Om speilbildet

Speilet viser en kropp som strekker seg hundreogfemtini centimeter over bakken, med friske lemmer. Proporsjonert, men med en tyngre underkropp som gir den en såkalt pæreform.

To føtter med riktig antall tær og gjennomsnittlig skostørrelse er plantet godt i jorda (til tider har de null bakkekontakt) og festet til ankler som er for lubne (Rachel i Friends hadde også lubne ankler).

To tjukke trestokker til bein som gjør miniskjørt, skjorts og alle plagg som avdekker dem til minst favorittplagg. Langstrakte jenter med lange ben blir automatisk underlagt misunnelse. Eieren av kroppen er kanskje ikke typen til å gå i miniskjørt, men det hadde vært fint å ha muligheten. Muligheten er jo der, men den blir straks eliminert i sammenligning med den ovennevnte typen jenter, som kler miniskjørt mye bedre.

Brede hofter, som har puberteten å skylde for deres uforutsette ekspansjon og forhåpentligvis vil gjøre den opplagte og obligatoriske kvinneoppgaven lettere, markerer skillet mellom under- og overkroppen. Disse bindes av en smal midje som tilfredstiller eierens mål og gir kroppen en "kurvete" og mer kvinnelig form. De siste to årene har love handles blitt større og magen er ikke heelt flat slik den pleide å være i begynnelsen av videregående. Likevel er det overkroppen som står i favør og oftest blir fremhevet.

På toppen sitter et stort hode med et rektangulært ansikt. Den markerte kjevelinjen kunne gjerne ha fulgt med en høyere panne. Under den to øyebryn hvis unappede form gjorde at eieren så tretten år gammel ut, når hun egentlig var atten (i følge frisøren som nappet dem). Nå har de en helt grei form som eieren er fornøyd med.

Et par øyne er plassert under. De mangler klarheten og dypden i blå øyne og grønne øynes evne til å få en til å drukne i dem. Til tross for den kjedelige fargen har eierens brune øyne varme. Det er noe speilet ikke viser.

Kunsten å fortelle historier

Vi er verter for familien som var verter for oss for tolv år siden. Er det virkelig blitt så mange? Rynkene på ansiktene deres er en bekreftelse. Det er selvsagt under helt andre omstendigheter. Vi prøver å gjengjelde deres barmhjertighet ved å betale for flybillettene, men det virker umulig; vi var flyktninger på flukt, de er helt vanlige mennesker på en helt vanlig reise. Jeg husker veldig lite fra oppholdet, selv om vi ble værende under deres tak i to måneder. Jeg husker at E alltid havnet i slåsskamper med naboguttene og at mamma alltid så sliten ut. Det var først i ettertid jeg forstod hvorfor. Hun gikk rundt med knuste øyne som om det var med dem hun bar all byrden. Jeg husker historiene hun pleide å fortelle og fortsatt forteller noen ganger. I begynnelsen var krigen på alles lepper, og hennes historier var like hotte som nystekt brød. Hun fortalte historiene gang på gang med den stødigste stemmen og uten å forandre et ord. Jeg kunne dem utenat. Jeg fikk alltid gåsehud på de samme stedene. Siden ble historiene mer og mer sjeldne og jeg fikk større og større vanskeligheter med å gjenkjenne meg selv som en av protagonistene. Noen ganger føler jeg meg frakoblet. Malplassert. Andre ganger minnes jeg på at det er millioner av mennesker som deler en litt annerledes versjon av den samme historien, og det er den historien jeg vil fortelle.

Åttende desember

I dag har jeg for første gang følt at jeg er en ordentlig del av denne byen. Det var en dag jeg ikke tilbrakte innestengt i en lesesal. Jeg tilbrakte den (innestengt) i en bokhandel med en scanner i hånda, mens jeg telte varer. Den eneste lyden å høre var scannernes pliktige p iiiii p. Bekjentskap ble gjort over inntak av klementiner og pepperkaker. Trikken kjørte forbi hvert tiende minutt og man kunne føle det på kroppen. Etter jobb dro jeg innom Kiwi for å kjøpe mer kaffe, og gutten bak kassa smilte da han sa "Kvitteringen?". Hadde det ikke vært for at kinnene mine allerede var røde fra kulden utenfor, hadde de avslørt meg. På vei hjem måtte jeg anstrenge meg for ikke å smile.

