Sometimes, the first thing you want never comes..

.. eller kanskje det gjør det, men det er ikke slik du så det for deg, ikke akkurat slik du ville.

Akkurat nå er det ingen sang som passer mitt humør. Det er ennå ikke blitt skrevet sanger som beskriver det jeg føler akkurat nå. Jeg shuffler igjennom ipoden, på jakt etter en sang jeg har hørt utallige ganger før, men som kanskje vil høres ny ut. Kanskje vil jeg endelig skjønne hva det er de synger om. Kanskje vil alt falle på plass. Ingen hell. Jeg vil bare krype tilbake til mitt lille skall og bli der.

Jeg lærer gradvis at ting nesten aldri er slik du vil dem skal være, men det er en grunn for at de er som de er, selv om du ikke alltid vet den grunnen. Hvis du ser nøye etter, skjønner du at ting er slik du trenger, selv om de kanskje ikke er slik du vil.

What a time it was; it was a time of innocence, a time of confidences

TING JEG LIKER (ELSKER) VED DETTE STEDET:
- the film theatre, drevet av skolen.

I tillegg til studentfilmer, viser de også main streams, klassikere og indiefilmer. (Det er også screenings hver mandag morgen (anbefalt for manusstudenter), men jeg har ennå ikke vært på èn, ikke fordi jeg har forelesninger, men fordi jeg ikke er flink til å stå opp). Det føles litt som å bo i Stars Hollow med Rory og Lane. Det beste med hele opplegget er at de fleste av visningene er gratis, bortsett fra de store blockbusterne, men med studentrabatten, er billetten halvparten så dyr som på den store kinoen. I kveld var jeg og så Girl, Interrupted med Winona Ryder og Angelina Jolie. Den var grei. Det beste med filmen var Ryder's korte hår og 60-tallet-soundtracket.

Ellers hadde vi vår første flatmeeting i dag. Det var første gangen alle jentene var på kjøkkenet samtidig; vi er ti stykker. Vi opprettet noen grunnregler, som for det meste går på folkeskikk. Noe av det som kom på lista var; if it's not yours, don't eat it og keep sex noises to a minimum (ikke mitt forslag, har vært heldig på det området).

Nå skal jeg kose meg med Lipton's Marocco Mint & Spices te og Mad Men (Ellen, hvis du leser dette; som din tvserieleverandør vil jeg anbefale det til deg!)

Every day there's a boy in the mirror, asking me "What are you doing here?"

"You wake up every Monday,
then suddenly it's Sunday and the week is gone."
Bethany Joy Galeotti - Leaving Town Alive

Noe som aldri vil slutte og forbause meg er hvor fort tiden flyr. For ikke lenge siden, bestilte jeg en enveisflybillett (ett eller to ord?) til Manchester. Nå sitter jeg her og skal bestille en tur-returflybillett til Oslo. Jeg vet at jeg ikke kommer til å ville dra tilbake hit i januar (selv om jeg skal være hjemme i fire uker). De menneskene jeg har blitt best kjent med, som jeg føler meg mest komfortabel med, er ikke her etter nyttår. Shakespeake skrev "What is a city but its people?" og disse menneskene har gjort denne byen for meg.

Parkeringsplassene begynner å bli fulle igjen. Folk kommer tilbake fra hjemmene sine. Jeg vil og være en av de som drar hjem i helgene.

I dag har vært awesome

fordi jeg fikk ny (brukt) mobil. Jeg klarte å miste mobilen min på mandag, og har vært uten til i dag. Tyskerne kom til min redning; han ene låner meg sin gamle mobil, fordi han nettopp kjøpte seg en iphone, han andre hadde et ekstra simkort liggende.

fordi jeg var med i en spørreundersøkelse. Jeg hadde vært på biblioteket og lest om forskjellen på og forholdet mellom form og innhold i litteratur, stått i minibankkøen i ti minutter (det er alltid kø der, bortsett fra på søndager for da er den tom etter lørdagskvelden) for jeg trengte penger til lunsj før manusklassa. Jeg sto foran kinoen og spiste min beef salad sandwich da to gutter på 12-13 år kom bort til meg. Jeg så at munnene deres beveget seg, men jeg hørte kun Florence and The Machine synge "I'm not calling you a liar". Jeg tok ut øreproppene og sa "Sorry?".

"Would you like to take part in a survey?" spurte de.

"Sure" sa jeg, for ikke å være frekk og være hjelpsom samtidig.

De spurte om hvor jeg bodde, hva jeg likte ved stedet, hva jeg ikke likte, om jeg hadde kommet tilbake, om jeg hadde valgt å bo et annet sted hvis jeg kunne. Jeg kunne stått og fundert på de spørsmålene i evigheter, men jeg måtte svare kort og fort.

fordi introduction til screenwriting er favorittkurset mitt. Dagens øvelse var å gå rundt på campus (biblioteket, kafeer, togsstasjonen, bussholdeplasser) og "discreetly listening" på folks samtaler. John kalte det "writing dialogue" exercise. Det er tydeligvis det vanskeligste å skrive. Etterpå skulle vi skrive en scene med det vi hadde hørt som basis. Jeg satt på kafeen på biblioteket og overhørte et jobbintervju.

fordi jeg lagde middag for tredje gang siden jeg kom hit, og det var deilig.

