, 
men ikke la det bli 

lammende. 

Totusenogtretten

2013 er første gang jeg fikk meg selv til å bli forelsket i noen, første gang jeg fikk noen til å bli forelsket i meg, første gang jeg følte meg fullstendig sårbar, første gang jeg ble fullstendig såret, første gang hjertet mitt åpnet seg, første gang det knuste.

2013 er en stor bløtkake, delt i to; hver bit av den første delen var søt, med et snev av bitterhet; bitene fra siste del var bitre, med et nesten usynlig snev av søthet.


2013 er et stort paradoks; det var året livet skrelte meg lag for lag og avslørte min kjerne, året jeg viklet meg selv inn i nye beskyttende lag; det var det beste året, det var det verste året.

Advent

November kom og gikk. Trærne kledde av seg. Klementinene inntok sin faste plass i fruktdisken. Jeg spiste flere om dagen og tenkte på hvordan han pleide å skrelle dem, hvordan han tok seg tid og fjernet den hvite hinnen, mens jeg hev i meg min andre. Jeg gikk i regnet, alene, og kunne nesten smake nachos'ene jeg spiste den første kvelden, den utvannede cappuccino'en, de fyldige og myke leppene hans. Favorittartistene mine ga ut album og de handlet alle om meg. Jeg hørte på Gabrielle på Bislett og da var det lett å tenke på ham.Jeg tenkte på hvordan han var det lengste nuet noensinne.

Nå vet jeg, som Haim, at de dagene er borte. Jeg har, som Bastille rådet meg til, skutt albatrossen som hang rundt halsen min. Laleh spør "What do the trees know, letting their leaves go?"

Jeg vil gjøre som trærne; jeg vil gi slipp på de uttørkede bladene, la vinteren male meg hvit og ren, gjøre meg ny til våren kommer.

Late night confessions

Jeg savner deg. Jeg tror jeg alltid kommer til å savne deg, og det skremmer livet ut av meg. Du er som et evig sår jeg alltid kommer til å pirke på, helt til jeg blør ihjel. Jeg vil spole fram til den dagen det såret bare er en sjarmerende skramme.