Det går dager og det går år og den som lever får sjå

Jeg er sikker på at selv de heldige som har hjernen sin i dvalemodus resten av året, kvikner litt til i januar, og begynner å reflektere. Oppkalt etter Janus, guden i gresk mytologi med to hoder som er vendt i hver sin retning,  er januar assosiert med dyp refleksjon; vi ser tilbake på året som har vært, kanskje med en klype salt, kanskje med et par special effect goggles som farger hendelsene i kun godt lys. På toget som skal ta meg inn i 2011, sitter jeg med ryggen mot kjøreretningen, ser ut av vinduet på det som har gått forbi. Det er litt av et syn. Nada Surf synger "to make a mountain of your life is just a choice", og selv om jeg har prøvd å styre unna det valget, har ting hopet seg opp. Jeg besteg det enorme fjellet som var IB, og det som ventet meg på den andre siden, over dammen, var verdt det. Det faktumet at krystallkulen er tåkete og jeg ikke aner hva 2011 har i vente, skremmer meg ikke. Jeg skal leve etter Jewels ord; not to worry 'cause worry is wasteful and useless (...) I will gather myself around my faith for light does the darkness most fear. Jeg skal lese fine bøker, se fine filmer og være med en fin og frisk familie/vennegjeng. Jeg har kun ett nyttårsforsett; jobbe hardere og gjøre strevet verdt det.

Ten thousand stones would be a strange blessing, ten thousand stones would build the best of me

Det er slutten av desember. Det betyr at det er slutten av året, noe som er helt ubegripelig. Første og siste halvåret har vært helt kontraster. De føles som to helt forskjellige liv, levd av to helt forskjellige personer. Liridona i januar var helt på bunnen av den dalen hun levde i, hun var dalen hun levde i, deprimert (ikke i ordets fulle betydning, jeg var ikke diagnostisert eller noe) med en dominerende grad i èn retning, nedover. Hun tenkte kun negative tanker. Mye av det (nesten alt) hadde med IB og fjorten eksamener på tre uker å gjøre. Jo mer jeg fryktet og gruet meg til måneden mai, jo fortere kom den. Hvis det ikke hadde vært for den røde russebuksa, hadde ingen visst at jeg var russ, selv ikke jeg. Årets syttende mai har vært den minst gledelig av alle jeg har opplevd i mitt elleve år lange opphold i Norge.

Men som alt i livet, gikk det over, jeg fikk eksamene og IB overstått og tok en svært etterlengtet, men mindre velfortjent ferie. Jeg prøvde å ikke tenke på eksamensresultatene. Da de endelig ble kunngjort i juli, var det som om IBO klappet meg på skulderen, og jeg hørte Ivars stemme si "Good for you". Jeg var mildt sagt sjokkert over tallet nedert på siden, følte meg litt lurt og tenkte; var det så enkelt?? Forventningene mine det siste halvåret av tredjeklasse hadde sunket like mye som karakterene det første halvåret; det var det som gjorde sjokket så stort.

I sommerferien falt neglen på pekefingeren min av, etter at jeg klemte den fast i soveromsvinduet mitt (Jeg har et poeng med dette og det er ikke å gjøre dere kvalme). Jeg vil sammenligne dette året med den neglen. Da jeg mistet den, var fingeren min ufyselig å se på, akkurat slik jeg følte meg innvending i begynnelsen av dette året. Den vokste sakte, og jeg kunne ikke se hvor mye hver dag, akkurat som selvtilliten min. Jeg visste ikke hvor stor den var før jeg fikk vite eksamensresultatene. Etter noen uker vokste halvparten av den nye neglen, og jeg brydde meg ikke så mye om hvordan fingeren så ut, på samme måte som jeg, etter å ha vært i England et par måneder, ikke lenger hadde bare negative tanker eller hengte meg opp i hva folk syntes. I skrivende stund har jeg en hel negl på pekefingeren min. Jeg ser på den nå, og jeg kan huske hvordan den så ut, da det ikke var noen negl der. Det er nesten magisk at det er en hel negl der nå. Jeg husker også hvordan IB var, før og under eksamen, og syns det er magisk at jeg klarte det. Den svenske rapperen Timbuktu synger (eller han sier det) i "Det Löser Sig"; så kommer nog tiden att lösa hela grejen, för tiden har en sån magisk effekt på oss. Hvis det er noe jeg har lært i år, er det at når negler faller av, vokser de ut igjen, og tiden er et ufattelig begrep, men den utfører mirakler.

