Den lengste sommeren, del en

Etter sommerfesten på onsdag, kom jeg hjem til en rotete leilighet (klær overalt, skitten oppvask). Flyet til Stockholm gikk halv åtte om morgenen og jeg hadde fortsatt ikke pakket. Jeg la meg etter midnatt en gang, utslitt, med alarmen på klokka fire. Flyet fra Stockholm til Gotland var mindre enn et vanlig fly og flyplassen var på størrelse med området for bagasjeutlevering på Gardermoen. Det minte mer om en togstasjon enn en flyplass.

Da vi kom oss til Visby, ble jeg forbauset over at det minnet meg om Kosovo. Nesten ingenting i Skandinavia gjør det. Brosteinbelagte gater, rosebusker, valmueblomster. Der slutter imidlertid sammenligningsgrunnlaget. Alt annet var selvfølgelig annerledes. Været, ikke for varmt, ikke for kaldt (det var tross alt juni), perfekt for meg. Havet og brisen. Kosovo har ingen kystlinje, og det er alltid varmt og fuktig. Menneskene, som kan å nyte livet og kose seg, en kunst skandinavene virkelige mestrer. Dette er selvfølgelig mennesker som, til tross for at de har hatt følelsesmessig motgang, kanskje ikke har måttet kjempe for livet og bære det som var igjen til et annet land. Slike forhold skaper grobunn for en slags mentalitet. Albanere har alltid måttet kjempe, for selv det nødvendigste. De har alltid måte slite. Hvis det er typisk norsk å være god, er det typisk albansk å lide. Av den grunn, er skuldrene litt høyere hevet; de har ikke hatt råd til å senke dem.

Nest siste dagen leide vi bil og tok ferja til Fårö. Der besøkte vi graven til Ingmar Bergman. Den bestod bare av en stein, med navnet hans (og kona sitt) på. Ikke en gravstein, engang. Det fikk meg til å tenke på hvordan kirkegårder i Kosovo er fylt av storslagne gravsteiner, uavhengig av personens berømmelse. Det er til og med bilde av den avdøde. Her stod jeg, på en svensk øy, ved graven til en internasjonalt anerkjent regissør og gravsteinen hans var en liten, rund og alminnelig stein. Det er mye en kan si om skandinavere, men deres beskjedenhet er etterligningsverdig og noe jeg beundrer.

Hvorfor jeg ikke skriver

Denne bloggen ble laget for snart syv år siden, da jeg som nittenåring bestemte meg for å flytte til England for å studere etter videregående. Formålet var at de her hjemme kunne følge med på livet mitt over dammen. Forrige helg gikk jeg gjennom alle innleggene, og et mønster ble tydelig; jeg blogget mest mellom høsten 2010 og våren 2012. Etter høsten 2012, ble det gradvis stillere. Mellom 2010 og 2015 fikk jeg tre dikt publisert i to forskjellige tidsskrift. Alle tre gangene var det som om jeg ble slått av et inspirasjonslyn og jeg skrev diktene i ett strek. Skriving er derfor ikke en vanesak for meg, men noe jeg gjør når inspirasjonslynet en sjelden gang treffer meg. Alle som noensinne har skrevet noe verdt å lese vet at du ikke kan vente på inspirasjonen for å skrive; du må begynne å skrive for å fremkalle den. Bloggen forble ubrukt, og jeg skrev ikke andre steder enn dagboka, noe som ofte blir trivielt og ubetydelig. Mens jeg leste gjennom blogginnleggene forrige uke, slo det meg plutselig at jeg, på et eller tidspunkt, sluttet å tro at jeg kunne skrive. Dette hadde ikke vært så knusende om det ikke var for at det jeg skrev faktisk var bra. Noe av det i hvert fall. Noe av det er overdrevent sentimentalt. Det å ha vært med å grunnlegge VOKS har gitt meg tillit til mine skrive- og redigeringsferdigheter. I tillegg har jeg fått en venn i T, som skriver regelmessig og er kjempedyktig til det. Hun skal hjelpe meg med å kartlegge mine styrker og svakheter, slik at jeg kan begynne å skrive på alvor, ikke bare blogginnlegg, men også noe skjønnlitterært. Derfor har jeg bestemt meg for å gjenopplive bloggen; for å tvinge meg selv til å gjøre skriving til en vanesak, for å få et mer modent og virkelighetsnært forhold til skriving.