Syvende desember

Du har på alarmen klokken seks, men står opp klokken åtte og føler at hele dagen er bortkastet. Du er tom for kaffe, men tenker at du skal klare deg uten. Mind over body. Du klarer deg så vidt, får hodepine, tar en paracet. Du tilbringer hele morgenen, ettermiddagen og litt av kvelden i en lesesal, omringet av døde diktere (og levende, men livløse studenter). Det er som å helle bensin i bålet for hodepinen; den forsvinner ikke. Du kommer hjem til et tomt rom. Det må ryddes og du er takknemlig for det gir deg noe annet å gjøre. Hodepinen er fortsatt der, du tar en paracet til. På kjøkkenet treffer du på flatematen din. Hun har bursdag og sier det bare er å forsyne seg av kaken i kjøleskapet. Det får deg straks til å tenke på ham. Han som hadde blitt nitten i dag. Før du sovner, ser du for deg ansiktet hans lyse opp ved synet av det første snøfallet på burdagen hans.

Mellom disse fire veggene vi bor i

Jeg pleide å føle meg så liten i dette rommet. Som om det var hele verdenen, noe det faktisk var noen ganger. Andre ganger kokte jeg over, og deler av meg rant nedover veggene. Jeg skiftet konstant mellom å være en fugl fanget i et bur og et bur på leting etter en fugl*. Jeg har kanskje forlatt reiret, men de følelsene er fortsatt bosatt hos meg.

*Franz Kafka

Tog

Når det eneste konstante i livet er forandring, er det godt å vite at toget til Gjøvik alltid går fra spor seksten. I dag er ikke det tilfellet. I dag går det fra spor femten. Ett tall har tydeligvis mye å si, for det er første gangen jeg opplever at toget til Gjøvik er stappfullt. Jeg går igjennom alle vognene med kofferten på slep. Jeg merker hvor fort jeg blir utilpass og hvordan menneskene som allerede har kapret et sete ikke gjør det lettere for meg. Det slår meg at jeg savner England og ordet "sorry". Jeg savner engelskmennenes hyppig bruk av det og hvordan de hele tiden unnskylder seg fordi de ikke vil gjøre menneskene rundt seg utilpass. Jeg innser at hvis jeg vil sitte, må jeg sitte ved en fremmed. Etter tolv år i Norge, har jeg lært at da velger man heller å stå. Men jeg innser også at den anspente og pinlige stemningen ved å sitte ved en fremmed er en liten pris å betale for komforten et sete tilbyr. For en fremmed er bare en venn du ikke har møtt ennå*. Eller? I disse moderne tider virker dette langt fra sannheten. Noen ganger kjenner jeg at tunga klør etter å stille fremmede  mennesker spørsmål. Hva er det du leser? Er det pensum, eller er du oppriktig interessert i Dostojevskij? Hva slags musikk er det som kommer ut av de øretelefonene? Er det en viss sang du har på repeat, eller har du ipoden på shuffle? Are you coming or going? Drar du hjemmefra, eller er du på vei hjem, som meg? Jeg uttaler selvsagt ikke disse ordene, og togreisen blir brukt til å skrive blogginnlegg i stedet.

*Will Rogers

Jag går i vinterskor på hösten; alltid förberedd för storm

I stedet for å se ned på den gjørmete stien, dekket av fremmedes fotspor, ser jeg, til en forandring, opp på trærne. Høstvinden har strippet dem for bladene, og de står halvnakne. Jeg lurer på om jeg skal gjøre det samme; la høsten frata meg alle disse lagene som jeg ellers beskytter meg med.

Jeg får besøk av storebror som                

                                 drömmer om det liv dom visar han på tv,
                                 han vill alltid vara som dom,
                                 men jag vill ha han som han e min bor, käre storebror.

Han snakker om soldatyrket og giftermål, og jeg lurer på hvor det ble av tiden. Den tiden da han fikk utdelt rollen som min beskytter, et par sko han fylte, fyller og vil fylle perfekt, for alltid.

Jeg får besøk av han jeg er storesøster for, til tross for at han overstiger meg på alle områder. Hans engasjement er inspirerende, og jeg lurer på om han vet at han er mitt forbilde.

Også får jeg besøk av min gode (en av de aller beste) venninne, og Oslo blir plutselig mye mindre ensomt og vakrere, og vi får bekreftet at kafèn virkelig er posiens venteværelse*.

            

               
*(Hermann Kesten)
alle bildene er hentet fra whi