tirsdag 30. november 2010

What's easy in the night, is always such a fight in the morning light

we<3it


Etter å ha snakket med lillebroren min sent i går kveld, var jeg så klar for å dra hjem at jeg begynte å pakke. Da jeg våknet i dag tidlig, innså jeg at jeg bare hadde lurt meg selv, for det er nemlig fortsatt tre uker til min hjemreise.

03:11 - Søvnløs i Stoke. Jeg har vært det en stund nå, og i denne kaotiske tilstanden, har jeg oppdaget en rutine i tankestrømmen min. Ting jeg vanligvis alltid, på en eller annen måte, klarer å unngå og tenke på om dagen, men som alltid ligger begravd innerst i bakhodet, under stadig nye inntrykk dette stedet gir meg, dukker opp igjen om kvelden og fortsetter å være der om natten. Jeg stiller de samme gamle spørsmålene, for kanskje å få et annet svar. Fullstendig opphengt i å få høre det riktige svaret, innser jeg ikke at jeg stiller det gale spørsmålet. Fra en filmsnurr bestående av mine minner, gjenspiller jeg utvalgte scener, om og om igjen, slik at jeg mislykkes i å forstå hva selve filmen handler om. Til slutt, sitter jeg med en ødelagt filmrull, og om morgenen er scenene tåkete og kanskje var de bare en del av en drøm ?

lørdag 27. november 2010

The snow has killed

Kunstgressfotballbanene pleier vanligvis å være grønne.
Der vekkerklokka mislykkes hver morgen, klarte det blendende hvite lyset å vekke meg i dag. Jeg funderte intenst, like intenst som noen i halvsøvne kan, på hva det sterke lyset var. Jeg strakk meg etter mobilen. Phoebe hadde tekstet meg:  has it snowed in Stoke?? Forsteinet av skrekk, trakk jeg gardinene til side og fikk bekreftet frykten min. Etter å ha blitt fortalt at det vanligvis ikke snør i England før i januar, var jeg forberedt på å ikke takle snø før den attende desember (!! kun tre uker nå).  Det er ikke store mengder snø det er snakk om, nesten akkurat som melis på fastelavnsboller. Kaldt, er det heller ikke, i hvert fall ikke i forhold til -15. Jeg får bare se på det som oppvarming til det som venter meg hjemme.

mandag 22. november 2010

She's got five colours in her hair

Foreleseren forklarer hvordan romantikken passer inn i modernismen. Det er tjue minutter igjen av forelesningen og han har ennå ikke kommet til poenget, han er ikke i nabolaget engang. Jeg slutter å skrive notater, og skriver heller noe jeg har hatt lyst til å skrive om helt siden jeg kom hit. Det har med mangfoldet her å gjøre. Bare i dette auditoriumet er det folk i alle aldre, fra atten til rundt seksti. Det er sikkert fordi jeg befinner meg på et universitet; folk skal være eldre, mer komfortable i sin egen hud, mer seg selv. Jeg blir fascinert av stilen deres. Jeg kan vedde på at det er like mange som har rødt, lilla, rosa, blått hår her som det er blonde folk i Norge.

Etter tre år på Gjøvik videregående skole, ble øynene vant til å se "moteslaver" overalt. Noen ganger føltes det som å gå på skole med en flokk får. Det var kun en håndfull av tusen som turte å skille seg ut, kjøre sin egen stil, selv om den var annerledes enn alle andres. Den første skoleuken her var det uvant å se så mange forskjellige stiler, farger, på ett sted, akkurat som når du går ut i dagslyset etter å ha sittet lenge inne i et mørkt rom. Jeg så forundret, nesten sjokkert, men med en smule misunnelse på dem, og tenkte: "Herregud, at de tør å gå sånn!"

Jeg tror ikke det er begrenset til England, eller Stoke-on-Trent, men noe sier meg at jeg ikke hadde opplevd denne sensasjonen pã samme nivå, hvis jeg hadde bestemt meg for å studere i Trondheim eller Oslo. For det meste tror jeg det er en psykisk tilstand som ikke har noe med hvor du er, geografisk sett, men dette stedet gjør at jeg syns det er OK å være meg.

søndag 21. november 2010

God willing and the creek don't rise, I'll be home again before this time next month



Det er søndagkveld (ah, søndager!) og jeg har lest om Macbeth i hele dag. Uansett hvordan jeg snur og vender på det, kommer jeg til samme konklusjon; Shakespeare var genial. Det er ikke noe annet å si om emnet. Den nyeste Harry Potter-filmen derimot .. den var ikke skuffende, men den var ikke grensesprengende bra heller. Jeg vet ikke om det er fordi jeg følte det samme om første del av boka, men jeg forlot kinosalen litt likegyldig. Jeg håper de sparte all spenningen til siste film.

Jeg kokte en kjele kanstanjenøtter i stad og akkurat som de sugde til seg alt vannet i kjelen, suger de også all hjemlengslen ut av meg. Kosovo har alltid vært den eneste assosiasjonen jeg har til kanstanjenøtter. Jeg har ikke kommet så langt i research-delen eller skrevet så mange scener som jeg skulle, men på denne søndagskvelden har jeg slukket èn type hjemlengsel og dempet en annen.

fredag 19. november 2010

Let me come home for Christmas, I wanna come home this year


På denne tiden, om tretti dager, sitter jeg hjemme i stua på den beige sofaen, i mammas omfavn. På en hvilken som helst dag, hadde jeg skjøvet henne vekk (foreldrene mine lucked out fordi jeg var skolelys og ikke bråkmaker (tror de hadde nok med storebroren min), men var uheldige når det gjaldt "bonding"; jeg var en av de kalde tenåringene som følte seg misforstått og foreldrene mine ble aldri kloke på hva som foregikk inni mitt brunehårede og sta hode), men på den dagen, skyve henne vekk er det siste jeg kommer til å gjøre.

Denne uken har jeg merket hjemlengelsen litt ekstra, fordi det er eid Jeg er ikke så entusiastisk for det, selv i Norge (sist gang jeg var det, var i Kosovo, for elleve år siden), men i Norge steller mamma til, hun vasker, hun rydder, hun lager bakllava, folk kommer på besøk, det er koselig. Det gikk opp for meg at jeg savner selv det lille av eidånden vi pleier å ha. I England, har jeg ikke mamma, i England har jeg kun facebook-meldinger der folk gratulerer hverandre. Teknologi, uansett hvor avansert, kan ikke erstatte den hjemmekoselige følelsen.

tirsdag 16. november 2010

You color my black and white days


I dag har vært awesome fordi jeg fikk denne:



i posten, og fordi jeg har kule, morsomme,intellektuelle, fordomsfrie, reflekterte venner som gjør mandager til alt annet enn maniske.

mandag 15. november 2010

Lyriske ballader & romantikken

Litteraturforelesning; foreleseren er ti minutter for sen og bruker ti minutter på å dele ut ting. Geeken i meg er veldig irritert over at han sløser bort tjue av de femti verdifulle minuttene. Han har gjort dette i tre uker nå. Forelesningene hans er ikke de mest engasjerende (en sjelden egenskap i forelesere, har jeg hørt) og han foreleser i poesi, den delen av litteratur jeg syns er mest utfordrende. Konklusjon: jeg får veldig lite ut av forelesningene hans. Det hjelper kanskje ikke at jeg blogger under dem (har et sykt begjær for å drive med blackberry'en hele tiden). Jeg er også veldig emo i litteraturforelesningene; sitter alene, har hele raden for meg selv. Seminarene, derimot, er det stikk motsatte. Takk og lov.