Apopleksi

“Har du hørt om bestefar?” spør hun over telefonen.

“Ja”, svarer jeg.

Jeg leste om det i et Facebook-innlegg. Han fikk et slag. Det var ikke hans første. Kanskje det var derfor hun ikke følte behovet for å ringe meg umiddelbart.

“Han er lam på venstre side. Onkel reiser nedover i dag, tante i morgen”, informerer hun meg.

“Du da?”, spør jeg. “Har du tenkt til å reise?”

“I så fall bare for begravelsen. Og henne."

Henne. Kona hans. Moren hennes.

Jeg er delvis løsrevet fra situasjonen. Overfor ham er jeg skremmende likegyildig, apatisk. Men hjertet mitt verker for henne. Datteren hans. Moren min.

Down in the valley

Jeg drar hjem for siste gang før jul. En langhelg i dalen. Det hvite huset tar imot meg, like varmt som alltid. Denne gangen med et snev av stillhet; dets beboere er fortsatt på jobb. Jeg legger fra meg (den nye, lekre lyseblå) bagen på det gamle soverommet, og setter meg i stua for å se på TV. Det slår meg for første gang siden jeg flyttet ut for to år siden at soverommet har fått en helt annen betydning. Det er ikke lenger et trygt tilfluktssted. Eller et frivillig, midlertidig fengsel, hvor jeg om dagen satt og gjorde lekser. Jeg prøvde å opprettholde ryktet som skolelys, selv etter karakterene tilsa noe annet. Det viste seg at jeg led av flink-pike-syndromet. Hvis jeg ikke var en flink pike, hvem var jeg da? Om natten drakk jeg gift; søvnløse tanker om underlegenhet, selvforaktelse og ønsketenkning. Jeg drakk også håndfuller av dine ord, men tørsten min slukket aldri.


Nå er det gamle soverommet mitt bare et sted hvor jeg legger fra meg bagen.

street lights glowin' happen to be just like moments passin'

foreleseren står og snakker om monoftonger, enkeltvokaler. i løpet av to måneder har kasus gått fra å være en bølle som pekte på deg og lo, til en bekjent du hilser på med et halvt smil. til jul skal dere bli bestevenner. // jeg vil dit igjen. der de snakker slik foreleseren prøver å lære meg. det første som slo meg da vi gikk av bussen og mot leiligheten til m, var hvor likt prishtina det var. plutselig var det ikke en by jeg nettopp hadde ankommet; det var en by jeg kjente og elsket // resten av dagen går jeg gatelangs denne byen, i hodet mitt.

-

forholdet mellom romanen og novellen, sier han,  er et preget av ugjensidig avhengighet. romanen bryr seg ikke om novellen, novellen kan ikke defineres uten romanen. de har ingenting til felles. romanen er lengre, viktigere. penere, smartere, tynnere. romanen er vellykket. novellen er en taper. 

-

oslo, hvorfor føles du mer som hjemme for tiden? hæ? tørk av det gliset og svar på spørsmålet. la meg gjette:

er det fordi det er høst, og gatelysenes glød minner meg om høstkvelder i england for to år siden, og selv om det gjør meg nostalgisk, tenker jeg også at oslo kanskje ikke er så ille?

er det fordi alle favorittband og -artister slipper ut nye album, og synger mitt liv med deres ord, dreper meg sakte?

er det fordi jeg har den typen venner som tar meg med til grønland på en manisk mandag for å handle grønnsaker, for "å vise meg en annen del av oslo, som kanskje vil må meg til å føle meg mer hjemme".

det er det siste, ikke sant?

Time is all I fear

Jeg var sikker på at denne sommeren ville gå langsomt. Langsomt, på en smertefull måte, som tapper deg for tålmodighet og inspirasjon, og etterlater deg som en utslitt klut på bunnen av en bortkastet ungdom.

Oslo gikk tom for mine favorittmennesker, men jeg fant trøst i at jeg kunne bli bedre kjent med byen i ensomhet. For Oslo er ikke "stedet der jeg gikk mine første skritt, (...)stedet jeg er født, (...)stedet jeg har vokst opp, (...)stedet som har slått meg til blods", som Nomade skriver. Og Akerselva renner ikke i mine blodårer. Jeg har bodd i Oslo i ett år, men hun bor fortsatt ikke meg. Hun eier ikke; hun bare leier rommet i mitt hjerte.