Waiting on the light to change

( we<3it )

iskalde føtter mot radiatoren, iskald kaffe på bordet (savner tines ordentlige iskaffe). engelsk høstvær. liker høstsola, selvom den har skarpe tenner og biter, men den lyser opp stedet, og gjør de gule bladene enda gulere. liker ikke vinden; det er så vidt ullskjerf er god nok beskyttelse. chuck taylors ellers så fantastiske all stars' svakhet blir avslørt; de er ikke varme. i det hele tatt. regn er greit, enda greier når jeg har skaffet meg gummistøvler. da tror jeg høsten er reddet. for høsten varer faktisk litt her, og snøen er flere måneder forsinket.


noen ganger virker alt fremmed her, ingenting minner om hjemme. andre ganger får jeg øye på en med grå hettegenser med åpen glidelås, og måten han holder ryggsekken sin, minner meg om en jeg tror jeg kjente; vi hadde stoppet for rødt lys, det skiftet til gult og forble gult en stund (av og til, av og til var det superkort) og akkurat i det jeg trodde det ville skifte til grønt, gikk det tilbake til rødt igjen. slik fortsatte det. vi kom aldri noen vei.

The only contant is change

Nå har jeg vært her i en måned. Jeg blir ikke lenger forbauset over sjåførene som sitter på feil side av kjøretøyet og kjører på feil side av veien. Hvis noe ligger i andre etasje, vet jeg at det er first floor og ikke second. Jeg vet også at når folk sier "Cheers", og de ikke hever et glass, mener de "Takk" og ikke "Skål".

Jeg har prøvd å komme i rutine, for å unngå reprise av IB, men noen ganger er det spontaniteten som vinner. Det er like greit, for da taper jeg i crazy irish snap (engelsk drikkelek), synger med på sanger jeg ikke kan på karaoke night, blir fulgt hjem av et par smilehull og er simpelthet tilfreds.


(Tittelen er et sitat fra en gresk fyr kalt Heraclitus av Ephesus)

12.10.10

((we<3it))

Jeg satt med elegante, stilige, kule Phoebe på squeze box after class, og hun sa "it's not hard to be happy", og jeg tenkte; du har så rett

Å studere litteratur

SEMINARLEDER
What's the point of discussing art?


STUDENT (utrolig kul og smart jente, min fremtidlige venn)
So that it doesn't die ..



Jeg vet jeg leker en del med dette ordet, bare slenger det mot alt, samtidig som jeg begynner å bli lei det for det er faktisk ikke beskrivende nok, men jeg elsker kurset mitt.

Walls

My house is full of flowers and my room has a bed

In my garden there are roses, so colorful and red


People used to come here and pick a flower or two


Now nobody's calling
No, not even you
I guess I'm alright
I guess I'm fine
I think sunshine would treat me kind
when I'm feeling kinda locked up in this house of mine

Mine vegger og Susanne Sundførs "Walls"

En bussjåfør

I England sier man "Takk for skyssen" til bussjåføren som universitetet har leid for å kjøre studenter til National Media Museum. Jeg elsker det. Jeg elsker at jeg nå har tre kulturer å velge og vrake fra, det beste av tre verdener.

Nothing falls like London rain

En av de tusen tingene jeg liker ved å bo i England, er at jeg kan sette meg i et tog og være i London mindre enn tre timer etter (jeg kan også sette meg i et tog og være i London halvannen time etter, men det koster mer og jeg er student. You do the math). Det var det jeg gjorde på torsdag. Jeg skulle møte R på fredag, og fikk ligger over hos M.

Det var ikke som forrige gang. London er fortsatt den samme, men det er ikke jeg. Forrige gang var alt stort, og jeg følte meg så utrolig liten. Forrige gang sto jeg bare og så forundret på folkemassen som løp til og fra togene, jeg holdt nesten på å bli tråkket ned. Nå følte jeg meg en del av den folkemassen, og jeg følte meg utrolig voksen og selvstending der jeg gikk og skulle finne ut hvordan jeg kommer meg fra Euston til Waterloo.

Mandagmorgen ble jeg med M på forelesning om dronning Victorias dagbøker. Skolen min blekner i forhold til hennes:




Resten av dagen tilbrakte jeg med R. Vi hadde det gøy, til tross for at det regnet konstant hele dagen/kvelden.




                                                      

















Vi brukte en del tid på Primark som var full av turister som ikke sa sorry, når handlebagen deres kom bort i min. Etter kun nesten tre uker her, føler jeg meg frekk hvis jeg ikke ber om unnkyldning "for ethvert mulig ubehag eller avbrytelse man kan føle se ansvarlig for."(http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=1811423&rom=MP)