From the bottom of the root, to the top of the leaf

Jeg har nettopp kommet fra enda en legendarisk kveld med to av mine favorittmennesker. Det føles som jeg har spist en hest, og hvis man legger sammen all den maten jeg ble servert, ville den sikkert veid like mye. Jeg føler meg tung og har sikkert lagt på meg fem kilo. Samtidig er jeg veldig lettsindig, noe jeg alltid er etter et møte med dem. Livets mysterier er mange, og man løser dem kanskje ikke ved å sitte på en sofa med et par gode venner og drikke kaffe/te, men det får dem til å virke som en skattejakt og ikke uløselige gåter. Den bunnløse fortvilelsen, sammen med tanken på at man er alene i et stort hav og må møte stormen alene, slutter å konsumere meg. Jeg innser at jeg har et ganske bra mannskap om bord.

Bortsett fra kvelder som denne, er hverdagen min fortsatt ganske begivenhetsløs, fattig på inntrykk og stort sett kjedelig. Jeg har ingen forpliktelser, ingen obligasjoner. Jeg deltar ikke i blodige demontrasjoner, jeg har ingen hjertesaker jeg brenner for, jeg har ingen land å dø for (et av dem hadde sitt tre-årsjubelium på torsdag). Jeg dykker i litteratur, film, tv, musikk .. virkeligheten, på jakt etter noe annet jeg heller ikke har; inspirasjon.

Raise my hands in the air, I surrender to the mystery, sweet mystery

Snøen daler ned samtidig som jeg daler ned på sofaen. Resten av familien, i likhet med resten av verden virker det som, er på skole eller jobb, mens timeplanen min er like blank som snøen. Det gir meg tid til å vaske badet midt på dagen på en torsdag. Det kan hende jeg retter ut håret mitt senere, bare for moro skyld.

Jeg leste en gang et sted at "you can never go home again". Det betyr visst at når du først flytter hjemmefra så kan du aldri gå tilbake. Du kan selvsagt flytte hjem igjen, men det du etterlot vil i løpet av ditt fravær forandre seg. Eller rettere sagt, du har forandret deg så mye i løpet av utflukten at ting som før var dagligdagse, virker helt annerledes. Det er kanskje fordi jeg kun var fraværende i litt under fire måneder, men jeg opplever at det utsagnet ikke stemmer helt. Ting er akkurat slik jeg etterlot dem. Den eneste endringen er at jeg nå er college-dropout (på en måte) og har en del tid mellom hendene. Jeg prøver å tilrettelegge meg til dette nye selvbildet.

På mandag startet jeg jobbjakten. Jeg gikk rundt i Gjøvik by og åpnet øynene mine til de mange butikkene jeg ikke visste fantes. Det var en unik opplevelse, jeg tror kanskje jeg ser for mye på føttene mine når jeg går. Ellers har jeg vært med fine mennesker på hjemmekoselige kafeer. Jeg ser en del på tv serier (for tiden går det mest i "Six Feet Under" - SE PÅ DET!) og drikker en del te. Jeg tar en dag om gangen.

Du kan'ke gi Gud, så bare gi faen

Kilde: http://hoydepunkt.wordpress.com/2010/05/24/tusen-tegninger/

Jeg ble først introdusert til Karpe Diem av storebroren min, på slutten av niende klasse (tror jeg det var). Det var visst to utlendinger som rappet om det å være utlending, og de var visst veldig bra. Hans musikksmak var begrenset til 50-Cent, og jeg var skeptisk, men etter at jeg hørte "Kunsten Å Være Inder", fra EP'en deres "Glasskår", ble jeg hekta. Jeg hørte på alle sangene som var å få tak i, via ulovlig nedlastning selvsagt (Jeg kjøpte CD'ene senere). Jeg trodde jeg ikke likte rap, men det de sang om etterlot spor. De var de eneste som sang om hvordan det er å ha delt identitet med tanke på opphav og kulturkræsj, noe som opptok mange av tankene mine på den tiden. Det var en trøst å kunne flykte inn i tekstene deres.

