The only way out is through

Jeg har, så lenge jeg kan huske, delt inn året i semestre. Kanskje det har noe å gjøre med at jeg alltid har vært et dedikert skolelys. For meg har året to begynnelser; en i januar og en i august. Det har også to endelser; desember og juni. På dette tidspunktet faller det derfor naturlig med et tilbakeblikk på året som har passert.

Always a thinker, never a feeler. Det kunne vært skrevet på pannen min. Jeg faret gjennom livet, alltid i en tilstand av likevekt. Jeg ønsket meg ting, men med vilje alene kom jeg ingen vei. Livet foregikk liksom på et fremmed kontinent, mens jeg befant meg på min egen private øy. Plutselig en dag banket det på døren min og livet stod utenfor. Plutselig begynte ting å skje. Jeg følte. Alt på en gang.

Det begynte med at hun forlot Oslo. Jeg kontaktet henne ikke ofte nok og hun følte seg skuffet. Hun trengte meg, mens jeg trengte avstanden. Alt hendte alltid på hennes premisser. Hun var romanen, jeg var novellen. I forhold til henne, kom jeg alltid til kort. Nå kom jeg også til kort i å være en god venn. Jeg hadde enorm skyldfølelse og gjorde det klart for henne. Hun overså meg. Hun var såret og såret meg. Luften ble til slutt renset og vennskapet vårt holdt ut.

Også skjedde dét. Det jeg hadde drømt om så lenge, men som jeg var sikker på aldri ville skje. Jeg husker vi ble sittende i E sin hybel til sent på høstkvelden og drømme høyt. Jeg sa jeg var klar for å hoppe inn i noe, med hodet først, uvitende om hva som ventet meg (Be careful what you wish for, 'cause you might just get it). Jeg var samtidig blitt mer komfortable i mitt eget selskap og ville ikke bli oppslukt av tanken. Før jeg visste ordet av det, hadde vi begynt å snakke. "Du ser veldig stressa ut når du går" var en av de første tingene du sa til meg. Den torsdagen utenfor språklaben ble vi raskt enige om at engelsk litteratur er overvurdert, og at The Great Gatsby er en av de beste romanene som har blitt skrevet. Etter det gikk samtalene utenfor språklaber og seminarrom knirkefritt. Du var litterær; å snakke med deg var som å lese en bok (jeg skulle ønske nå at jeg skrev ned alt du sa). 

(I februar døde morfar. Jeg opplevde å miste noen nær meg for første gang. Jeg følte en helt spesiell form for sorg. Å være her, å ikke kunne være der for mamma, å vite at hele familien din er samlet, mens du må fortsette livet ditt og sørge alene, et annet sted)

Jeg gikk igjennom alt det jeg hadde lest om og sett på tv- og pc-skjermen (kjærlighetssanger på radioen ga plutselig mening). Det var som om å bli plukket opp fra en blomstereng, satt i en vase og bli beundret. Samtidig var det som å være vasen, plassert på et høyt og ustabilt sted; et lite vindpust og jeg ville bli kunst i tusen biter. Som vanlig hadde jeg en fot i hver leir. Ved siden av lykken var skyldfølelsen. Ifølge noen andres fasit var dette regnestykket feil. Det gikk ikke opp. Jeg begynte å bli vant til denne følelsen og ville ikke miste den. Men like plutselig som det startet, endte det. På en måte tok det slutt før det kunne begynne. "Jeg skulle ønske vi var karakterer i en Murakami-roman. Da kunne vi vært sammen i et alternativt univers. Jeg måtte bare ha drept skyggen min" var en av de siste tingene du sa til meg. Det du ikke innså, var at hvis jeg hadde valgt å være med deg, ville jeg ha blitt tvunget til å drepe min skygge.

I år ønsket jeg å føle. Ønsket mitt ble oppfylt og jeg følte et helt spekter av følelser. Jeg lærte at ting vil skje når man minst venter det, at tiden er min beste venn og verste fiende, at den løser det meste og det den ikke løser, må du løse selv, at smerte krever å bli følt, at den er som en radio som man må bære med seg, at det hele ligger i hvordan man bærer den.

Something always hits me, but it ain't concrete beneath my feet and it's not cold, it's not the heat

Det er visst en sannhet i det jeg har hørt i amerikanske filmer og tv-serier. Etter at du flytter ut forvandler foreldrene dine sakte, men sikkert rommet ditt til en slags bod, der de oppbevarer ting som fotoalbum og støvsugere. Det gamle skrivebordet på jenterommet i dalen er bittelite, og jeg må fjerne alt skrotet mamma og pappa har fylt det med, for å få plass til den bærbare datamaskinen og alle bøkene. Den sterke påskesolen trenger seg gjennom soveromsvinduet og varmer ansiktet mitt. Kafkas mørke språk og innhold er ikke nok til å overskygge den, og den blir så forstyrrende etter hvert at jeg blir nødt til å senke persiennene. Nå er det en annen type lys som slår meg og jeg setter i gang med oppgaven. Å analysere og skrive om Kafka er som å skulle løse Livets Gåte. Du kan aldri være sikker på at du har løst den, men det er bedre om du har prøvd.

De spiller Hunter Hayes på radioen, og i tre minutter og førtiseks sekunder er jeg sytten år igjen. Det er en vanlig ukedag, med sider jeg skulle ha lest, sider jeg skulle ha skrevet, ord jeg skulle ha sagt, tanker jeg ikke skulle ha tenkt.  Et kort øyeblikk er det som om all den negative energien som omringet meg da, svever over hodet mitt nå. Jeg streker armene ut i luften som for å slette den. Følger jeg tankegangen min mens jeg hører på denne sangen, ledes jeg til å tro at jeg ikke lenger er den sytten år gamle jenta. På noen måter vet jeg at jeg fortsatt er det, men noen ganger føles det som jeg er en helt ny person. En lykkeligere en.

