Senga på jenterommet lager knirkelyder ved min minste bevegelse. Jeg er søvnløs og skifter stadig sovestilling; den kommer stadig med samme svar. Gardinene slipper ikke inn sollyset og lar meg sove mye lenger enn jeg burde. Så lenge at jeg våkner med en tyngre kropp og et enda tyngre sinn. Sommer i dalen. Søvnløse netter når jeg tenker på alt jeg burde og skal skrive, late sommerdager når jeg ikke skriver.

Hver morgen ligger jeg i en tåke av glemte drømmer. Jeg husker dem aldri, men de etterlater en ettersmak av ham.

Hver morgen spiser jeg frokost til Hart of Dixie på TV2 Bliss (lunsj til Gilmore Girls på Fem, middag til VM-kamp på TV2 eller NRK).

Jeg jogger, mest fordi jeg fortsatt vil ned fire kilo, men også på grunn av endorfinene, på grunn av mestringsfølelsen.

Jeg leste nylig The Unbearable Lightness of Being av Milan Kundera. I den skrev han:

"We all need someone to look at us. We can be divided into four categories according to the kind of look we wish to live under. (...) And finally there is the forth category, the rarest, the category of people who live in the imaginary eyes of those who are not present. They are the dreamers."

Jeg lever under hans imaginære blikk. Jeg savner ham. Fortsatt. Facebookoppdateringene hans gjør ikke like vondt som før, og han er ikke lenger et relevant samtaleemne blant venner. Savnet har blitt brakt til stillhet. Dempet.

Curry stain on my heart

Det er når jeg er ute på byen og sosialiserer med andre mennesker, 
mennesker som prøver å fortelle meg noe, 

at jeg savner ham mest,

at jeg tenker på hva han driver med, 
om han også er ute på byen, 
hvem det er han sosialiserer med,
om han er på Løkka, Aker Brygge, Gamlebyen, 
eller om han sitter i sofaen og leser (kanskje han sitter på kjøkkenet og skriver)

-

jeg slutter å høre på menneskene som forteller meg noe (lurer på hva han hadde hatt å si om samtaleemnet), 
prøver å huske de gangene han fortalte meg noe,
prøver å huske stemmen hans, 

Det er når jeg er ute på byen og står i utestedkø med berusede og desillusjonerte mennesker,

at jeg blir smertelig klar over hans nærvær (det er som om han rommer hele Oslo, at han er på hvert gatehjørne, hvert bussete, selv om jeg aldri ser ham),
at jeg aller helst har lyst til å sette meg på 18-trikken, ringe på og sette meg i sofaen hos ham,
som om ingenting har hendt    

-

Det er når jeg har vært ute på byen og sosialisert med andre mennesker, 

at jeg må motstå behovet for å sette på Red og gråte meg tørr, igjen
at jeg innser at dette savnet er evigvarende,
at jeg må leve med det, 
men ikke la det bli 

lammende. 

Totusenogtretten

2013 er første gang jeg fikk meg selv til å bli forelsket i noen, første gang jeg fikk noen til å bli forelsket i meg, første gang jeg følte meg fullstendig sårbar, første gang jeg ble fullstendig såret, første gang hjertet mitt åpnet seg, første gang det knuste.

2013 er en stor bløtkake, delt i to; hver bit av den første delen var søt, med et snev av bitterhet; bitene fra siste del var bitre, med et nesten usynlig snev av søthet.


2013 er et stort paradoks; det var året livet skrelte meg lag for lag og avslørte min kjerne, året jeg viklet meg selv inn i nye beskyttende lag; det var det beste året, det var det verste året.

Advent

November kom og gikk. Trærne kledde av seg. Klementinene inntok sin faste plass i fruktdisken. Jeg spiste flere om dagen og tenkte på hvordan han pleide å skrelle dem, hvordan han tok seg tid og fjernet den hvite hinnen, mens jeg hev i meg min andre. Jeg gikk i regnet, alene, og kunne nesten smake nachos'ene jeg spiste den første kvelden, den utvannede cappuccino'en, de fyldige og myke leppene hans. Favorittartistene mine ga ut album og de handlet alle om meg. Jeg hørte på Gabrielle på Bislett og da var det lett å tenke på ham.Jeg tenkte på hvordan han var det lengste nuet noensinne.

