Down in the valley

Jeg drar hjem for siste gang før jul. En langhelg i dalen. Det hvite huset tar imot meg, like varmt som alltid. Denne gangen med et snev av stillhet; dets beboere er fortsatt på jobb. Jeg legger fra meg (den nye, lekre lyseblå) bagen på det gamle soverommet, og setter meg i stua for å se på TV. Det slår meg for første gang siden jeg flyttet ut for to år siden at soverommet har fått en helt annen betydning. Det er ikke lenger et trygt tilfluktssted. Eller et frivillig, midlertidig fengsel, hvor jeg om dagen satt og gjorde lekser. Jeg prøvde å opprettholde ryktet som skolelys, selv etter karakterene tilsa noe annet. Det viste seg at jeg led av flink-pike-syndromet. Hvis jeg ikke var en flink pike, hvem var jeg da? Om natten drakk jeg gift; søvnløse tanker om underlegenhet, selvforaktelse og ønsketenkning. Jeg drakk også håndfuller av dine ord, men tørsten min slukket aldri.


Nå er det gamle soverommet mitt bare et sted hvor jeg legger fra meg bagen.