Desember, 2015 - St.Hanshaugen, Oslo

Her om dagen drømte jeg om ham. Vi oppholdt oss på samme sted. Vi jobbet sammen, eller noe. Jeg kunne i hvert fall iaktta ham på nært hold. Han holdt meg på avstand. Jeg fulgte etter ham inn på do. Han virket oppgitt, nesten sint, for å se meg. Det var tydelig at jeg hadde prøvd å oppsøke ham tidligere. Han sa noe som slo meg så hardt i magen at jeg begynte nesten å grine. I drømmen og i søvne. Han sa han ikke kunne gå rundt og huske alt. At han hadde valgt å gå videre, og derfor valgte han å ikke huske. Det var hans måte å si at det vi hadde var spesielt, det var synd det endte slik det gjorde, men han ville ikke bli minnet på det hver bidige dag. Det var for tungt. Det var tungt for meg også. Å se ham sånn. Å se ham se sånn på meg.

Derfor drømte jeg om ham. Fordi jeg tenkte på ham før jeg sovnet. Som jeg vanligvis gjør. Jeg tenkte på om han noensinne vil kontakte meg igjen, slik han gjorde i fjor. Om vi noen gang kommer til å få en sånn uke igjen. Om vi kunne hatt en sånn uke med noen års mellomrom. Svaret er helt enkelt nei. Han er ikke dum. Det er ikke jeg heller. Det hadde vært selvpining på høyt nivå. Så selvforaktende er jeg ikke. Da kommer jeg jo aldri over ham. Det burde være mitt livsprosjekt. Det er mitt livsprosjekt. Hittil har det gått jævlig dårlig. Jeg har ikke gått ordentlig inn for det.

Hvis jeg ikke skal tenke på ham og minnene med ham, hva skal jeg tenke på da?

Det jeg leste i juni

I.

In the Light of What We Know av Zia Haider Rahman er den type bok som klatrer opp topplista di mens du leser. Det finnes bøker som gjør pennen eller blyanten du leser med overflødig, fordi den aldri er i bruk. Denne er den motsatte type bok, den type bok med understrekingsmateriale på annenhver side. Den handler om en navnløs forteller og vennen hans Zafar, om vennskapet deres og hvordan man egentlig aldri kan kjenne noen. Den handler om hvem som kan fortelle på vegne av hvem. Er du selv best egnet til å fortelle din egen historie? Den handler om det lille vi vet; at vi ikke vet noe sikkert. I bunn og grunn handler den om hvordan alt vi vet eller tror vi vet er farget av alle mulige slags farger, og at vi til syvende sist ikke ser ting slik de er, men slik vi er.  Hva slags verdi har denne kunnskapen? Boka utforsker det lyset som påvirker synet vårt. Den minnet meg om det Celine i Before Sunrise sier, at hvis det er noen form for magi i verden må det være i forsøket på å forstå noen. 

II.

Drown er Junot Diaz' debutnovellesamling. Jeg leste This Is How You Lose Her forrige sommer og likte den veldig godt. I Drown følger vi Yunior, Diaz' alter ego og hovedpersonen i begge verkene, fra han er en liten gutt i Den dominikanske republikk til han er godt voksen i New Jersey. De første novellene handler om å leve i dvale, om å vente på å bli reddet. Faren til Yunior har nemlig emigrert til USA og lover å at de innen kort tid skal bli gjenforent. Vi får aldri vite noe om gjenforeningen (kanskje fordi når de først ankommer den fri verden er de ikke lenger en familie). Diaz forteller også om farens møte med Amerika og hans kamp. Det mest tiltalende ved Diaz' historier for meg er nettopp denne skildringen av immigranttilværelsen og kulturkollisjonen. Den simplistiske og hemingwayanske stilen gjør at mye ligger mellom linjene. Historiene er like mye om det som ikke sies og det som blir implisert, som det som står på papiret.


III.

I Boy, Snow, Bird leker Helen Oyeyemi med myter og eventyr. Året er 1953 og Boy Novak rømmer nordover fra sin voldelige far. Hun bosetter seg i en liten by i utkanten av Massachusetts. Hun gifter seg med enkemannen Arthur og blir stemor for datteren hans, Snow. Senere får Boy og Arthur barn, en datter ved navn Bird. Hun skiller seg imidlertid fra foreldrene og halvsøsteren, i det at hun er mørkhudet. Arthurs familie er nemlig lyshudede afroamerikanere som har bosatt seg i nord for å leve som hvite. Arthurs foreldre forakter Bird på grunn av hudfargen hennes og Boy bestemmer seg for å sende Snow bort til slektninger, slik at Bird skal slippe forskjellsbehandlingen og å vokse opp som den underlegne. Hjertet av romanen ligger i brevvekslingen mellom halvsøstrene, hvor Oyeyemi utforsker temaer som internalisert rasisme, selvforakt og selvbilde. Hva ser vi egentlig når vi ser i speilet? Hva er forskjellen mellom det bildet vi ser av oss selv og det andre ser? 