Nå vet jeg, som Haim, at de dagene er borte. Jeg har, som Bastille rådet meg til, skutt albatrossen som hang rundt halsen min. Laleh spør "What do the trees know, letting their leaves go?"

Jeg vil gjøre som trærne; jeg vil gi slipp på de uttørkede bladene, la vinteren male meg hvit og ren, gjøre meg ny til våren kommer.

Late night confessions

Jeg savner deg. Jeg tror jeg alltid kommer til å savne deg, og det skremmer livet ut av meg. Du er som et evig sår jeg alltid kommer til å pirke på, helt til jeg blør ihjel. Jeg vil spole fram til den dagen det såret bare er en sjarmerende skramme.

To never regret means you have to forget

I dag forstod jeg endelig hvorfor det har vært så vanskelig for meg å glemme. Når du forsvant, forsvant også deler av meg selv. De siste ukene har jeg prøvd å finne dem igjen på steder i byen vi pleide å frekventere. Den siste gangen jeg befant meg på disse stedene var med deg. Selv om det tvinger meg til å huske, er det også lettere å glemme. I dag gikk jeg inn på Litteraturhuset og uten å tenke over det, satte jeg meg ned på nøyaktig samme setet jeg satt sist gang jeg var der. Med deg. Setet ved siden av meg, hvor du satt, var tomt, og det var jeg også.

Summer in the city, I'm so lonely lonely lonely

"Første stopp er Kjelsås. Kjelsås er første. Avstigning til høyre", annonserer sjåføren. Toget stanser og jeg går av. Med en North-Face-bag på ryggen og en fullstappet KappAhl-pose i hånda går jeg mot bussholdeplassen.

De hete og late dagene i dalen er over. Selv om det ifølge kalenderen er fortsatt en måned igjen av sommeren, er dette begynnelsen på slutten. Opp gjennom årene har jeg lært at norske somre er flyktige, men fagre.

Det er overskyet, og det lukter regn. Jeg har sett byen slik en million ganger før, men i dag ser den annerledes ut. I virkeligheten er det selvsagt meg og mitt syn det er noe annerledes ved.

Denne gangen, denne høsten vil byen virke annerledes. Jeg kommer til å måtte befinne meg på enkelte steder og de vil være hjemsøkt. Andre steder blir jeg nødt til å unngå med vilje (stedet du tok meg til første gangen). Jeg kommer ikke lenger til å ta 18-trikken forbi Jernbanetorget og opp til Gamlebyen, en tidligere hyppig rute. Jeg kommer ikke til å ringe på, og bli møtt, først av din tilgjorte og robotaktige stemme gjennom høyttaleren (jeg savner stemmen din, både den tilgjorte og den naturlige), deretter av et begeistret glis og et kyss. Jeg kommer ikke til å sitte inntil deg i stua di og se på repriser av Friends. Vi kommer ikke til å gjøre alle de tingene vi sa vi skulle. Heller ikke de tingene vi bare tenkte på at vi kunne.

Hybelen ser akkurat slik jeg forlot den. Gardinene er trukket for, sengen er redd. Den oransje notatboka fra forrige semester ligger på bordet og bokhylla er spekket med bøker. Jeg tar av sengetøyet og putter det med resten av skittentøyet i vaskemaskinen, før jeg slår den på. Dens overdøvende lyd og tankene mine sloss om plass i hodet mitt. Jeg vasker hybelen; tørker støv av bordet, kommoden, pulten. Støvsuger teppet. Jeg vasker doen og baderomsgulvet. Jeg vasker også speilet.

Det samme speilet hvor du en gang tegnet et hjerte og to bokstaver med et plusstegn inni. Det har snart gått fire måneder, og jeg har vasket speilet flere ganger siden, men jeg skrubber ekstra hardt på akkurat det området. Det er som jeg prøver å skrubbe av øyeblikket da jeg så tegningen, fjerne følelsen jeg satt igjen med, fjerne minnet. Jeg forsøker å fjerne det minste snev av deg, slik at jeg kan fortsette videre, vel vitende om at de stegene jeg tar fra nå av vil være preget av de sporene du la igjen.