Please don't ask me where I've been, I wouldn't know where to begin

Det er nå tre måneder siden jeg forlot det hvite huset ved baptistkirken og dro ut på eventyr. Jeg pakket ryggsekken med dyrebare eiendeler, selv om jeg egentlig ville fylle den med mennesker. Jeg hørte i en film (Up In The Air) at mennesker er de tyngste komponentene av livet vårt. Ironisk nok er det det betydningsløse nipset som tynger oss ned slik at vi ikke kan bevege oss. Mennesker kan få deg til å fly. I den samme filmen hørte jeg også at å bevege seg er å leve. Det var det jeg gjorde; jeg beveget meg, til et helt nytt sted.

Da jeg ankom hit, gikk det fort opp for meg at det ikke var London jeg var kommet til, langt ifra, men det visste jeg jo fra før. Det plaget meg ikke. Jeg var mer opptatt av menneskene rundt meg. Jeg tror jeg endelig skjønner hva folk mener når de sier at det beste med enhver opplevelse er menenskene du møter på veien. For ikke snakke om studiet; to av mine favorittemner, kombinert. Det var som å treffe jackpot. De første ukene ble jeg stadig truffet av nye inntrykk og hadde ikke tid til å savne noe eller noen fra stedet jeg forlot. Ukene begynte å forsvinne like fort som dagene, og jeg begynte å savne menneskene som jeg gjerne skulle ha pakket ned i den ryggsekken.  Noah and The Whale synger;

and though nearly all these moments are just in my head,
I'll be thinking about them as I'm lying in bed,
and I know that really it might not even come true,
but in my mind, I'm having a pretty good time with you.

Jeg gikk rundt og forestilte meg at de satt på skulderen min og jeg viste de rundt. Andre dager kunne jeg ikke late som, og tenkte; om de bare kunne se meg nå.

Hjem er et begrep jeg har vanskeligheter med å forstå. Stort sett blir det brukt om fire vegger og et tak. Rommet jeg sitter i nå, er akkurat det; fire vegger og et tak, og etter en kveld på Ember Lounge, reiser jeg meg og sier; tror jeg drar hjem nå. De fleste av oss har kun et sted de refererer til som "hjemme". Jeg er ikke en av de heldige. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette kort, uten at det blir for mye psykoanalyse, for det er et ganske så kompleks emne for meg. Hjemme for meg, materialistisk sett, har vært Norge i elleve år. Jeg har aldri følt meg hjemme i Norge, psykisk sett. Jeg føler meg hjemme i Kosovo, men ikke materialstisk sett, siden jeg ikke har mitt eget rom der engang. Etter tre måneder i England, derimot, har jeg begynt å se på Norge som hjemme,  og innsett at det er der jeg kan synge og danse til Ibrahim Tatlises, og der familien min (en av de mange tingene i Norge jeg har lært å sette pris på i løpet av disse tre månedene) er. I morgen skal jeg     HJEM    , i ordets alle betydninger.

Sleepless thoughts

we<3it

"Lately I feel like a piece of my soul is hanging around for everyone to hold."
- Grace Potter & The Nocturnals

 I dag var den siste BOGOF-mandagen, og det er nå kun fire dager og èn essay som skiller meg fra Norge. Det var en bittersøt, men gøyal affære. Manchester United spilte mot Arsenal og Ember Lounge var stappfullt. Neste år kommer jeg til å tilbringe mandagskveldene alene, på rommet mitt, med kun Charles Dickens som selskap. "The internationals", også kjent som med mine nærmeste venner her, mine morsomme, smarte, reflekterte, kule venner vil være i Tyskland, Frankerike, Sør-Afrika.

I parentes; i dag har jeg også møtt ei albansk jente.

