Frykten for det blanke arket

Tjueåttende oktober. Fire dager til NANOWRIMO og jeg har en struktur, men ingen inspirasjon, som vanlig. Når jeg åpner Word-dokumentet og innstiller meg på å skrive, blir det helt blank i hodet og jeg glemmer hvilken historie jeg vil fortelle, hva det er jeg vil si. Andre ganger, når det tomme Word-dokumentet ikke stirrer tilbake, på bussen, på jobb, på fest, da husker jeg plutselig, og har setninger, formuleringer, avsnitt, scener i hodet. Hvorfor? Jeg aner ikke. Kanskje fordi jeg har bygd det opp i hodet mitt som noe så vanskelig, uoppnåelig. Fortalt meg selv at nei, dette kan du ikke skrive om. Men jeg kan skrive, og når visse velger å skrive roman om en serie tinderdates så kan jeg faen meg skrive om dette. Men hvordan? Jeg har jo egentlig ikke et plot. Jeg tror jeg glamoriserer forfatterjobben og det å skrive. Jeg liker hvordan det ser ut, som et stemningsbilde på Instagram. Ikke når jeg sitter på kafé og ikke klarer å skrive. Ikke jeg kommer hjem fra jobb, har hele kvelden til å skrive, men velger å ikke gjøre det fordi det er så slitsomt. Ikke når jeg har gått med denne historien i hodet i snart fem år, kanskje lenger, og jeg har ingenting å vise frem, fordi jeg ikke har skrevet det ned. 

Mellom Groruddalen og Grønnegata

Denne anmeldelsen ble først postet på VOKS sin hjemmeside.

Det er en umiddelbarhet og aktualitet i Zeshan Shakar sin debutroman, Tante Ulrikkes vei, som lenge har vært mangelvare i norsk samtidslitteratur. Spesielt med tanke på at Norge i dag er et kollasj av fargerike historier og består av et uutnyttet mangfold.
Romanen består av flere lag, og det er der dens styrke ligger. I tillegg til å få adgang til karakterenes liv, en autentisk skildring som veldig få i Norge har innblikk i, får vi også et overordnet bilde av det politiske klimaet. Forfatteren beskriver virkelige hendelser som 11.september, publiseringen av Muhammed-karikaturene og valgkampen i 2009 (men som i romanen er satt i 2006). Selv om handlingen er lagt mellom 2000 til 2006, er det påfallende at temaene og problematikken fortsatt er like, hvis ikke mer, aktuelle i dag. Derfor er Tante Ulrikkes vei ikke bare et relevant, men også et nødvendig og viktig bidrag til norsk samtidslitteratur.

I romanen møter vi to gutter fra Stovner, som begge er med på et forskningsprosjekt om kartleggingen av hverdagslivet til ungdommer i Groruddalen. Jamal og Mo (kort for Mohammed) bor begge i samme blokk i Tante Ulrikkes vei.  Begge er født og oppvokst i Norge, av innvandrerforeldre. Der Mo skriver e-post til “NOVA-mannen” (seniorforsker fra Norsk institutt for forskning på oppvekst, velferd og aldring), spiller Jamal inn svarene sine på kassett. Det er et vitnesbyrd på Shakars gode fortellerteknikk at han ikke prøver å gi Jamal et språk han ikke besitter. Språket er så autentisk at du i løpet av kort tid hører stemmen hans i hodet og kan forestille deg han, mens han snakker inn på en kassett på badet. Mo, den ambisiøse og boksmarte, har et mer litterært språk. Mens Jamal dropper ut av videregående, selger hasj og går fra jobb til jobb, begynner Mo på Blindern og drar på en klassereise, hvor han deler tiden sin mellom vestkanten og Oslo øst.

Noen ganger får du hjertet i halsen, i frykt for at noe forferdelig skal skje. Shakar er flink til å bygge opp spenningen i boka, men scenene ender som regel i antiklimaks. Dette er antakelig fordi Shakar ikke skriver for å lage sjokkeffekter. Derfor blir aldri Jamal bare en "gangster" fra østkanten og Mo bare et målbevisst skolelys. Shakar skildrer, på en menneskelig og varm måte, to gutter som prøver å gjøre det beste med de kortene de har fått utdelt. Vi møter to gutter, med all verdens potensiale, som prøver å navigere i et samfunnet som har skuffet dem.

