Det er søndagkveld (ah, søndager!) og jeg har lest om Macbeth i hele dag. Uansett hvordan jeg snur og vender på det, kommer jeg til samme konklusjon; Shakespeare var genial. Det er ikke noe annet å si om emnet. Den nyeste Harry Potter-filmen derimot .. den var ikke skuffende, men den var ikke grensesprengende bra heller. Jeg vet ikke om det er fordi jeg følte det samme om første del av boka, men jeg forlot kinosalen litt likegyldig. Jeg håper de sparte all spenningen til siste film.
Jeg kokte en kjele kanstanjenøtter i stad og akkurat som de sugde til seg alt vannet i kjelen, suger de også all hjemlengslen ut av meg. Kosovo har alltid vært den eneste assosiasjonen jeg har til kanstanjenøtter. Jeg har ikke kommet så langt i research-delen eller skrevet så mange scener som jeg skulle, men på denne søndagskvelden har jeg slukket èn type hjemlengsel og dempet en annen.
På denne tiden, om tretti dager, sitter jeg hjemme i stua på den beige sofaen, i mammas omfavn. På en hvilken som helst dag, hadde jeg skjøvet henne vekk (foreldrene mine lucked out fordi jeg var skolelys og ikke bråkmaker (tror de hadde nok med storebroren min), men var uheldige når det gjaldt "bonding"; jeg var en av de kalde tenåringene som følte seg misforstått og foreldrene mine ble aldri kloke på hva som foregikk inni mitt brunehårede og sta hode), men på den dagen, skyve henne vekk er det siste jeg kommer til å gjøre.
Denne uken har jeg merket hjemlengelsen litt ekstra, fordi det er eid Jeg er ikke så entusiastisk for det, selv i Norge (sist gang jeg var det, var i Kosovo, for elleve år siden), men i Norge steller mamma til, hun vasker, hun rydder, hun lagerbakllava, folk kommer på besøk, det er koselig. Det gikk opp for meg at jeg savner selv det lille av eidånden vi pleier å ha. I England, har jeg ikke mamma, i England har jeg kun facebook-meldinger der folk gratulerer hverandre. Teknologi, uansett hvor avansert, kan ikke erstatte den hjemmekoselige følelsen.
Litteraturforelesning; foreleseren er ti minutter for sen og bruker ti minutter på å dele ut ting. Geeken i meg er veldig irritert over at han sløser bort tjue av de femti verdifulle minuttene. Han har gjort dette i tre uker nå. Forelesningene hans er ikke de mest engasjerende (en sjelden egenskap i forelesere, har jeg hørt) og han foreleser i poesi, den delen av litteratur jeg syns er mest utfordrende. Konklusjon: jeg får veldig lite ut av forelesningene hans. Det hjelper kanskje ikke at jeg blogger under dem (har et sykt begjær for å drive med blackberry'en hele tiden). Jeg er også veldig emo i litteraturforelesningene; sitter alene, har hele raden for meg selv. Seminarene, derimot, er det stikk motsatte. Takk og lov.
Jeg ignorerer faktumet at dette innlegget ligner en wikipediaartikkel og går rett på sak; Giuseppe Tornatore er en italiensk manusskribent/regissør. Han har, blant annet, laget Cinema Paradiso og The Legend of 1900 (se begge, de er fantastiske!). Han er også ansvarlig for å gjøre denne tirsdagskvelden til en usedvanlig fin og magisk tirsdagskveld.