Som forberedelse på hva jeg trodde ville bli den mest ensomme sommeren i mitt tjueen år lange liv, hørte jeg på Regina Spektors Summer in the City om og om og om og om igjen. Hver note, hver deilige stavelse etterlot brennemerker på huden. Jeg sugde de til meg, som en slags kompensasjon for mangelen på sol i den gråkledde byen. Plutselig har jeg jobbet mandag til fredag i fem uker og jeg har ikke rukket å høre på Summer in the City en eneste gang. Plutselig er det kun èn uke igjen av frihet; frihet fra rutinens lenker og hverdagens slaveri.

Denne høsten har jeg mistet en bestevenn i Bergen, men fått to nye i Oslo. Men er det ikke sånn at the hand that gives is among the hand that takes? Og er det ikke sånn at tiden ikke går, men at den kommer? Jo, jeg tror det.

Summer in the city

Byen blir en annen når jeg vandrer gatelangs med deg. Kanskje det er den malplasserte vinden. Vinden i dette hjørnet av verden skal ikke være så varm. Kanskje det er dèt å gå ved siden av deg, dèt å se speilbildet vårt i butikkvinduer og bussdører (vi bør alltid gå ved siden av hverandre). Kanskje det bare er ansiktet ditt når jeg får deg til å le. Eller kanskje det er en konstellasjon av alle disse tingene.

Om speilbildet

Speilet viser en kropp som strekker seg hundreogfemtini centimeter over bakken, med friske lemmer. Proporsjonert, men med en tyngre underkropp som gir den en såkalt pæreform.

To føtter med riktig antall tær og gjennomsnittlig skostørrelse er plantet godt i jorda (til tider har de null bakkekontakt) og festet til ankler som er for lubne (Rachel i Friends hadde også lubne ankler).

To tjukke trestokker til bein som gjør miniskjørt, skjorts og alle plagg som avdekker dem til minst favorittplagg. Langstrakte jenter med lange ben blir automatisk underlagt misunnelse. Eieren av kroppen er kanskje ikke typen til å gå i miniskjørt, men det hadde vært fint å ha muligheten. Muligheten er jo der, men den blir straks eliminert i sammenligning med den ovennevnte typen jenter, som kler miniskjørt mye bedre.

Brede hofter, som har puberteten å skylde for deres uforutsette ekspansjon og forhåpentligvis vil gjøre den opplagte og obligatoriske kvinneoppgaven lettere, markerer skillet mellom under- og overkroppen. Disse bindes av en smal midje som tilfredstiller eierens mål og gir kroppen en "kurvete" og mer kvinnelig form. De siste to årene har love handles blitt større og magen er ikke heelt flat slik den pleide å være i begynnelsen av videregående. Likevel er det overkroppen som står i favør og oftest blir fremhevet.

På toppen sitter et stort hode med et rektangulært ansikt. Den markerte kjevelinjen kunne gjerne ha fulgt med en høyere panne. Under den to øyebryn hvis unappede form gjorde at eieren så tretten år gammel ut, når hun egentlig var atten (i følge frisøren som nappet dem). Nå har de en helt grei form som eieren er fornøyd med.

Et par øyne er plassert under. De mangler klarheten og dypden i blå øyne og grønne øynes evne til å få en til å drukne i dem. Til tross for den kjedelige fargen har eierens brune øyne varme. Det er noe speilet ikke viser.

Kunsten å fortelle historier

Vi er verter for familien som var verter for oss for tolv år siden. Er det virkelig blitt så mange? Rynkene på ansiktene deres er en bekreftelse. Det er selvsagt under helt andre omstendigheter. Vi prøver å gjengjelde deres barmhjertighet ved å betale for flybillettene, men det virker umulig; vi var flyktninger på flukt, de er helt vanlige mennesker på en helt vanlig reise. Jeg husker veldig lite fra oppholdet, selv om vi ble værende under deres tak i to måneder. Jeg husker at E alltid havnet i slåsskamper med naboguttene og at mamma alltid så sliten ut. Det var først i ettertid jeg forstod hvorfor. Hun gikk rundt med knuste øyne som om det var med dem hun bar all byrden. Jeg husker historiene hun pleide å fortelle og fortsatt forteller noen ganger. I begynnelsen var krigen på alles lepper, og hennes historier var like hotte som nystekt brød. Hun fortalte historiene gang på gang med den stødigste stemmen og uten å forandre et ord. Jeg kunne dem utenat. Jeg fikk alltid gåsehud på de samme stedene. Siden ble historiene mer og mer sjeldne og jeg fikk større og større vanskeligheter med å gjenkjenne meg selv som en av protagonistene. Noen ganger føler jeg meg frakoblet. Malplassert. Andre ganger minnes jeg på at det er millioner av mennesker som deler en litt annerledes versjon av den samme historien, og det er den historien jeg vil fortelle.