Den lengste sommeren, del to

Jeg "møtte" T på Tumblr. Brukernavnet hennes var "vi flyr" på albansk, noe som vekket nysgjerrigheten min umiddelbart og jeg begynte å følge henne. Hun reblogga feministiske innlegg og da visste jeg at vi kom til å bli venner. Sommeren etter vi hadde begynte å snakke på nettet, var vi begge i Kosovo samtidig og bestemte oss for å møtes. Vi tok en kaffe på Shpija e Vjeter, før det begynte å sprutregne og hun tok taxi til busstasjonen for å komme seg hjem til Vushtrri. Etter det har vi møttes i København, da jeg var der i februar, og nå i juli da hun kom på besøk. Vi sto opp hver dag rundt ni-tiden og spiste granola med frosne bær og yoghurt på verandaen. Jeg prøvde å vise henne Oslo fra sin beste side, samtidig som jeg selv så den som for første gang.

Etter at T dro, tilbrakte jeg en uke i Hunndalen sammen med mamma før vi dro til Kosovo. Hver dag var like tom som den forrige. Jeg sto opp tidlig og hadde hele dagen og huset for meg selv, mens mamma var på jobb. Jeg gjorde alt annet enn det jeg skulle, nemlig å skrive. Jeg leste en del, men skrev veldig lite. Det stedet, det huset er alltid forbundet med samvær, selskap og late dager, men aldri med kunstnerisk rendyrking, inspirasjon eller produktivitet.

Ombord flyet til Prishtina var det i år overraskende mange nordmenn. Som regel bare antar jeg at alle passasjerene er albanere og som regel stemmer det. Ikke i år. Det er nesten absurd for meg at noen som ikke har noen form for tilknytning til stedet faktisk velger å dra dit. På eget initiativ. Det er jo egentlig ikke så rart, det bor nesten 15 000 kosovoalbanere i Norge. De fleste av dem har norske venner, kollegaer. Noen av dem til og med norske kjærester. Det er bare et spørsmål om tid før liv blir sammenflettet. Likevel, er det så uvirkelig, noe jeg har drømt om helt siden jeg flyttet til Norge, om at mine to verdener skal krysse hverandre, og når de endelig gjør det, er jeg skeptisk, det føles feil. Selv om jeg, helt siden jeg var der i fjor, har insistert på at jeg ikke skulle dit år, dro jeg ned likevel. Jeg er glad jeg gjorde. Det ble en litt annerledes tur. Jeg, O og S leide en leilighet på Airbnb i Prishtina og sov der, i stedet for hos familie. Vi følte oss som innfødte, i landet vi er født i.

Sommerens siste eventyr var Bordeaux. Jeg besøkte D, som er utvekslingstudent der dette semesteret. Hun dro i juli for å delta på et intensivt franskkurs og vi fant ut at det passet utmerket om jeg besøkte henne før hun begynte på studiet og jeg på jobb. Byen var en rar blanding av majestetisk og skitten. Et par av dagene tilbragte vi på stranda. Etter å ha ligget og stekt oss i sola, dro vi på butikken bare noen få meter unna. Intetanende om fransk skikk (og lov?) om å ha på badetøy utenfor stranda, gikk vi der iført skjorts og bikinioverdel. Etter å ha fått blikk fra nesten alle vi passerte og beskjed om å kle på oss fra en barista, dekket vi oss til med håndkleet jeg hadde kjøpt på supermarkedet og gikk tilbake til stranda. Der bytta vi på å bade og sole oss. Jeg ble selvfølgelig solbrent, da jeg var fast bestemt på å få farge og undervurderte solens styrke. Den svien varte uheldigvis lenger enn skammen fra tidligere den dagen.  Jeg vet ikke hva det er, om det er deres motvilje til å kommunisere på andre språk enn sitt eget eller den usympatiske overlegenheten, men jeg har aldri hatt noe til overs for franskmenn. Det hjalp ikke at vi (eller egentlig mest D) i løpet av denne turen fikk slengt plystre- og kysselyder og ekle kommentarer etter oss. Catcalling lever i beste velgående i sørvest Frankrike. Med flassende hud og intakte minner dro hjem og hadde en uke i Oslo før jeg begynte på jobb.

Den lengste sommeren, del en

Etter sommerfesten på onsdag, kom jeg hjem til en rotete leilighet (klær overalt, skitten oppvask). Flyet til Stockholm gikk halv åtte om morgenen og jeg hadde fortsatt ikke pakket. Jeg la meg etter midnatt en gang, utslitt, med alarmen på klokka fire. Flyet fra Stockholm til Gotland var mindre enn et vanlig fly og flyplassen var på størrelse med området for bagasjeutlevering på Gardermoen. Det minte mer om en togstasjon enn en flyplass.

