Tjuefjorten

I.

to jenter
to nye jenter
to nye venner
venner som kommer fra hvor jeg kommer fra
samme historie, samme utgangspunkt
venner jeg ikke trenger å forklare meg til


II.

kandidatmarkering
bachelor of the arts
tre år:
nye, voksende vennskap
gamle, avsluttede vennskap
kjærlighet
kunnskap

III.

sommeren av sammenkomster
sammenkomst av sjeler
sammenkomst av familier
sammenkomst av verdener
(vennskap forsoner selv de mest (tilsynelatende) uforsonlige verdener)
sommeren jeg mistet troen på tradisjoner
sommeren jeg trodde på kjærlighet

IV.

en e-post
som gjør at jeg bokstavelig talt spretter opp av senga
som gjør at jeg smiler hele dagen
som gjør at lykkens sommerfugl flakser igjen med vingene i magen min
(den har våknet etter ett år i dvale)
et vann
en utsikt
en stein
et kyss som gjenoppliver meg
hånden hans i min
leppene hans på mine
overalt, hele tiden
en båttur
en middagslur på gutterommet hans
oslofjorden
(vi svømmer i lykke)
aker brygge midten av august
der ute finnes det en video i en smarttelefon av en trekkspillspiller på aker brygge
bak denne trekkspillspilleren står et par
en lav brunette og en høy mørkeblond mann
hun står på tå og drar i remmene på northfacebagen hans
og han sier
"i'll be seeing you"

V.

sceneskifte
nytt land, nytt språk
jeg finner meg selv i mislykkede forsøk på å uttrykke meg på et språk jeg ikke behersker
jeg er gravid med den jenta jeg kommer til å være om ni måneder

Selvoppfyllende profeti

jeg har alltid trodd at jeg ikke er et "dyremenneske", men hvis det er noe det siste året (og de siste månedene) har lært meg, så er det at jeg kanskje er det, at jeg kanskje må bli det, fordi mennesker, til syvende og sist, er kjipe, vi trenger ord for å kommunisere, og ord kan feiltolkes og du kan aldri forstå noen helt eller bli helt forstått, men en katt eller en hunds kjærlighet er enkel, de viser evig kjærlighet bare ved måten de vrir kroppen sin mot din, ingen kommer til å dukke opp og bli værende for alltid, derfor vurderer jeg å få meg katt når jeg har fått meg egen leilighet, for hva er vel en enslig kvinne uten en katt.

Sørg for at du løper til og ikke fra noe

jeg rømte,
mest fordi jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg,
jeg trodde jeg kunne flykte fra det. (jeg kunne ikke det)
det satt ved siden av meg på gardermoen,
og mellom meg og den middelaldrende mannen på flyet,
det hang over meg, da jeg pakket ut, håndgripelig,
så håndgripelig at jeg kunne hengt det sammen med kjolene i skapet,
det har sittet bakpå sykkelen ned- og oppover hofmannstraße
jeg går og venter på at det skal hoppe av,
at det skal la meg være i fred,
kanskje det er jeg som må ta tak i det
og sette det av et sted,
det er jeg som må la det være i fred,
jeg som på en eller annen måte må
bli venn med det

Det motsatte av mareritt

Du stod og ventet på meg ved et fugleskjul. Håret ditt var kortere. Skjegget også. Du kom mot meg, og den røde skjorta du hadde på deg gjorde det vanskelig å puste. Og da du spredde armen for å gi meg en enarmsklem, var jeg sikker på at jeg skulle våkne. Men jeg gjorde ikke det. Jeg stod på tå og hvilte haka på skulderen din. Vi stod slik et øyeblikk før du trakk deg unna. Du initierte klemmen, og du avsluttet den (selv i drømmene mine er jeg tiltaksløs). Vi begynte å gå langs en sti. Jeg spurte deg om alt jeg har lurt på det siste året, og du svarte. Jeg kunne merke at du var nervøs fordi du dro altfor mange spøker. Slik du gjorde i begynnelsen. Stien ble om til en asfaltert oppoverbakke og da vi hadde nådd høyeste punkt, var jeg ferdig med å stille spørsmål og du med å spøke. Vi satte oss på en stein og ble sittende å se i samme retning. På vannet, på hvordan ting var, på hvordan ting er. Plutselig svømte vi i havet. Vannet var innbydende og varmt, som om det hadde ventet på at vi skulle hoppe uti, skylle av fortiden og sole oss i nåtiden, i hverandres selskap.

