From the bottom of the root, to the top of the leaf

Jeg har nettopp kommet fra enda en legendarisk kveld med to av mine favorittmennesker. Det føles som jeg har spist en hest, og hvis man legger sammen all den maten jeg ble servert, ville den sikkert veid like mye. Jeg føler meg tung og har sikkert lagt på meg fem kilo. Samtidig er jeg veldig lettsindig, noe jeg alltid er etter et møte med dem. Livets mysterier er mange, og man løser dem kanskje ikke ved å sitte på en sofa med et par gode venner og drikke kaffe/te, men det får dem til å virke som en skattejakt og ikke uløselige gåter. Den bunnløse fortvilelsen, sammen med tanken på at man er alene i et stort hav og må møte stormen alene, slutter å konsumere meg. Jeg innser at jeg har et ganske bra mannskap om bord.

Bortsett fra kvelder som denne, er hverdagen min fortsatt ganske begivenhetsløs, fattig på inntrykk og stort sett kjedelig. Jeg har ingen forpliktelser, ingen obligasjoner. Jeg deltar ikke i blodige demontrasjoner, jeg har ingen hjertesaker jeg brenner for, jeg har ingen land å dø for (et av dem hadde sitt tre-årsjubelium på torsdag). Jeg dykker i litteratur, film, tv, musikk .. virkeligheten, på jakt etter noe annet jeg heller ikke har; inspirasjon.

Raise my hands in the air, I surrender to the mystery, sweet mystery

Snøen daler ned samtidig som jeg daler ned på sofaen. Resten av familien, i likhet med resten av verden virker det som, er på skole eller jobb, mens timeplanen min er like blank som snøen. Det gir meg tid til å vaske badet midt på dagen på en torsdag. Det kan hende jeg retter ut håret mitt senere, bare for moro skyld.

Jeg leste en gang et sted at "you can never go home again". Det betyr visst at når du først flytter hjemmefra så kan du aldri gå tilbake. Du kan selvsagt flytte hjem igjen, men det du etterlot vil i løpet av ditt fravær forandre seg. Eller rettere sagt, du har forandret deg så mye i løpet av utflukten at ting som før var dagligdagse, virker helt annerledes. Det er kanskje fordi jeg kun var fraværende i litt under fire måneder, men jeg opplever at det utsagnet ikke stemmer helt. Ting er akkurat slik jeg etterlot dem. Den eneste endringen er at jeg nå er college-dropout (på en måte) og har en del tid mellom hendene. Jeg prøver å tilrettelegge meg til dette nye selvbildet.

På mandag startet jeg jobbjakten. Jeg gikk rundt i Gjøvik by og åpnet øynene mine til de mange butikkene jeg ikke visste fantes. Det var en unik opplevelse, jeg tror kanskje jeg ser for mye på føttene mine når jeg går. Ellers har jeg vært med fine mennesker på hjemmekoselige kafeer. Jeg ser en del på tv serier (for tiden går det mest i "Six Feet Under" - SE PÅ DET!) og drikker en del te. Jeg tar en dag om gangen.

Du kan'ke gi Gud, så bare gi faen

Kilde: http://hoydepunkt.wordpress.com/2010/05/24/tusen-tegninger/

Jeg ble først introdusert til Karpe Diem av storebroren min, på slutten av niende klasse (tror jeg det var). Det var visst to utlendinger som rappet om det å være utlending, og de var visst veldig bra. Hans musikksmak var begrenset til 50-Cent, og jeg var skeptisk, men etter at jeg hørte "Kunsten Å Være Inder", fra EP'en deres "Glasskår", ble jeg hekta. Jeg hørte på alle sangene som var å få tak i, via ulovlig nedlastning selvsagt (Jeg kjøpte CD'ene senere). Jeg trodde jeg ikke likte rap, men det de sang om etterlot spor. De var de eneste som sang om hvordan det er å ha delt identitet med tanke på opphav og kulturkræsj, noe som opptok mange av tankene mine på den tiden. Det var en trøst å kunne flykte inn i tekstene deres.

I 2006 slapp de ut singelen "Piano", og sommerens catchphrase var "ring meg når du skal til stranda". Jeg husker Sandra briefte med at hun kunne hele "Kunsten Å Være Inder" utenatt (kan du den fortsatt?), og at hun hadde spurt Chirag om det var sant at han hadde bart i førsteklasse, da de spilte på Gjøvik Marken. Jeg var i Kosovo den sommeren og var knust for at jeg ikke fikk sett de live, men Johanne og Sandra fikk skaffet autograf til meg. Jeg har sett de live tre ganger etter det. Hjemme, i kjelleren et sted, har jeg fortsatt et par røde all stars som Magdi tegnet en sau på. Jeg gleder meg til å kunne dra på konsertene deres oftere, nå som jeg skal flytte til Oslo.

Nå har de laget musikkvideo til en av de beste låtene fra det nyeste albumet (hvis ikke den beste noensinne), og jeg vil at alle skal høre den. De lager ikke kun musikk om hvordan det er å være utlending. De lager musikk om ting som betyr noe, de kaster lys over ting og gjør det lettere for folk å være seg selv; å være "ung og religiøst", trenger ikke betyr at du er "gæern". Jeg vet ikke helt hva jeg er, men de får meg til å føle at det også er greit.