Det er nå tre måneder siden jeg forlot det hvite huset ved baptistkirken og dro ut på eventyr. Jeg pakket ryggsekken med dyrebare eiendeler, selv om jeg egentlig ville fylle den med mennesker. Jeg hørte i en film (Up In The Air) at mennesker er de tyngste komponentene av livet vårt. Ironisk nok er det det betydningsløse nipset som tynger oss ned slik at vi ikke kan bevege oss. Mennesker kan få deg til å fly. I den samme filmen hørte jeg også at å bevege seg er å leve. Det var det jeg gjorde; jeg beveget meg, til et helt nytt sted.
Da jeg ankom hit, gikk det fort opp for meg at det ikke var London jeg var kommet til, langt ifra, men det visste jeg jo fra før. Det plaget meg ikke. Jeg var mer opptatt av menneskene rundt meg. Jeg tror jeg endelig skjønner hva folk mener når de sier at det beste med enhver opplevelse er menenskene du møter på veien. For ikke snakke om studiet; to av mine favorittemner, kombinert. Det var som å treffe jackpot. De første ukene ble jeg stadig truffet av nye inntrykk og hadde ikke tid til å savne noe eller noen fra stedet jeg forlot. Ukene begynte å forsvinne like fort som dagene, og jeg begynte å savne menneskene som jeg gjerne skulle ha pakket ned i den ryggsekken. Noah and The Whale synger;
and though nearly all these moments are just in my head,
I'll be thinking about them as I'm lying in bed,
and I know that really it might not even come true,
but in my mind, I'm having a pretty good time with you.
Jeg gikk rundt og forestilte meg at de satt på skulderen min og jeg viste de rundt. Andre dager kunne jeg ikke late som, og tenkte; om de bare kunne se meg nå.
Hjem er et begrep jeg har vanskeligheter med å forstå. Stort sett blir det brukt om fire vegger og et tak. Rommet jeg sitter i nå, er akkurat det; fire vegger og et tak, og etter en kveld på Ember Lounge, reiser jeg meg og sier; tror jeg drar hjem nå. De fleste av oss har kun et sted de refererer til som "hjemme". Jeg er ikke en av de heldige. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette kort, uten at det blir for mye psykoanalyse, for det er et ganske så kompleks emne for meg. Hjemme for meg, materialistisk sett, har vært Norge i elleve år. Jeg har aldri følt meg hjemme i Norge, psykisk sett. Jeg føler meg hjemme i Kosovo, men ikke materialstisk sett, siden jeg ikke har mitt eget rom der engang. Etter tre måneder i England, derimot, har jeg begynt å se på Norge som hjemme, og innsett at det er der jeg kan synge og danse til Ibrahim Tatlises, og der familien min (en av de mange tingene i Norge jeg har lært å sette pris på i løpet av disse tre månedene) er. I morgen skal jeg HJEM , i ordets alle betydninger.
Da jeg ankom hit, gikk det fort opp for meg at det ikke var London jeg var kommet til, langt ifra, men det visste jeg jo fra før. Det plaget meg ikke. Jeg var mer opptatt av menneskene rundt meg. Jeg tror jeg endelig skjønner hva folk mener når de sier at det beste med enhver opplevelse er menenskene du møter på veien. For ikke snakke om studiet; to av mine favorittemner, kombinert. Det var som å treffe jackpot. De første ukene ble jeg stadig truffet av nye inntrykk og hadde ikke tid til å savne noe eller noen fra stedet jeg forlot. Ukene begynte å forsvinne like fort som dagene, og jeg begynte å savne menneskene som jeg gjerne skulle ha pakket ned i den ryggsekken. Noah and The Whale synger;
and though nearly all these moments are just in my head,
I'll be thinking about them as I'm lying in bed,
and I know that really it might not even come true,
but in my mind, I'm having a pretty good time with you.
Jeg gikk rundt og forestilte meg at de satt på skulderen min og jeg viste de rundt. Andre dager kunne jeg ikke late som, og tenkte; om de bare kunne se meg nå.
Hjem er et begrep jeg har vanskeligheter med å forstå. Stort sett blir det brukt om fire vegger og et tak. Rommet jeg sitter i nå, er akkurat det; fire vegger og et tak, og etter en kveld på Ember Lounge, reiser jeg meg og sier; tror jeg drar hjem nå. De fleste av oss har kun et sted de refererer til som "hjemme". Jeg er ikke en av de heldige. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si dette kort, uten at det blir for mye psykoanalyse, for det er et ganske så kompleks emne for meg. Hjemme for meg, materialistisk sett, har vært Norge i elleve år. Jeg har aldri følt meg hjemme i Norge, psykisk sett. Jeg føler meg hjemme i Kosovo, men ikke materialstisk sett, siden jeg ikke har mitt eget rom der engang. Etter tre måneder i England, derimot, har jeg begynt å se på Norge som hjemme, og innsett at det er der jeg kan synge og danse til Ibrahim Tatlises, og der familien min (en av de mange tingene i Norge jeg har lært å sette pris på i løpet av disse tre månedene) er. I morgen skal jeg HJEM , i ordets alle betydninger.
3 kommentarer:
sant det du sier om menneskene -
"I sought trains, I found passengers"
jeg elsker å lese det du skriver. du kunne skrevet om hva som helst, ubetydelig som livsviktig, men det hadde ikke hatt noe å si, for det er måten du formulerer deg på. Jeg blir så fascinert, du er så flink, og jeg får frysninger av visse partier.
Og for å kommentere på innhold, det er godt å ha deg hjemme. home is where the heart is, vet du.
Legg inn en kommentar