Da vi kom oss til Visby, ble jeg forbauset over at det minnet meg om Kosovo. Nesten ingenting i Skandinavia gjør det. Brosteinbelagte gater, rosebusker, valmueblomster. Der slutter imidlertid sammenligningsgrunnlaget. Alt annet var selvfølgelig annerledes. Været, ikke for varmt, ikke for kaldt (det var tross alt juni), perfekt for meg. Havet og brisen. Kosovo har ingen kystlinje, og det er alltid varmt og fuktig. Menneskene, som kan å nyte livet og kose seg, en kunst skandinavene virkelige mestrer. Dette er selvfølgelig mennesker som, til tross for at de har hatt følelsesmessig motgang, kanskje ikke har måttet kjempe for livet og bære det som var igjen til et annet land. Slike forhold skaper grobunn for en slags mentalitet. Albanere har alltid måttet kjempe, for selv det nødvendigste. De har alltid måte slite. Hvis det er typisk norsk å være god, er det typisk albansk å lide. Av den grunn, er skuldrene litt høyere hevet; de har ikke hatt råd til å senke dem.

Nest siste dagen leide vi bil og tok ferja til Fårö. Der besøkte vi graven til Ingmar Bergman. Den bestod bare av en stein, med navnet hans (og kona sitt) på. Ikke en gravstein, engang. Det fikk meg til å tenke på hvordan kirkegårder i Kosovo er fylt av storslagne gravsteiner, uavhengig av personens berømmelse. Det er til og med bilde av den avdøde. Her stod jeg, på en svensk øy, ved graven til en internasjonalt anerkjent regissør og gravsteinen hans var en liten, rund og alminnelig stein. Det er mye en kan si om skandinavere, men deres beskjedenhet er etterligningsverdig og noe jeg beundrer.

Hvorfor jeg ikke skriver

Denne bloggen ble laget for snart syv år siden, da jeg som nittenåring bestemte meg for å flytte til England for å studere etter videregående. Formålet var at de her hjemme kunne følge med på livet mitt over dammen. Forrige helg gikk jeg gjennom alle innleggene, og et mønster ble tydelig; jeg blogget mest mellom høsten 2010 og våren 2012. Etter høsten 2012, ble det gradvis stillere. Mellom 2010 og 2015 fikk jeg tre dikt publisert i to forskjellige tidsskrift. Alle tre gangene var det som om jeg ble slått av et inspirasjonslyn og jeg skrev diktene i ett strek. Skriving er derfor ikke en vanesak for meg, men noe jeg gjør når inspirasjonslynet en sjelden gang treffer meg. Alle som noensinne har skrevet noe verdt å lese vet at du ikke kan vente på inspirasjonen for å skrive; du må begynne å skrive for å fremkalle den. Bloggen forble ubrukt, og jeg skrev ikke andre steder enn dagboka, noe som ofte blir trivielt og ubetydelig. Mens jeg leste gjennom blogginnleggene forrige uke, slo det meg plutselig at jeg, på et eller tidspunkt, sluttet å tro at jeg kunne skrive. Dette hadde ikke vært så knusende om det ikke var for at det jeg skrev faktisk var bra. Noe av det i hvert fall. Noe av det er overdrevent sentimentalt. Det å ha vært med å grunnlegge VOKS har gitt meg tillit til mine skrive- og redigeringsferdigheter. I tillegg har jeg fått en venn i T, som skriver regelmessig og er kjempedyktig til det. Hun skal hjelpe meg med å kartlegge mine styrker og svakheter, slik at jeg kan begynne å skrive på alvor, ikke bare blogginnlegg, men også noe skjønnlitterært. Derfor har jeg bestemt meg for å gjenopplive bloggen; for å tvinge meg selv til å gjøre skriving til en vanesak, for å få et mer modent og virkelighetsnært forhold til skriving.

Desember, 2015 - St.Hanshaugen, Oslo

Her om dagen drømte jeg om ham. Vi oppholdt oss på samme sted. Vi jobbet sammen, eller noe. Jeg kunne i hvert fall iaktta ham på nært hold. Han holdt meg på avstand. Jeg fulgte etter ham inn på do. Han virket oppgitt, nesten sint, for å se meg. Det var tydelig at jeg hadde prøvd å oppsøke ham tidligere. Han sa noe som slo meg så hardt i magen at jeg begynte nesten å grine. I drømmen og i søvne. Han sa han ikke kunne gå rundt og huske alt. At han hadde valgt å gå videre, og derfor valgte han å ikke huske. Det var hans måte å si at det vi hadde var spesielt, det var synd det endte slik det gjorde, men han ville ikke bli minnet på det hver bidige dag. Det var for tungt. Det var tungt for meg også. Å se ham sånn. Å se ham se sånn på meg.

