Et gjensyn med Berlin

Klokka er fire på morgningen, sola er på vei opp. Det er lyst og helt stille ute. Det slår meg hvor betryggende stillheten er, sammen med lyset. Stillheten er full av all verdens muligheter. Hadde det vært vinter og mørkt, og så stille, hadde jeg vært livredd. Selv trafikklyset forblir grønt, som for å si veien er åpen, null hindringer, det er bare å kjøre på.

Det kommer en kvinne gående til holdeplassen og jeg står ikke lenger alene der. Hun har nøyaktig samme koffert som meg, bare en størrelse mindre. Håndbagasjestørrelse. Jeg ser på henne og smiler. Hun registrerer den morsomme tilfeldigheten; ikke bare skal vi ut å reise klokka fire på natta, vi har også samme koffert. Hun smiler tilbake. På bussen sitter vi nesten overfor hverandre, hun på en fireseter, jeg på siden, på området reservert for barnevogner. Ved det neste busstoppet kommer det to andre kvinner på og setter seg sammen med henne. De er svenske alle tre. Basert på samtalen deres og det lille av personligheten den avslører, men uten at de har sagt noe om det, deduserer jeg, fordomsfullt, at de skal på jentetur til et varmt sted. Fylletur. En antitese av den typen tur jeg skal på. Til min store overraskelse, møter jeg dem igjen ved bagasjeutleveringen i Berlin. Hypotesene mine blir stadig motbevist.

Flytoget er stappfullt. Hver gang jeg har flydd og tatt flytoget, har jeg fått sitteplass. Ikke i dag. I dag må jeg stå. Jeg kjenner det irriterer meg. Jeg har ikke kommet meg til flyplassen ennå og jeg er allerede stressa. På flyplassen sjekker jeg inn bagasjen min i løpet av noen få minutter. Jeg husker ikke sist gang jeg reiste med mer enn håndbagasje. Det må ha vært da jeg dro hjem igjen etter å ha bodd i Tyskland i et år, som jo var sist gang jeg var der, i 2015. Automatiseringen  har tatt over, det sitter ingen person ved skranken. Du følger bare instrukser fra en skjerm. Det er ingen som ønsker deg en god tur med et påklistret halvsmil. I sikkerhetskontrollen ser jeg på parene rundt meg og prøver å forestille meg deres historie, hvor skal de, er dette deres første reise sammen, hvor mange slike reiser har de vært på, hvor mange reiser skal de på før de ikke lenger er et par. Jeg føler meg plutselig takknemlig for at jeg ikke er i et langdistanseforhold. Jeg har ikke orket all flyvningen.

Utenfor Schönefeld går jeg den lange strekningen mellom flyplassen og togstasjonen og jeg husker at vi gikk her, M og jeg, for 7 år siden, da jeg var her sist, rett etter 22.juli. Han møtte meg på flyplassen og vi tok toget inn til byen. Denne gangen tar jeg toget alene og møter ham i Mitte, hvor han jobber, i lunsjpausen og vi spiser dumplings. Samtalen flyter og vi innser at det er fire år siden vi så hverandre sist, og snart er det åtte år siden vi traff hverandre. Det føles ikke sånn. Det føles som et ekte vennskap.

Frykten for det blanke arket

Tjueåttende oktober. Fire dager til NANOWRIMO og jeg har en struktur, men ingen inspirasjon, som vanlig. Når jeg åpner Word-dokumentet og innstiller meg på å skrive, blir det helt blank i hodet og jeg glemmer hvilken historie jeg vil fortelle, hva det er jeg vil si. Andre ganger, når det tomme Word-dokumentet ikke stirrer tilbake, på bussen, på jobb, på fest, da husker jeg plutselig, og har setninger, formuleringer, avsnitt, scener i hodet. Hvorfor? Jeg aner ikke. Kanskje fordi jeg har bygd det opp i hodet mitt som noe så vanskelig, uoppnåelig. Fortalt meg selv at nei, dette kan du ikke skrive om. Men jeg kan skrive, og når visse velger å skrive roman om en serie tinderdates så kan jeg faen meg skrive om dette. Men hvordan? Jeg har jo egentlig ikke et plot. Jeg tror jeg glamoriserer forfatterjobben og det å skrive. Jeg liker hvordan det ser ut, som et stemningsbilde på Instagram. Ikke når jeg sitter på kafé og ikke klarer å skrive. Ikke jeg kommer hjem fra jobb, har hele kvelden til å skrive, men velger å ikke gjøre det fordi det er så slitsomt. Ikke når jeg har gått med denne historien i hodet i snart fem år, kanskje lenger, og jeg har ingenting å vise frem, fordi jeg ikke har skrevet det ned. 

