Fortune favors the brave they say, but my bravery could not convince me to stay

(Jeg begynte å skrive dette innlegget for flere dager siden. Jeg tror jeg måtte klarne tankene mine først. Det ble enten for personlig, for formelt, for overfladisk, for dypt. Jeg er ikke helt klar for at alle skal vite det.) 

Jeg har bestemt meg for å avslutte studiene her og flytte tilbake til Norge. Hvorfor?

Den nærmeste vennen jeg har fått her (Inger) dro tilbake til Tyskland lørdag morgen. Den andre vennen (Sarah) dro i går. De to andre nære vennene jeg hadde, kom ikke tilbake etter jul. Og ja, jeg hadde fått meg andre nære venner i løpet av tre år, og jeg visste at jeg kom til å bli venneløs etter jul, men jeg klarte ikke slutte og tenke på det. Det var derfor jeg tok en tidsmaskin til 2013 på mandag og så meg litt rundt. Jeg begynte å tenke på fremtiden og hva jeg egentlig ble sittende med etter tre år her, på et ikke så veldig bra universitet (jeg vil si det er på høyskole-nivå i Norge). Jeg tenkte på at jeg kunne fått en bedre utdannelse i Oslo for mindre penger. Også begynte jeg å tenke på hvor mye penger jeg kom til å ha i gjeld. Alt dette hadde jeg jo tenkt på før jeg dro, men det var i et nytt lys, og det slo meg; Åhh NEI, du har gjort et stort feilgrep! (men er det ikke det man lærer av?) Jeg føler meg dum, for å ha fulgt hjertet, for å ha trodd at det faktisk var verdt det (om det faktisk var det får jeg jo egentlig aldri vite heller). Jeg føler meg svak for ikke å fullføre det og gjøre det verdt det. Jeg skulle ønske at jeg var en praktisk person, en rasjonell person og innsett at dette ikke lønte seg, men Brett Dennon synger; follow your heart and you won't get lost, og jeg tror det er sant.

Store avgjørelser er aldri svart/hvitt. De er litt grå. En del av meg skulle ønske jeg kunne sette meg i tidsmaskinen igjen og ta en annen avgjørelse i sommer. Men da hadde jeg sittet med den alltid iherdige "What could have been". Jeg hadde ikke møtt de fantastiske menneskene jeg har møtt, og jeg hadde ikke hatt the time of my life, som de sier. Dessuten trengte jeg dette. Jeg trengte å komme unna. Oppdrag Liridona er kanskje ikke fullført ennå, men jeg føler ikke at dette har vært en omvei, tvert imot. En  veldig god venn sa til meg "Jeg tror du fulgte det (hjertet) når det ledet deg til England, og nå tror jeg du følger det når det leder deg hjem". En annen veldig god venn  fortalte meg at "å innse hva som er riktig for en selv i det lange løpet, selv om det kanskje ikke er det man håpet på, er et styrketegn", og det er disse to utsagnene som gjør at jeg føler meg mer tilfreds med avgjørelsen jeg har tatt (Takk!).

Jeg kan ikke si at jeg ser frem til å måtte forklare til alle jeg møter, hvorfor jeg er tilbake, for godt. Jeg er redd for hva folk kommer til å si. Men en eller annen smart person sa en gang; those who mind don't matter, and those who matter don't mind.

The sea is just a wetter version of the sky

På tirsdag var jeg litt deppa (for reasons unknown to most of you), men jeg ble med jentene til Birmingham. Der glemte jeg hvem jeg er og hva jeg vil  og avgjørelsene jeg må ta og bare nøt byen. Her er noen bilder fra dagen.

Birmingham er min favoritt av de engelske byene, etter London selvsagt.

Liker hvordan den gamle bygningen blir reflektert i den nye.

Vi besøkte et stort akvarium.

Jeg lette etter Nemo.

Den kom fram etter hvert.

Giant sea turtle, fascinerende å stå og se den svømme over deg.

Husker ikke hva denne het, men den var også fascinerende å se på, det så ut som den fløy i vannet.

 

Fancy bygning.

Inger dro tilbake til Tyskland i dag tidlig. Sarah brøt sammen med en gang toget kjørte forbi. Vi har lagt planer for sommeren, og jeg gleder meg så! Nå skal jeg bort til Sarah og spise lunsj med henne og to andre franske jenter, hvis ikke tror jeg dette rommet vil gjøre meg gal. 

Love me if you dare

"Friends are like eyeglasses. They make you look smart, but get scratched and then bore you. Luckily, sometimes you get super cool glasses. Me; I’ve got Sophie!"

Jeg har fortsatt mange utenlandske filmmarkeder å utforske, og etter tre måneder i England har jeg lært at filmen er grenseløs. Det lille jeg har sett av europeisk film (for det meste fransk og italiensk) har forsterket min tro på at filmskapere over hele verden (spesielt Hollywood) har mye å lære av franske filmskapere. De franske dramaene er ikke overdramatiske om usannsynlige og oppbrukte scenarioer. Konfliktene som blir introdusert er usedvanlige, men måten de blir presentert på er ekte, noe som også gjenspeiler seg i sminkeavdelingen (sminkeavdelingen i Hollywood kan få Brad Pitt til å se 20 år yngre, men de kan ikke gi et riktig og usminket bilde av en kvinne som nettopp har stått opp!!?). Komediene finner jeg mest underholdende, bare fordi humoren er som et pust av frisk luft. Fortellermåten er også spesiell. I går snublet jeg over godbiten "Jeux D'enfants" ("Love Me If You Dare" på engelsk) . Det er en romantisk komedie som handler om Julien og Sophie. De vokser opp med å spille en barnslig versjon av "Sannhet eller konka", minus sannhet-delen. De utfordrer hverandre på de mest dristige måtene, for lekens skyld. Som ungdommer og senere som voksne, har de fortsatt ikke vokst ut av leken; den har bare fått et annet formål. De bruker den for å teste følelsene til hverandre, men også for å gjemme seg bak den. I et nøtteskall handler filmen om leken, men mellom linjene handler den om vennskap og drømmen om den uendelige kjærligheten. Den er en av de bedre romantiske komediene jeg har sett. Se den, hvis du får sjansen!

Det går dager og det går år og den som lever får sjå

Jeg er sikker på at selv de heldige som har hjernen sin i dvalemodus resten av året, kvikner litt til i januar, og begynner å reflektere. Oppkalt etter Janus, guden i gresk mytologi med to hoder som er vendt i hver sin retning,  er januar assosiert med dyp refleksjon; vi ser tilbake på året som har vært, kanskje med en klype salt, kanskje med et par special effect goggles som farger hendelsene i kun godt lys. På toget som skal ta meg inn i 2011, sitter jeg med ryggen mot kjøreretningen, ser ut av vinduet på det som har gått forbi. Det er litt av et syn. Nada Surf synger "to make a mountain of your life is just a choice", og selv om jeg har prøvd å styre unna det valget, har ting hopet seg opp. Jeg besteg det enorme fjellet som var IB, og det som ventet meg på den andre siden, over dammen, var verdt det. Det faktumet at krystallkulen er tåkete og jeg ikke aner hva 2011 har i vente, skremmer meg ikke. Jeg skal leve etter Jewels ord; not to worry 'cause worry is wasteful and useless (...) I will gather myself around my faith for light does the darkness most fear. Jeg skal lese fine bøker, se fine filmer og være med en fin og frisk familie/vennegjeng. Jeg har kun ett nyttårsforsett; jobbe hardere og gjøre strevet verdt det.