I 2006 slapp de ut singelen "Piano", og sommerens catchphrase var "ring meg når du skal til stranda". Jeg husker Sandra briefte med at hun kunne hele "Kunsten Å Være Inder" utenatt (kan du den fortsatt?), og at hun hadde spurt Chirag om det var sant at han hadde bart i førsteklasse, da de spilte på Gjøvik Marken. Jeg var i Kosovo den sommeren og var knust for at jeg ikke fikk sett de live, men Johanne og Sandra fikk skaffet autograf til meg. Jeg har sett de live tre ganger etter det. Hjemme, i kjelleren et sted, har jeg fortsatt et par røde all stars som Magdi tegnet en sau på. Jeg gleder meg til å kunne dra på konsertene deres oftere, nå som jeg skal flytte til Oslo.

Nå har de laget musikkvideo til en av de beste låtene fra det nyeste albumet (hvis ikke den beste noensinne), og jeg vil at alle skal høre den. De lager ikke kun musikk om hvordan det er å være utlending. De lager musikk om ting som betyr noe, de kaster lys over ting og gjør det lettere for folk å være seg selv; å være "ung og religiøst", trenger ikke betyr at du er "gæern". Jeg vet ikke helt hva jeg er, men de får meg til å føle at det også er greit.

Fortune favors the brave they say, but my bravery could not convince me to stay

(Jeg begynte å skrive dette innlegget for flere dager siden. Jeg tror jeg måtte klarne tankene mine først. Det ble enten for personlig, for formelt, for overfladisk, for dypt. Jeg er ikke helt klar for at alle skal vite det.) 

Jeg har bestemt meg for å avslutte studiene her og flytte tilbake til Norge. Hvorfor?

Den nærmeste vennen jeg har fått her (Inger) dro tilbake til Tyskland lørdag morgen. Den andre vennen (Sarah) dro i går. De to andre nære vennene jeg hadde, kom ikke tilbake etter jul. Og ja, jeg hadde fått meg andre nære venner i løpet av tre år, og jeg visste at jeg kom til å bli venneløs etter jul, men jeg klarte ikke slutte og tenke på det. Det var derfor jeg tok en tidsmaskin til 2013 på mandag og så meg litt rundt. Jeg begynte å tenke på fremtiden og hva jeg egentlig ble sittende med etter tre år her, på et ikke så veldig bra universitet (jeg vil si det er på høyskole-nivå i Norge). Jeg tenkte på at jeg kunne fått en bedre utdannelse i Oslo for mindre penger. Også begynte jeg å tenke på hvor mye penger jeg kom til å ha i gjeld. Alt dette hadde jeg jo tenkt på før jeg dro, men det var i et nytt lys, og det slo meg; Åhh NEI, du har gjort et stort feilgrep! (men er det ikke det man lærer av?) Jeg føler meg dum, for å ha fulgt hjertet, for å ha trodd at det faktisk var verdt det (om det faktisk var det får jeg jo egentlig aldri vite heller). Jeg føler meg svak for ikke å fullføre det og gjøre det verdt det. Jeg skulle ønske at jeg var en praktisk person, en rasjonell person og innsett at dette ikke lønte seg, men Brett Dennon synger; follow your heart and you won't get lost, og jeg tror det er sant.

Store avgjørelser er aldri svart/hvitt. De er litt grå. En del av meg skulle ønske jeg kunne sette meg i tidsmaskinen igjen og ta en annen avgjørelse i sommer. Men da hadde jeg sittet med den alltid iherdige "What could have been". Jeg hadde ikke møtt de fantastiske menneskene jeg har møtt, og jeg hadde ikke hatt the time of my life, som de sier. Dessuten trengte jeg dette. Jeg trengte å komme unna. Oppdrag Liridona er kanskje ikke fullført ennå, men jeg føler ikke at dette har vært en omvei, tvert imot. En  veldig god venn sa til meg "Jeg tror du fulgte det (hjertet) når det ledet deg til England, og nå tror jeg du følger det når det leder deg hjem". En annen veldig god venn  fortalte meg at "å innse hva som er riktig for en selv i det lange løpet, selv om det kanskje ikke er det man håpet på, er et styrketegn", og det er disse to utsagnene som gjør at jeg føler meg mer tilfreds med avgjørelsen jeg har tatt (Takk!).

Jeg kan ikke si at jeg ser frem til å måtte forklare til alle jeg møter, hvorfor jeg er tilbake, for godt. Jeg er redd for hva folk kommer til å si. Men en eller annen smart person sa en gang; those who mind don't matter, and those who matter don't mind.