Mellom Groruddalen og Grønnegata

Denne anmeldelsen ble først postet på VOKS sin hjemmeside.

Det er en umiddelbarhet og aktualitet i Zeshan Shakar sin debutroman, Tante Ulrikkes vei, som lenge har vært mangelvare i norsk samtidslitteratur. Spesielt med tanke på at Norge i dag er et kollasj av fargerike historier og består av et uutnyttet mangfold.
Romanen består av flere lag, og det er der dens styrke ligger. I tillegg til å få adgang til karakterenes liv, en autentisk skildring som veldig få i Norge har innblikk i, får vi også et overordnet bilde av det politiske klimaet. Forfatteren beskriver virkelige hendelser som 11.september, publiseringen av Muhammed-karikaturene og valgkampen i 2009 (men som i romanen er satt i 2006). Selv om handlingen er lagt mellom 2000 til 2006, er det påfallende at temaene og problematikken fortsatt er like, hvis ikke mer, aktuelle i dag. Derfor er Tante Ulrikkes vei ikke bare et relevant, men også et nødvendig og viktig bidrag til norsk samtidslitteratur.

I romanen møter vi to gutter fra Stovner, som begge er med på et forskningsprosjekt om kartleggingen av hverdagslivet til ungdommer i Groruddalen. Jamal og Mo (kort for Mohammed) bor begge i samme blokk i Tante Ulrikkes vei.  Begge er født og oppvokst i Norge, av innvandrerforeldre. Der Mo skriver e-post til “NOVA-mannen” (seniorforsker fra Norsk institutt for forskning på oppvekst, velferd og aldring), spiller Jamal inn svarene sine på kassett. Det er et vitnesbyrd på Shakars gode fortellerteknikk at han ikke prøver å gi Jamal et språk han ikke besitter. Språket er så autentisk at du i løpet av kort tid hører stemmen hans i hodet og kan forestille deg han, mens han snakker inn på en kassett på badet. Mo, den ambisiøse og boksmarte, har et mer litterært språk. Mens Jamal dropper ut av videregående, selger hasj og går fra jobb til jobb, begynner Mo på Blindern og drar på en klassereise, hvor han deler tiden sin mellom vestkanten og Oslo øst.

Noen ganger får du hjertet i halsen, i frykt for at noe forferdelig skal skje. Shakar er flink til å bygge opp spenningen i boka, men scenene ender som regel i antiklimaks. Dette er antakelig fordi Shakar ikke skriver for å lage sjokkeffekter. Derfor blir aldri Jamal bare en "gangster" fra østkanten og Mo bare et målbevisst skolelys. Shakar skildrer, på en menneskelig og varm måte, to gutter som prøver å gjøre det beste med de kortene de har fått utdelt. Vi møter to gutter, med all verdens potensiale, som prøver å navigere i et samfunnet som har skuffet dem.

Den lengste sommeren, del to

Jeg "møtte" T på Tumblr. Brukernavnet hennes var "vi flyr" på albansk, noe som vekket nysgjerrigheten min umiddelbart og jeg begynte å følge henne. Hun reblogga feministiske innlegg og da visste jeg at vi kom til å bli venner. Sommeren etter vi hadde begynte å snakke på nettet, var vi begge i Kosovo samtidig og bestemte oss for å møtes. Vi tok en kaffe på Shpija e Vjeter, før det begynte å sprutregne og hun tok taxi til busstasjonen for å komme seg hjem til Vushtrri. Etter det har vi møttes i København, da jeg var der i februar, og nå i juli da hun kom på besøk. Vi sto opp hver dag rundt ni-tiden og spiste granola med frosne bær og yoghurt på verandaen. Jeg prøvde å vise henne Oslo fra sin beste side, samtidig som jeg selv så den som for første gang.

Etter at T dro, tilbrakte jeg en uke i Hunndalen sammen med mamma før vi dro til Kosovo. Hver dag var like tom som den forrige. Jeg sto opp tidlig og hadde hele dagen og huset for meg selv, mens mamma var på jobb. Jeg gjorde alt annet enn det jeg skulle, nemlig å skrive. Jeg leste en del, men skrev veldig lite. Det stedet, det huset er alltid forbundet med samvær, selskap og late dager, men aldri med kunstnerisk rendyrking, inspirasjon eller produktivitet.