Det var en drøm, men jeg drømte ikke.

Senga på jenterommet lager knirkelyder ved min minste bevegelse. Jeg er søvnløs og skifter stadig sovestilling; den kommer stadig med samme svar. Gardinene slipper ikke inn sollyset og lar meg sove mye lenger enn jeg burde. Så lenge at jeg våkner med en tyngre kropp og et enda tyngre sinn. Sommer i dalen. Søvnløse netter når jeg tenker på alt jeg burde og skal skrive, late sommerdager når jeg ikke skriver.

Hver morgen ligger jeg i en tåke av glemte drømmer. Jeg husker dem aldri, men de etterlater en ettersmak av ham.

Hver morgen spiser jeg frokost til Hart of Dixie på TV2 Bliss (lunsj til Gilmore Girls på Fem, middag til VM-kamp på TV2 eller NRK).

Jeg jogger, mest fordi jeg fortsatt vil ned fire kilo, men også på grunn av endorfinene, på grunn av mestringsfølelsen.

Jeg leste nylig The Unbearable Lightness of Being av Milan Kundera. I den skrev han:

"We all need someone to look at us. We can be divided into four categories according to the kind of look we wish to live under. (...) And finally there is the forth category, the rarest, the category of people who live in the imaginary eyes of those who are not present. They are the dreamers."

Jeg lever under hans imaginære blikk. Jeg savner ham. Fortsatt. Facebookoppdateringene hans gjør ikke like vondt som før, og han er ikke lenger et relevant samtaleemne blant venner. Savnet har blitt brakt til stillhet. Dempet.

Curry stain on my heart

Det er når jeg er ute på byen og sosialiserer med andre mennesker, 
mennesker som prøver å fortelle meg noe, 

at jeg savner ham mest,

at jeg tenker på hva han driver med, 
om han også er ute på byen, 
hvem det er han sosialiserer med,
om han er på Løkka, Aker Brygge, Gamlebyen, 
eller om han sitter i sofaen og leser (kanskje han sitter på kjøkkenet og skriver)

-

jeg slutter å høre på menneskene som forteller meg noe (lurer på hva han hadde hatt å si om samtaleemnet), 
prøver å huske de gangene han fortalte meg noe,
prøver å huske stemmen hans, 

Det er når jeg er ute på byen og står i utestedkø med berusede og desillusjonerte mennesker,

at jeg blir smertelig klar over hans nærvær (det er som om han rommer hele Oslo, at han er på hvert gatehjørne, hvert bussete, selv om jeg aldri ser ham),
at jeg aller helst har lyst til å sette meg på 18-trikken, ringe på og sette meg i sofaen hos ham,
som om ingenting har hendt    

-

Det er når jeg har vært ute på byen og sosialisert med andre mennesker, 

at jeg må motstå behovet for å sette på Red og gråte meg tørr, igjen
at jeg innser at dette savnet er evigvarende,
at jeg må leve med det, 
men ikke la det bli 

lammende. 

Totusenogtretten

2013 er første gang jeg fikk meg selv til å bli forelsket i noen, første gang jeg fikk noen til å bli forelsket i meg, første gang jeg følte meg fullstendig sårbar, første gang jeg ble fullstendig såret, første gang hjertet mitt åpnet seg, første gang det knuste.

2013 er en stor bløtkake, delt i to; hver bit av den første delen var søt, med et snev av bitterhet; bitene fra siste del var bitre, med et nesten usynlig snev av søthet.


2013 er et stort paradoks; det var året livet skrelte meg lag for lag og avslørte min kjerne, året jeg viklet meg selv inn i nye beskyttende lag; det var det beste året, det var det verste året.