Time is all I fear

Jeg var sikker på at denne sommeren ville gå langsomt. Langsomt, på en smertefull måte, som tapper deg for tålmodighet og inspirasjon, og etterlater deg som en utslitt klut på bunnen av en bortkastet ungdom.

Oslo gikk tom for mine favorittmennesker, men jeg fant trøst i at jeg kunne bli bedre kjent med byen i ensomhet. For Oslo er ikke "stedet der jeg gikk mine første skritt, (...)stedet jeg er født, (...)stedet jeg har vokst opp, (...)stedet som har slått meg til blods", som Nomade skriver. Og Akerselva renner ikke i mine blodårer. Jeg har bodd i Oslo i ett år, men hun bor fortsatt ikke meg. Hun eier ikke; hun bare leier rommet i mitt hjerte.

Som forberedelse på hva jeg trodde ville bli den mest ensomme sommeren i mitt tjueen år lange liv, hørte jeg på Regina Spektors Summer in the City om og om og om og om igjen. Hver note, hver deilige stavelse etterlot brennemerker på huden. Jeg sugde de til meg, som en slags kompensasjon for mangelen på sol i den gråkledde byen. Plutselig har jeg jobbet mandag til fredag i fem uker og jeg har ikke rukket å høre på Summer in the City en eneste gang. Plutselig er det kun èn uke igjen av frihet; frihet fra rutinens lenker og hverdagens slaveri.

Denne høsten har jeg mistet en bestevenn i Bergen, men fått to nye i Oslo. Men er det ikke sånn at the hand that gives is among the hand that takes? Og er det ikke sånn at tiden ikke går, men at den kommer? Jo, jeg tror det.

Summer in the city

Byen blir en annen når jeg vandrer gatelangs med deg. Kanskje det er den malplasserte vinden. Vinden i dette hjørnet av verden skal ikke være så varm. Kanskje det er dèt å gå ved siden av deg, dèt å se speilbildet vårt i butikkvinduer og bussdører (vi bør alltid gå ved siden av hverandre). Kanskje det bare er ansiktet ditt når jeg får deg til å le. Eller kanskje det er en konstellasjon av alle disse tingene.

Om speilbildet

Speilet viser en kropp som strekker seg hundreogfemtini centimeter over bakken, med friske lemmer. Proporsjonert, men med en tyngre underkropp som gir den en såkalt pæreform.

To føtter med riktig antall tær og gjennomsnittlig skostørrelse er plantet godt i jorda (til tider har de null bakkekontakt) og festet til ankler som er for lubne (Rachel i Friends hadde også lubne ankler).

To tjukke trestokker til bein som gjør miniskjørt, skjorts og alle plagg som avdekker dem til minst favorittplagg. Langstrakte jenter med lange ben blir automatisk underlagt misunnelse. Eieren av kroppen er kanskje ikke typen til å gå i miniskjørt, men det hadde vært fint å ha muligheten. Muligheten er jo der, men den blir straks eliminert i sammenligning med den ovennevnte typen jenter, som kler miniskjørt mye bedre.

Brede hofter, som har puberteten å skylde for deres uforutsette ekspansjon og forhåpentligvis vil gjøre den opplagte og obligatoriske kvinneoppgaven lettere, markerer skillet mellom under- og overkroppen. Disse bindes av en smal midje som tilfredstiller eierens mål og gir kroppen en "kurvete" og mer kvinnelig form. De siste to årene har love handles blitt større og magen er ikke heelt flat slik den pleide å være i begynnelsen av videregående. Likevel er det overkroppen som står i favør og oftest blir fremhevet.

På toppen sitter et stort hode med et rektangulært ansikt. Den markerte kjevelinjen kunne gjerne ha fulgt med en høyere panne. Under den to øyebryn hvis unappede form gjorde at eieren så tretten år gammel ut, når hun egentlig var atten (i følge frisøren som nappet dem). Nå har de en helt grei form som eieren er fornøyd med.

