21.07.09

kilde

I lost myself the other night. But not completely. It was like the version of me that is obsessed with self-control and leaves things unsaid just turned the other cheek. Words that would otherwise burn my tongue, flew out of my mouth and they didn't break anything. I found myself moving on the dancefloor, breathing in the music and releasing it through my feet. I was dancing with a boy who was the first to make me feel discovered. He used to look at me, and all of a sudden it felt like I wasn't wearing any clothes. It's like when you cut your hair an inch or two and nobody notices for a while, until someone comes along and gives you a compliment. I felt the same that night, only it was more thrilling than frightening. I want to take that liquid and hand it out to people on the street, slip it in their coffee cups, make them feel like I felt; liberated, discovered, guilt free. You can have all the freedom in the world, but when you can't say what you need to say, when you need to say it, there's still something holding you back.  I wonder how many words go unsaid everyday. Imagine all the words you want to say but never have, and then imagine all of the words you dream of hearing. The world may be drowning in unspoken words.

-snart skrevet ut en dagbok jeg har hatt i over to år. dette var første innlegg. var litt fristende å rette på tegnsetning og omformulere setninger, men dette er altså tankene til en naiv sytten(snart atten)åring, i reneste form.

But then one day, you feel something else

kilde

Jeg kjente det i dag; en stor og mektig følelse forkledd som liten og flyktig i ulvens fåreklær. Den steg sakte til overflaten og tok meg på senga. Den slo meg, slik den kalde høstlufta slår meg og jeg innser at halve september har passert. Jeg tok imot den, slik jeg tar imot de gule og allerede fallende blandene.

Hjernen min var et åpent sår som samlet smuss, hver eneste tanke giftere enn den andre. Det såret er nå leget. Jeg føler det igjen, og det er ingen tvil om dens opprinnelse; det er følelsen av frihet.

Byen jeg bor i, som snart vil bo i meg

Oslo er vuggesang. En vuggesang jeg aldri har hørt før, men som synger meg inn i dyp søvn. Oslo er hanesang. En hanesang jeg hører èn gang i året (men som jeg ikke har hørt på syvhundreogtretti dager) som vekker meg brått, men varsomt. Oslo er drømmene jeg husker, og som jeg lever på lenge etter jeg har stått opp.

Oslo er pennestreker på resirkulert papir. Oslo er velformulerte mennesker, ordelskere.

Oslo er meet cutes med naboen jeg må motta posten til fordi han er bortreist, og joggeren jeg finner lommeboken til. Det er kanskje ingen progresjon i disse møtene, men Oslo gir meg en mulighet, en sjanse.

Oslo er terskelen til voksenlivet, hvis høyde er lett å gå over, men gir også god utsikt til fortiden. Oslo lar meg ikke snu tilbake, tar meg i hånden og lover at, fra nå av, skal alt være bedre.

Oslo er inspirasjon. Overalt, hele tiden. Jeg vil fyre opp denne inspirasjonen, som en brann. Jeg vil vokte den, holde den rød og glødende med hender som ikke er redde for å brenne seg. Og jeg vil kjenne på varmen fra flammen på ansiktet, hvis linjer jeg ennå har å lære.

Oslo har hjertet mitt i neven, og jeg stoler blindt på henne. Jeg gir blaffen i om hun gir meg hjertesorg, så lenge hun får hjertet til å dundre.