Ombord flyet til Prishtina var det i år overraskende mange nordmenn. Som regel bare antar jeg at alle passasjerene er albanere og som regel stemmer det. Ikke i år. Det er nesten absurd for meg at noen som ikke har noen form for tilknytning til stedet faktisk velger å dra dit. På eget initiativ. Det er jo egentlig ikke så rart, det bor nesten 15 000 kosovoalbanere i Norge. De fleste av dem har norske venner, kollegaer. Noen av dem til og med norske kjærester. Det er bare et spørsmål om tid før liv blir sammenflettet. Likevel, er det så uvirkelig, noe jeg har drømt om helt siden jeg flyttet til Norge, om at mine to verdener skal krysse hverandre, og når de endelig gjør det, er jeg skeptisk, det føles feil. Selv om jeg, helt siden jeg var der i fjor, har insistert på at jeg ikke skulle dit år, dro jeg ned likevel. Jeg er glad jeg gjorde. Det ble en litt annerledes tur. Jeg, O og S leide en leilighet på Airbnb i Prishtina og sov der, i stedet for hos familie. Vi følte oss som innfødte, i landet vi er født i.

Sommerens siste eventyr var Bordeaux. Jeg besøkte D, som er utvekslingstudent der dette semesteret. Hun dro i juli for å delta på et intensivt franskkurs og vi fant ut at det passet utmerket om jeg besøkte henne før hun begynte på studiet og jeg på jobb. Byen var en rar blanding av majestetisk og skitten. Et par av dagene tilbragte vi på stranda. Etter å ha ligget og stekt oss i sola, dro vi på butikken bare noen få meter unna. Intetanende om fransk skikk (og lov?) om å ha på badetøy utenfor stranda, gikk vi der iført skjorts og bikinioverdel. Etter å ha fått blikk fra nesten alle vi passerte og beskjed om å kle på oss fra en barista, dekket vi oss til med håndkleet jeg hadde kjøpt på supermarkedet og gikk tilbake til stranda. Der bytta vi på å bade og sole oss. Jeg ble selvfølgelig solbrent, da jeg var fast bestemt på å få farge og undervurderte solens styrke. Den svien varte uheldigvis lenger enn skammen fra tidligere den dagen.  Jeg vet ikke hva det er, om det er deres motvilje til å kommunisere på andre språk enn sitt eget eller den usympatiske overlegenheten, men jeg har aldri hatt noe til overs for franskmenn. Det hjalp ikke at vi (eller egentlig mest D) i løpet av denne turen fikk slengt plystre- og kysselyder og ekle kommentarer etter oss. Catcalling lever i beste velgående i sørvest Frankrike. Med flassende hud og intakte minner dro hjem og hadde en uke i Oslo før jeg begynte på jobb.

Den lengste sommeren, del en

Etter sommerfesten på onsdag, kom jeg hjem til en rotete leilighet (klær overalt, skitten oppvask). Flyet til Stockholm gikk halv åtte om morgenen og jeg hadde fortsatt ikke pakket. Jeg la meg etter midnatt en gang, utslitt, med alarmen på klokka fire. Flyet fra Stockholm til Gotland var mindre enn et vanlig fly og flyplassen var på størrelse med området for bagasjeutlevering på Gardermoen. Det minte mer om en togstasjon enn en flyplass.

Da vi kom oss til Visby, ble jeg forbauset over at det minnet meg om Kosovo. Nesten ingenting i Skandinavia gjør det. Brosteinbelagte gater, rosebusker, valmueblomster. Der slutter imidlertid sammenligningsgrunnlaget. Alt annet var selvfølgelig annerledes. Været, ikke for varmt, ikke for kaldt (det var tross alt juni), perfekt for meg. Havet og brisen. Kosovo har ingen kystlinje, og det er alltid varmt og fuktig. Menneskene, som kan å nyte livet og kose seg, en kunst skandinavene virkelige mestrer. Dette er selvfølgelig mennesker som, til tross for at de har hatt følelsesmessig motgang, kanskje ikke har måttet kjempe for livet og bære det som var igjen til et annet land. Slike forhold skaper grobunn for en slags mentalitet. Albanere har alltid måttet kjempe, for selv det nødvendigste. De har alltid måte slite. Hvis det er typisk norsk å være god, er det typisk albansk å lide. Av den grunn, er skuldrene litt høyere hevet; de har ikke hatt råd til å senke dem.