Et par øyne er plassert under. De mangler klarheten og dypden i blå øyne og grønne øynes evne til å få en til å drukne i dem. Til tross for den kjedelige fargen har eierens brune øyne varme. Det er noe speilet ikke viser.

Kunsten å fortelle historier

Vi er verter for familien som var verter for oss for tolv år siden. Er det virkelig blitt så mange? Rynkene på ansiktene deres er en bekreftelse. Det er selvsagt under helt andre omstendigheter. Vi prøver å gjengjelde deres barmhjertighet ved å betale for flybillettene, men det virker umulig; vi var flyktninger på flukt, de er helt vanlige mennesker på en helt vanlig reise. Jeg husker veldig lite fra oppholdet, selv om vi ble værende under deres tak i to måneder. Jeg husker at E alltid havnet i slåsskamper med naboguttene og at mamma alltid så sliten ut. Det var først i ettertid jeg forstod hvorfor. Hun gikk rundt med knuste øyne som om det var med dem hun bar all byrden. Jeg husker historiene hun pleide å fortelle og fortsatt forteller noen ganger. I begynnelsen var krigen på alles lepper, og hennes historier var like hotte som nystekt brød. Hun fortalte historiene gang på gang med den stødigste stemmen og uten å forandre et ord. Jeg kunne dem utenat. Jeg fikk alltid gåsehud på de samme stedene. Siden ble historiene mer og mer sjeldne og jeg fikk større og større vanskeligheter med å gjenkjenne meg selv som en av protagonistene. Noen ganger føler jeg meg frakoblet. Malplassert. Andre ganger minnes jeg på at det er millioner av mennesker som deler en litt annerledes versjon av den samme historien, og det er den historien jeg vil fortelle.

Åttende desember

I dag har jeg for første gang følt at jeg er en ordentlig del av denne byen. Det var en dag jeg ikke tilbrakte innestengt i en lesesal. Jeg tilbrakte den (innestengt) i en bokhandel med en scanner i hånda, mens jeg telte varer. Den eneste lyden å høre var scannernes pliktige p iiiii p. Bekjentskap ble gjort over inntak av klementiner og pepperkaker. Trikken kjørte forbi hvert tiende minutt og man kunne føle det på kroppen. Etter jobb dro jeg innom Kiwi for å kjøpe mer kaffe, og gutten bak kassa smilte da han sa "Kvitteringen?". Hadde det ikke vært for at kinnene mine allerede var røde fra kulden utenfor, hadde de avslørt meg. På vei hjem måtte jeg anstrenge meg for ikke å smile.

Syvende desember

Du har på alarmen klokken seks, men står opp klokken åtte og føler at hele dagen er bortkastet. Du er tom for kaffe, men tenker at du skal klare deg uten. Mind over body. Du klarer deg så vidt, får hodepine, tar en paracet. Du tilbringer hele morgenen, ettermiddagen og litt av kvelden i en lesesal, omringet av døde diktere (og levende, men livløse studenter). Det er som å helle bensin i bålet for hodepinen; den forsvinner ikke. Du kommer hjem til et tomt rom. Det må ryddes og du er takknemlig for det gir deg noe annet å gjøre. Hodepinen er fortsatt der, du tar en paracet til. På kjøkkenet treffer du på flatematen din. Hun har bursdag og sier det bare er å forsyne seg av kaken i kjøleskapet. Det får deg straks til å tenke på ham. Han som hadde blitt nitten i dag. Før du sovner, ser du for deg ansiktet hans lyse opp ved synet av det første snøfallet på burdagen hans.

Mellom disse fire veggene vi bor i

Jeg pleide å føle meg så liten i dette rommet. Som om det var hele verdenen, noe det faktisk var noen ganger. Andre ganger kokte jeg over, og deler av meg rant nedover veggene. Jeg skiftet konstant mellom å være en fugl fanget i et bur og et bur på leting etter en fugl*. Jeg har kanskje forlatt reiret, men de følelsene er fortsatt bosatt hos meg.

*Franz Kafka