What's easy in the night, is always such a fight in the morning light

we<3it

Etter å ha snakket med lillebroren min sent i går kveld, var jeg så klar for å dra hjem at jeg begynte å pakke. Da jeg våknet i dag tidlig, innså jeg at jeg bare hadde lurt meg selv, for det er nemlig fortsatt tre uker til min hjemreise.

03:11 - Søvnløs i Stoke. Jeg har vært det en stund nå, og i denne kaotiske tilstanden, har jeg oppdaget en rutine i tankestrømmen min. Ting jeg vanligvis alltid, på en eller annen måte, klarer å unngå og tenke på om dagen, men som alltid ligger begravd innerst i bakhodet, under stadig nye inntrykk dette stedet gir meg, dukker opp igjen om kvelden og fortsetter å være der om natten. Jeg stiller de samme gamle spørsmålene, for kanskje å få et annet svar. Fullstendig opphengt i å få høre det riktige svaret, innser jeg ikke at jeg stiller det gale spørsmålet. Fra en filmsnurr bestående av mine minner, gjenspiller jeg utvalgte scener, om og om igjen, slik at jeg mislykkes i å forstå hva selve filmen handler om. Til slutt, sitter jeg med en ødelagt filmrull, og om morgenen er scenene tåkete og kanskje var de bare en del av en drøm ?

The snow has killed

Kunstgressfotballbanene pleier vanligvis å være grønne.

Der vekkerklokka mislykkes hver morgen, klarte det blendende hvite lyset å vekke meg i dag. Jeg funderte intenst, like intenst som noen i halvsøvne kan, på hva det sterke lyset var. Jeg strakk meg etter mobilen. Phoebe hadde tekstet meg:  has it snowed in Stoke?? Forsteinet av skrekk, trakk jeg gardinene til side og fikk bekreftet frykten min. Etter å ha blitt fortalt at det vanligvis ikke snør i England før i januar, var jeg forberedt på å ikke takle snø før den attende desember (!! kun tre uker nå).  Det er ikke store mengder snø det er snakk om, nesten akkurat som melis på fastelavnsboller. Kaldt, er det heller ikke, i hvert fall ikke i forhold til -15. Jeg får bare se på det som oppvarming til det som venter meg hjemme.

She's got five colours in her hair

Foreleseren forklarer hvordan romantikken passer inn i modernismen. Det er tjue minutter igjen av forelesningen og han har ennå ikke kommet til poenget, han er ikke i nabolaget engang. Jeg slutter å skrive notater, og skriver heller noe jeg har hatt lyst til å skrive om helt siden jeg kom hit. Det har med mangfoldet her å gjøre. Bare i dette auditoriumet er det folk i alle aldre, fra atten til rundt seksti. Det er sikkert fordi jeg befinner meg på et universitet; folk skal være eldre, mer komfortable i sin egen hud, mer seg selv. Jeg blir fascinert av stilen deres. Jeg kan vedde på at det er like mange som har rødt, lilla, rosa, blått hår her som det er blonde folk i Norge.

Etter tre år på Gjøvik videregående skole, ble øynene vant til å se "moteslaver" overalt. Noen ganger føltes det som å gå på skole med en flokk får. Det var kun en håndfull av tusen som turte å skille seg ut, kjøre sin egen stil, selv om den var annerledes enn alle andres. Den første skoleuken her var det uvant å se så mange forskjellige stiler, farger, på ett sted, akkurat som når du går ut i dagslyset etter å ha sittet lenge inne i et mørkt rom. Jeg så forundret, nesten sjokkert, men med en smule misunnelse på dem, og tenkte: "Herregud, at de tør å gå sånn!"

Jeg tror ikke det er begrenset til England, eller Stoke-on-Trent, men noe sier meg at jeg ikke hadde opplevd denne sensasjonen pã samme nivå, hvis jeg hadde bestemt meg for å studere i Trondheim eller Oslo. For det meste tror jeg det er en psykisk tilstand som ikke har noe med hvor du er, geografisk sett, men dette stedet gjør at jeg syns det er OK å være meg.