IV. 

Interpreter of Maladies er novellesamlingen Jhumpa Lahiri debuterte med i 1999. Novellene omhandler diverse indiske karakterer, enten i India eller i USA. Vi møter blant andre Shoba og Shukumar, et nygift par som sliter med å komme over dødfødselen til deres første barn, Mr. Pirzada som skal skrive bok i USA mens hans kone og syv døtre fortsatt befinner seg i et krigsherjet Pakistan, Miranda som har en affære med en gift mann for å føle seg sexy, men innser at sexy bare er et annet ord for å elske noen man ikke kjenner og Mrs. Sen som kjøper fersk fisk ved havna for å føle seg nærmere hjembyen Kolkata. I likhet med Drown, blir jeg tiltrukket av disse fortellingene på grunn av båndet jeg føler eksisterer mellom meg og karakterene. Det hjelper også at Lahiris prosa er suveren. 

Tjuefjorten

I.

to jenter
to nye jenter
to nye venner
venner som kommer fra hvor jeg kommer fra
samme historie, samme utgangspunkt
venner jeg ikke trenger å forklare meg til


II.

kandidatmarkering
bachelor of the arts
tre år:
nye, voksende vennskap
gamle, avsluttede vennskap
kjærlighet
kunnskap

III.

sommeren av sammenkomster
sammenkomst av sjeler
sammenkomst av familier
sammenkomst av verdener
(vennskap forsoner selv de mest (tilsynelatende) uforsonlige verdener)
sommeren jeg mistet troen på tradisjoner
sommeren jeg trodde på kjærlighet

IV.

en e-post
som gjør at jeg bokstavelig talt spretter opp av senga
som gjør at jeg smiler hele dagen
som gjør at lykkens sommerfugl flakser igjen med vingene i magen min
(den har våknet etter ett år i dvale)
et vann
en utsikt
en stein
et kyss som gjenoppliver meg
hånden hans i min
leppene hans på mine
overalt, hele tiden
en båttur
en middagslur på gutterommet hans
oslofjorden
(vi svømmer i lykke)
aker brygge midten av august
der ute finnes det en video i en smarttelefon av en trekkspillspiller på aker brygge
bak denne trekkspillspilleren står et par
en lav brunette og en høy mørkeblond mann
hun står på tå og drar i remmene på northfacebagen hans
og han sier
"i'll be seeing you"

V.

sceneskifte
nytt land, nytt språk
jeg finner meg selv i mislykkede forsøk på å uttrykke meg på et språk jeg ikke behersker
jeg er gravid med den jenta jeg kommer til å være om ni måneder

Selvoppfyllende profeti

jeg har alltid trodd at jeg ikke er et "dyremenneske", men hvis det er noe det siste året (og de siste månedene) har lært meg, så er det at jeg kanskje er det, at jeg kanskje må bli det, fordi mennesker, til syvende og sist, er kjipe, vi trenger ord for å kommunisere, og ord kan feiltolkes og du kan aldri forstå noen helt eller bli helt forstått, men en katt eller en hunds kjærlighet er enkel, de viser evig kjærlighet bare ved måten de vrir kroppen sin mot din, ingen kommer til å dukke opp og bli værende for alltid, derfor vurderer jeg å få meg katt når jeg har fått meg egen leilighet, for hva er vel en enslig kvinne uten en katt.

Sørg for at du løper til og ikke fra noe

jeg rømte,
mest fordi jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg,
jeg trodde jeg kunne flykte fra det. (jeg kunne ikke det)
det satt ved siden av meg på gardermoen,
og mellom meg og den middelaldrende mannen på flyet,
det hang over meg, da jeg pakket ut, håndgripelig,
så håndgripelig at jeg kunne hengt det sammen med kjolene i skapet,
det har sittet bakpå sykkelen ned- og oppover hofmannstraße
jeg går og venter på at det skal hoppe av,
at det skal la meg være i fred,
kanskje det er jeg som må ta tak i det
og sette det av et sted,
det er jeg som må la det være i fred,
jeg som på en eller annen måte må
bli venn med det