Nest siste dagen leide vi bil og tok ferja til Fårö. Der besøkte vi graven til Ingmar Bergman. Den bestod bare av en stein, med navnet hans (og kona sitt) på. Ikke en gravstein, engang. Det fikk meg til å tenke på hvordan kirkegårder i Kosovo er fylt av storslagne gravsteiner, uavhengig av personens berømmelse. Det er til og med bilde av den avdøde. Her stod jeg, på en svensk øy, ved graven til en internasjonalt anerkjent regissør og gravsteinen hans var en liten, rund og alminnelig stein. Det er mye en kan si om skandinavere, men deres beskjedenhet er etterligningsverdig og noe jeg beundrer.

Hvorfor jeg ikke skriver

Denne bloggen ble laget for snart syv år siden, da jeg som nittenåring bestemte meg for å flytte til England for å studere etter videregående. Formålet var at de her hjemme kunne følge med på livet mitt over dammen. Forrige helg gikk jeg gjennom alle innleggene, og et mønster ble tydelig; jeg blogget mest mellom høsten 2010 og våren 2012. Etter høsten 2012, ble det gradvis stillere. Mellom 2010 og 2015 fikk jeg tre dikt publisert i to forskjellige tidsskrift. Alle tre gangene var det som om jeg ble slått av et inspirasjonslyn og jeg skrev diktene i ett strek. Skriving er derfor ikke en vanesak for meg, men noe jeg gjør når inspirasjonslynet en sjelden gang treffer meg. Alle som noensinne har skrevet noe verdt å lese vet at du ikke kan vente på inspirasjonen for å skrive; du må begynne å skrive for å fremkalle den. Bloggen forble ubrukt, og jeg skrev ikke andre steder enn dagboka, noe som ofte blir trivielt og ubetydelig. Mens jeg leste gjennom blogginnleggene forrige uke, slo det meg plutselig at jeg, på et eller tidspunkt, sluttet å tro at jeg kunne skrive. Dette hadde ikke vært så knusende om det ikke var for at det jeg skrev faktisk var bra. Noe av det i hvert fall. Noe av det er overdrevent sentimentalt. Det å ha vært med å grunnlegge VOKS har gitt meg tillit til mine skrive- og redigeringsferdigheter. I tillegg har jeg fått en venn i T, som skriver regelmessig og er kjempedyktig til det. Hun skal hjelpe meg med å kartlegge mine styrker og svakheter, slik at jeg kan begynne å skrive på alvor, ikke bare blogginnlegg, men også noe skjønnlitterært. Derfor har jeg bestemt meg for å gjenopplive bloggen; for å tvinge meg selv til å gjøre skriving til en vanesak, for å få et mer modent og virkelighetsnært forhold til skriving.

Desember, 2015 - St.Hanshaugen, Oslo

Her om dagen drømte jeg om ham. Vi oppholdt oss på samme sted. Vi jobbet sammen, eller noe. Jeg kunne i hvert fall iaktta ham på nært hold. Han holdt meg på avstand. Jeg fulgte etter ham inn på do. Han virket oppgitt, nesten sint, for å se meg. Det var tydelig at jeg hadde prøvd å oppsøke ham tidligere. Han sa noe som slo meg så hardt i magen at jeg begynte nesten å grine. I drømmen og i søvne. Han sa han ikke kunne gå rundt og huske alt. At han hadde valgt å gå videre, og derfor valgte han å ikke huske. Det var hans måte å si at det vi hadde var spesielt, det var synd det endte slik det gjorde, men han ville ikke bli minnet på det hver bidige dag. Det var for tungt. Det var tungt for meg også. Å se ham sånn. Å se ham se sånn på meg.

Derfor drømte jeg om ham. Fordi jeg tenkte på ham før jeg sovnet. Som jeg vanligvis gjør. Jeg tenkte på om han noensinne vil kontakte meg igjen, slik han gjorde i fjor. Om vi noen gang kommer til å få en sånn uke igjen. Om vi kunne hatt en sånn uke med noen års mellomrom. Svaret er helt enkelt nei. Han er ikke dum. Det er ikke jeg heller. Det hadde vært selvpining på høyt nivå. Så selvforaktende er jeg ikke. Da kommer jeg jo aldri over ham. Det burde være mitt livsprosjekt. Det er mitt livsprosjekt. Hittil har det gått jævlig dårlig. Jeg har ikke gått ordentlig inn for det.

Hvis jeg ikke skal tenke på ham og minnene med ham, hva skal jeg tenke på da?