Det er slutten av desember. Det betyr at det er slutten av året, noe som er helt ubegripelig. Første og siste halvåret har vært helt kontraster. De føles som to helt forskjellige liv, levd av to helt forskjellige personer. Liridona i januar var helt på bunnen av den dalen hun levde i, hun var dalen hun levde i, deprimert (ikke i ordets fulle betydning, jeg var ikke diagnostisert eller noe) med en dominerende grad i èn retning, nedover. Hun tenkte kun negative tanker. Mye av det (nesten alt) hadde med IB og fjorten eksamener på tre uker å gjøre. Jo mer jeg fryktet og gruet meg til måneden mai, jo fortere kom den. Hvis det ikke hadde vært for den røde russebuksa, hadde ingen visst at jeg var russ, selv ikke jeg. Årets syttende mai har vært den minst gledelig av alle jeg har opplevd i mitt elleve år lange opphold i Norge.
Men som alt i livet, gikk det over, jeg fikk eksamene og IB overstått og tok en svært etterlengtet, men mindre velfortjent ferie. Jeg prøvde å ikke tenke på eksamensresultatene. Da de endelig ble kunngjort i juli, var det som om IBO klappet meg på skulderen, og jeg hørte Ivars stemme si "Good for you". Jeg var mildt sagt sjokkert over tallet nedert på siden, følte meg litt lurt og tenkte; var det så enkelt?? Forventningene mine det siste halvåret av tredjeklasse hadde sunket like mye som karakterene det første halvåret; det var det som gjorde sjokket så stort.
I sommerferien falt neglen på pekefingeren min av, etter at jeg klemte den fast i soveromsvinduet mitt (Jeg har et poeng med dette og det er ikke å gjøre dere kvalme). Jeg vil sammenligne dette året med den neglen. Da jeg mistet den, var fingeren min ufyselig å se på, akkurat slik jeg følte meg innvending i begynnelsen av dette året. Den vokste sakte, og jeg kunne ikke se hvor mye hver dag, akkurat som selvtilliten min. Jeg visste ikke hvor stor den var før jeg fikk vite eksamensresultatene. Etter noen uker vokste halvparten av den nye neglen, og jeg brydde meg ikke så mye om hvordan fingeren så ut, på samme måte som jeg, etter å ha vært i England et par måneder, ikke lenger hadde bare negative tanker eller hengte meg opp i hva folk syntes. I skrivende stund har jeg en hel negl på pekefingeren min. Jeg ser på den nå, og jeg kan huske hvordan den så ut, da det ikke var noen negl der. Det er nesten magisk at det er en hel negl der nå. Jeg husker også hvordan IB var, før og under eksamen, og syns det er magisk at jeg klarte det. Den svenske rapperen Timbuktu synger (eller han sier det) i "Det Löser Sig"; så kommer nog tiden att lösa hela grejen, för tiden har en sån magisk effekt på oss. Hvis det er noe jeg har lært i år, er det at når negler faller av, vokser de ut igjen, og tiden er et ufattelig begrep, men den utfører mirakler.