The sea is just a wetter version of the sky

På tirsdag var jeg litt deppa (for reasons unknown to most of you), men jeg ble med jentene til Birmingham. Der glemte jeg hvem jeg er og hva jeg vil  og avgjørelsene jeg må ta og bare nøt byen. Her er noen bilder fra dagen.

Birmingham er min favoritt av de engelske byene, etter London selvsagt.

Liker hvordan den gamle bygningen blir reflektert i den nye.

Vi besøkte et stort akvarium.

Jeg lette etter Nemo.

Den kom fram etter hvert.

Giant sea turtle, fascinerende å stå og se den svømme over deg.

Husker ikke hva denne het, men den var også fascinerende å se på, det så ut som den fløy i vannet.

 

Fancy bygning.

Inger dro tilbake til Tyskland i dag tidlig. Sarah brøt sammen med en gang toget kjørte forbi. Vi har lagt planer for sommeren, og jeg gleder meg så! Nå skal jeg bort til Sarah og spise lunsj med henne og to andre franske jenter, hvis ikke tror jeg dette rommet vil gjøre meg gal. 

Love me if you dare

"Friends are like eyeglasses. They make you look smart, but get scratched and then bore you. Luckily, sometimes you get super cool glasses. Me; I’ve got Sophie!"

Jeg har fortsatt mange utenlandske filmmarkeder å utforske, og etter tre måneder i England har jeg lært at filmen er grenseløs. Det lille jeg har sett av europeisk film (for det meste fransk og italiensk) har forsterket min tro på at filmskapere over hele verden (spesielt Hollywood) har mye å lære av franske filmskapere. De franske dramaene er ikke overdramatiske om usannsynlige og oppbrukte scenarioer. Konfliktene som blir introdusert er usedvanlige, men måten de blir presentert på er ekte, noe som også gjenspeiler seg i sminkeavdelingen (sminkeavdelingen i Hollywood kan få Brad Pitt til å se 20 år yngre, men de kan ikke gi et riktig og usminket bilde av en kvinne som nettopp har stått opp!!?). Komediene finner jeg mest underholdende, bare fordi humoren er som et pust av frisk luft. Fortellermåten er også spesiell. I går snublet jeg over godbiten "Jeux D'enfants" ("Love Me If You Dare" på engelsk) . Det er en romantisk komedie som handler om Julien og Sophie. De vokser opp med å spille en barnslig versjon av "Sannhet eller konka", minus sannhet-delen. De utfordrer hverandre på de mest dristige måtene, for lekens skyld. Som ungdommer og senere som voksne, har de fortsatt ikke vokst ut av leken; den har bare fått et annet formål. De bruker den for å teste følelsene til hverandre, men også for å gjemme seg bak den. I et nøtteskall handler filmen om leken, men mellom linjene handler den om vennskap og drømmen om den uendelige kjærligheten. Den er en av de bedre romantiske komediene jeg har sett. Se den, hvis du får sjansen!

Det går dager og det går år og den som lever får sjå

Jeg er sikker på at selv de heldige som har hjernen sin i dvalemodus resten av året, kvikner litt til i januar, og begynner å reflektere. Oppkalt etter Janus, guden i gresk mytologi med to hoder som er vendt i hver sin retning,  er januar assosiert med dyp refleksjon; vi ser tilbake på året som har vært, kanskje med en klype salt, kanskje med et par special effect goggles som farger hendelsene i kun godt lys. På toget som skal ta meg inn i 2011, sitter jeg med ryggen mot kjøreretningen, ser ut av vinduet på det som har gått forbi. Det er litt av et syn. Nada Surf synger "to make a mountain of your life is just a choice", og selv om jeg har prøvd å styre unna det valget, har ting hopet seg opp. Jeg besteg det enorme fjellet som var IB, og det som ventet meg på den andre siden, over dammen, var verdt det. Det faktumet at krystallkulen er tåkete og jeg ikke aner hva 2011 har i vente, skremmer meg ikke. Jeg skal leve etter Jewels ord; not to worry 'cause worry is wasteful and useless (...) I will gather myself around my faith for light does the darkness most fear. Jeg skal lese fine bøker, se fine filmer og være med en fin og frisk familie/vennegjeng. Jeg har kun ett nyttårsforsett; jobbe hardere og gjøre strevet verdt det.