Read all about it

Apopleksi

“Har du hørt om bestefar?” spør hun over telefonen.

“Ja”, svarer jeg.

Jeg leste om det i et Facebook-innlegg. Han fikk et slag. Det var ikke hans første. Kanskje det var derfor hun ikke følte behovet for å ringe meg umiddelbart.

“Han er lam på venstre side. Onkel reiser nedover i dag, tante i morgen”, informerer hun meg.

“Du da?”, spør jeg. “Har du tenkt til å reise?”

“I så fall bare for begravelsen. Og henne."

Henne. Kona hans. Moren hennes.

Jeg er delvis løsrevet fra situasjonen. Overfor ham er jeg skremmende likegyildig, apatisk. Men hjertet mitt verker for henne. Datteren hans. Moren min.

Down in the valley

Jeg drar hjem for siste gang før jul. En langhelg i dalen. Det hvite huset tar imot meg, like varmt som alltid. Denne gangen med et snev av stillhet; dets beboere er fortsatt på jobb. Jeg legger fra meg (den nye, lekre lyseblå) bagen på det gamle soverommet, og setter meg i stua for å se på TV. Det slår meg for første gang siden jeg flyttet ut for to år siden at soverommet har fått en helt annen betydning. Det er ikke lenger et trygt tilfluktssted. Eller et frivillig, midlertidig fengsel, hvor jeg om dagen satt og gjorde lekser. Jeg prøvde å opprettholde ryktet som skolelys, selv etter karakterene tilsa noe annet. Det viste seg at jeg led av flink-pike-syndromet. Hvis jeg ikke var en flink pike, hvem var jeg da? Om natten drakk jeg gift; søvnløse tanker om underlegenhet, selvforaktelse og ønsketenkning. Jeg drakk også håndfuller av dine ord, men tørsten min slukket aldri.


Nå er det gamle soverommet mitt bare et sted hvor jeg legger fra meg bagen.

street lights glowin' happen to be just like moments passin'

foreleseren står og snakker om monoftonger, enkeltvokaler. i løpet av to måneder har kasus gått fra å være en bølle som pekte på deg og lo, til en bekjent du hilser på med et halvt smil. til jul skal dere bli bestevenner. // jeg vil dit igjen. der de snakker slik foreleseren prøver å lære meg. det første som slo meg da vi gikk av bussen og mot leiligheten til m, var hvor likt prishtina det var. plutselig var det ikke en by jeg nettopp hadde ankommet; det var en by jeg kjente og elsket // resten av dagen går jeg gatelangs denne byen, i hodet mitt.

-

forholdet mellom romanen og novellen, sier han,  er et preget av ugjensidig avhengighet. romanen bryr seg ikke om novellen, novellen kan ikke defineres uten romanen. de har ingenting til felles. romanen er lengre, viktigere. penere, smartere, tynnere. romanen er vellykket. novellen er en taper. 

-

oslo, hvorfor føles du mer som hjemme for tiden? hæ? tørk av det gliset og svar på spørsmålet. la meg gjette:

er det fordi det er høst, og gatelysenes glød minner meg om høstkvelder i england for to år siden, og selv om det gjør meg nostalgisk, tenker jeg også at oslo kanskje ikke er så ille?

er det fordi alle favorittband og -artister slipper ut nye album, og synger mitt liv med deres ord, dreper meg sakte?

er det fordi jeg har den typen venner som tar meg med til grønland på en manisk mandag for å handle grønnsaker, for "å vise meg en annen del av oslo, som kanskje vil må meg til å føle meg mer hjemme".

det er det siste, ikke sant?

Time is all I fear

Jeg var sikker på at denne sommeren ville gå langsomt. Langsomt, på en smertefull måte, som tapper deg for tålmodighet og inspirasjon, og etterlater deg som en utslitt klut på bunnen av en bortkastet ungdom.

Oslo gikk tom for mine favorittmennesker, men jeg fant trøst i at jeg kunne bli bedre kjent med byen i ensomhet. For Oslo er ikke "stedet der jeg gikk mine første skritt, (...)stedet jeg er født, (...)stedet jeg har vokst opp, (...)stedet som har slått meg til blods", som Nomade skriver. Og Akerselva renner ikke i mine blodårer. Jeg har bodd i Oslo i ett år, men hun bor fortsatt ikke meg. Hun eier ikke; hun bare leier rommet i mitt hjerte.

Som forberedelse på hva jeg trodde ville bli den mest ensomme sommeren i mitt tjueen år lange liv, hørte jeg på Regina Spektors Summer in the City om og om og om og om igjen. Hver note, hver deilige stavelse etterlot brennemerker på huden. Jeg sugde de til meg, som en slags kompensasjon for mangelen på sol i den gråkledde byen. Plutselig har jeg jobbet mandag til fredag i fem uker og jeg har ikke rukket å høre på Summer in the City en eneste gang. Plutselig er det kun èn uke igjen av frihet; frihet fra rutinens lenker og hverdagens slaveri.

Denne høsten har jeg mistet en bestevenn i Bergen, men fått to nye i Oslo. Men er det ikke sånn at the hand that gives is among the hand that takes? Og er det ikke sånn at tiden ikke går, men at den kommer? Jo, jeg tror det.