Jeg var sikker på at denne sommeren ville gå langsomt. Langsomt, på en smertefull måte, som tapper deg for tålmodighet og inspirasjon, og etterlater deg som en utslitt klut på bunnen av en bortkastet ungdom.
Oslo gikk tom for mine favorittmennesker, men jeg fant trøst i at jeg kunne bli bedre kjent med byen i ensomhet. For Oslo er ikke "stedet der jeg gikk mine første skritt, (...)stedet jeg er født, (...)stedet jeg har vokst opp, (...)stedet som har slått meg til
blods", som Nomade skriver. Og Akerselva renner ikke i mine blodårer. Jeg har bodd i Oslo i ett år, men hun bor fortsatt ikke meg. Hun eier ikke; hun bare leier rommet i mitt hjerte.
Som forberedelse på hva jeg trodde ville bli den mest ensomme sommeren i mitt tjueen år lange liv, hørte jeg på Regina Spektors Summer in the City om og om og om og om igjen. Hver note, hver deilige stavelse etterlot brennemerker på huden. Jeg sugde de til meg, som en slags kompensasjon for mangelen på sol i den gråkledde byen. Plutselig har jeg jobbet mandag til fredag i fem uker og jeg har ikke rukket å høre på Summer in the City en eneste gang. Plutselig er det kun èn uke igjen av frihet; frihet fra rutinens lenker og hverdagens slaveri.
Denne høsten har jeg mistet en bestevenn i Bergen, men fått to nye i Oslo. Men er det ikke sånn at the hand that gives is among the hand that takes? Og er det ikke sånn at tiden ikke går, men at den kommer? Jo, jeg tror det.