Jentene dro på fotballkamp i dag, noe jeg ikke ville bruke ti pund på, fordi jeg heller vil bruke de pengene på togbillett til Birmingham på fredag. Jeg vurderte å dra på skolekinoen for å se Baarìa, Tornatores nyeste film. Rundt fem-sekstiden hadde jeg forkastet ideen ("Nei, blir teit å dra på kino alene, jeg blir heller hjemme og ser på How I Met Your Mother og Gossip Girl"). Jeg vet ikke hva som kom over meg, men jeg bestemte meg for å lage middag, til tross for trøtt- og lathet. Klokka halv åtte (filmen begynte kvart på åtte) slo det meg; "Når ellers får jeg sett denne filmen? Jeg er veldig spent på hva slags film han har laget nå. Jeg drar. Hvor er lommeboka mi?" Med små og raske skritt ankom jeg kinoen akkurat kvart på, og var den siste som kjøpte billett (bare eldre folk i kveld også, bortsett fra to i manusklassa mi, noe som overrasket meg).
Filmen er basert på Tornatores liv, og vi følger tre generasjoner i den Sicilianske landsbyen Baarìa (siciliansk slang for Bagheria), der Tornatore ble oppvokst. Den er like vakker som Cinema Paradiso, og nesten like episk. Hvis du ikke har sett Cinema Paradiso, ligner den Åndenes Hus, handligsmessig. Jeg lo høyt flere ganger. Til tross for at den er veldig lang (to og en halv time), gjør den det opp igjen med en fantastisk slutt. Det er vel nå jeg skal briefe med filmuttrykk jeg har lært; set up and pay off. Du setter noe opp i begynnelsen av filmen og pay'er off på slutten, som en slags belønning, som gjør at du, på slutten av filmen, ikke er forbannet over å ha sittet i samme stilling i nesten tre timer. Den minnet meg også om pappa (akkurat som Cinema Paradiso), jeg må se den med ham en gang.
Jeg så etter bilder fra filmen på nettet, men fant ingen som did it justice, så jeg legger ut traileren i stedet:
Off topic: jeg har ikke trodd på sminke på tre dager nå, og lurer på om jeg skal begynne å kalle meg selv en non-believer, men det blir litt som Clean Teens i One Tree Hill, gjør det ikke?
I dag, tror jeg ikke på sminke. (gått uten det i hele dag, og ikke lagt merke til det - utrolig deilig)
I motsetning, tror jeg på
+ Poesi (early modern love poems) + Gåturer i parker (med en ny venninne, som gjør at dette stedet ligner home)
+ Filmens makt til å samle folkemasser. Skolekinoen var full av eldre mennesker i dag (sjokket var ikke at de var gamle, men at det var mange av dem). Det er vanligvis bare oss og en håndfull eldre mennesker. Studentene her er tydeligvis ikke like takknemlig for skolekinoen som oss. Grunnen til at den var full av eldre mennesker var at filmen handlet om kvinnestreik og kampen for equal pay mot slutten av 60-tallet, i England.
+ La ting gå sin gang, ta ting som de kommer + Erfaring (for det er nemlig ingen erstatning for det, i følge Paulo Coelho)
nå skriver jeg bare for å skrive som er en dårlig ide, som igjen blir til et dårlig blogginlegg:
halvveis døv (har time hos legen på fredag), aner ikke hvor det kommer fra, men ørene er tette og hørselen redusert, som er flaut, har følt meg gammel i flere dager nå, hører ikke hva folk sier og kan ikke dømme hvor høyt jeg selv snakker.
så langt denne uken har jeg skrevet ferdig et intervju av en oppdiktet kjendis (som egentlig skal være den fremtidlige meg), skrevet et dikt som ser ut som et tre og handler om et tre (formen imiterer handlingen, figurdikt heter det) - morsomme greier. Ellers har jeg oppdaget Sia (australsk dame med fin stemme og fine tekster) og Boardwalk Empire (watch it, Live/Ellen).
Hjemlengselen har nå begynt å krype forsiktig inn i meg, akkurat som kulden på denne tiden i Norge, antar jeg, men det er ikke lenge til jul og den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves. Dessuten har jeg det bra, folk her er morsomme og jeg hørte i en sang en gang at "laughter is the only thing that will keep you sane".
(Den sangen heter "Live Forever" og er av Drew Holcomb & The Neighbors.)
Jeg liker parenteser, forresten (hvis dere ikke har skjønt det før nå).