Derfor drømte jeg om ham. Fordi jeg tenkte på ham før jeg sovnet. Som jeg vanligvis gjør. Jeg tenkte på om han noensinne vil kontakte meg igjen, slik han gjorde i fjor. Om vi noen gang kommer til å få en sånn uke igjen. Om vi kunne hatt en sånn uke med noen års mellomrom. Svaret er helt enkelt nei. Han er ikke dum. Det er ikke jeg heller. Det hadde vært selvpining på høyt nivå. Så selvforaktende er jeg ikke. Da kommer jeg jo aldri over ham. Det burde være mitt livsprosjekt. Det er mitt livsprosjekt. Hittil har det gått jævlig dårlig. Jeg har ikke gått ordentlig inn for det.

Hvis jeg ikke skal tenke på ham og minnene med ham, hva skal jeg tenke på da?

Det jeg leste i juni

I.

In the Light of What We Know av Zia Haider Rahman er den type bok som klatrer opp topplista di mens du leser. Det finnes bøker som gjør pennen eller blyanten du leser med overflødig, fordi den aldri er i bruk. Denne er den motsatte type bok, den type bok med understrekingsmateriale på annenhver side. Den handler om en navnløs forteller og vennen hans Zafar, om vennskapet deres og hvordan man egentlig aldri kan kjenne noen. Den handler om hvem som kan fortelle på vegne av hvem. Er du selv best egnet til å fortelle din egen historie? Den handler om det lille vi vet; at vi ikke vet noe sikkert. I bunn og grunn handler den om hvordan alt vi vet eller tror vi vet er farget av alle mulige slags farger, og at vi til syvende sist ikke ser ting slik de er, men slik vi er.  Hva slags verdi har denne kunnskapen? Boka utforsker det lyset som påvirker synet vårt. Den minnet meg om det Celine i Before Sunrise sier, at hvis det er noen form for magi i verden må det være i forsøket på å forstå noen. 

II.

Drown er Junot Diaz' debutnovellesamling. Jeg leste This Is How You Lose Her forrige sommer og likte den veldig godt. I Drown følger vi Yunior, Diaz' alter ego og hovedpersonen i begge verkene, fra han er en liten gutt i Den dominikanske republikk til han er godt voksen i New Jersey. De første novellene handler om å leve i dvale, om å vente på å bli reddet. Faren til Yunior har nemlig emigrert til USA og lover å at de innen kort tid skal bli gjenforent. Vi får aldri vite noe om gjenforeningen (kanskje fordi når de først ankommer den fri verden er de ikke lenger en familie). Diaz forteller også om farens møte med Amerika og hans kamp. Det mest tiltalende ved Diaz' historier for meg er nettopp denne skildringen av immigranttilværelsen og kulturkollisjonen. Den simplistiske og hemingwayanske stilen gjør at mye ligger mellom linjene. Historiene er like mye om det som ikke sies og det som blir implisert, som det som står på papiret.


III.

I Boy, Snow, Bird leker Helen Oyeyemi med myter og eventyr. Året er 1953 og Boy Novak rømmer nordover fra sin voldelige far. Hun bosetter seg i en liten by i utkanten av Massachusetts. Hun gifter seg med enkemannen Arthur og blir stemor for datteren hans, Snow. Senere får Boy og Arthur barn, en datter ved navn Bird. Hun skiller seg imidlertid fra foreldrene og halvsøsteren, i det at hun er mørkhudet. Arthurs familie er nemlig lyshudede afroamerikanere som har bosatt seg i nord for å leve som hvite. Arthurs foreldre forakter Bird på grunn av hudfargen hennes og Boy bestemmer seg for å sende Snow bort til slektninger, slik at Bird skal slippe forskjellsbehandlingen og å vokse opp som den underlegne. Hjertet av romanen ligger i brevvekslingen mellom halvsøstrene, hvor Oyeyemi utforsker temaer som internalisert rasisme, selvforakt og selvbilde. Hva ser vi egentlig når vi ser i speilet? Hva er forskjellen mellom det bildet vi ser av oss selv og det andre ser? 


IV. 

Interpreter of Maladies er novellesamlingen Jhumpa Lahiri debuterte med i 1999. Novellene omhandler diverse indiske karakterer, enten i India eller i USA. Vi møter blant andre Shoba og Shukumar, et nygift par som sliter med å komme over dødfødselen til deres første barn, Mr. Pirzada som skal skrive bok i USA mens hans kone og syv døtre fortsatt befinner seg i et krigsherjet Pakistan, Miranda som har en affære med en gift mann for å føle seg sexy, men innser at sexy bare er et annet ord for å elske noen man ikke kjenner og Mrs. Sen som kjøper fersk fisk ved havna for å føle seg nærmere hjembyen Kolkata. I likhet med Drown, blir jeg tiltrukket av disse fortellingene på grunn av båndet jeg føler eksisterer mellom meg og karakterene. Det hjelper også at Lahiris prosa er suveren.