Let me come home for Christmas, I wanna come home this year

På denne tiden, om tretti dager, sitter jeg hjemme i stua på den beige sofaen, i mammas omfavn. På en hvilken som helst dag, hadde jeg skjøvet henne vekk (foreldrene mine lucked out fordi jeg var skolelys og ikke bråkmaker (tror de hadde nok med storebroren min), men var uheldige når det gjaldt "bonding"; jeg var en av de kalde tenåringene som følte seg misforstått og foreldrene mine ble aldri kloke på hva som foregikk inni mitt brunehårede og sta hode), men på den dagen, skyve henne vekk er det siste jeg kommer til å gjøre.

Denne uken har jeg merket hjemlengelsen litt ekstra, fordi det er eid Jeg er ikke så entusiastisk for det, selv i Norge (sist gang jeg var det, var i Kosovo, for elleve år siden), men i Norge steller mamma til, hun vasker, hun rydder, hun lager bakllava, folk kommer på besøk, det er koselig. Det gikk opp for meg at jeg savner selv det lille av eidånden vi pleier å ha. I England, har jeg ikke mamma, i England har jeg kun facebook-meldinger der folk gratulerer hverandre. Teknologi, uansett hvor avansert, kan ikke erstatte den hjemmekoselige følelsen.