Here's looking at you, kid

Det er en viss modenhet i ansiktet ditt når du ler som tar pusten fra meg. Smilet ditt er som en moden frukt, høyt oppe i et tre. Jeg strekker meg for å høste det inn, men jeg vil aldri være tilstrekkelig nok. En vind blåser rett gjennom meg og etterlater meg tom og hel, samtidig. Jeg ser opp, og smiler ditt er bare et smil.

University boys and the girls fill the bars, while I'm just waiting for the light to change

I dag har jeg lært at fremmedfrykt er like gammelt som mennesket. Første forelesningen jeg hadde i dag var i Introduction to English studies, og foreleseren introduserte den litterære perioden (early modern, 1600-tallet) og ga oss grunnlaget for å kunne skjønne stykket vi skal lese, som er The Tempest av han Shakespeare (vet ikke om dere har hørt om ham). Jeg lærte også at Shakespeare ikke skrev gammel engelsk, men moderne. Dette er to av bøkene jeg skal lese dette semestret:

Til venstre: Volpone av Ben Jonson (early modern writing). Til høyre: The Tempest av William Shakespeare (introduction to English studies).

Fra Volpone. Ja, halvparten av siden er faktisk fotnoter. Alle sidene ser slik ut. Engelsken min trenger tydeligvis forbedring. Jeg skal ha lest Act 1 Scene 1 til seminaren i morgen tidlig.
I morgen har jeg første forelesningen i Writing narratives !!!On another note (jeg kom ikke på et norsk ord for det, og google translate var ikke hjelpsom. det er bare å komme med forslag!): Jeg fikk stipend og lån i dag, betalte depositum og en tredjedel av skolepengene, og har nå fullført første del av registeringen. I morgen får jeg student card !

On yet another note (har fortsatt ikke kommet på et norsk ord): var på en pub med fotballaget i dag, der jeg møtte ei dansk ei! Etter det skulle jeg møte gjengen (jeg har en gjeng nå, så kult!) på Ember Lounge, der det var burgertilbud (ta to, betal for en-opplegg). En del av meg forventer at jeg skal jinxe det hele, at noe ille vil skje, fordi jeg har det såpass bra! Dere er sikkert lei av å høre om hvor fantastisk jeg har det, men jeg tror ikke dere vil lese mine emo-innlegg (jeg advarer dere: det kommer sikkert til å bli noen av dem etter hvert).

Overskriften er fra "The Diamond Church Street Choir" av The Gaslight Anthem. Hvis du ikke har det, sjekk dem ut!

Something special

Did you ever write my name with a fountain pen in your books or on your desk or did you tell your friends that I was someone special?

Did you ever lie awake the entire night, glowing in the dark with no sheets or light, thinking that I was someone special?

Did you change your clothes, did you hesitate, walking back and forth, always being late 'cause I was someone special?

Did you ever take a shower, did you wash your face, making up the bed, thinking just in case that I was someone special?

I had something for you, was there something for me, I had something to give you, but it's a mystery

Bildene er fra Hanley Park (ti minutter unna) og teksten er fra Big Bang's "Something Special". Jeg hadde den sangen på hjernen da jeg gikk der i går.

Kameraet mitt tar uskarpe bilder, jeg vet.

Dagene som har vært

Sola skinner, som er et unntak her. Det er vanligvis overskyet og grått. Jeg ble vant til det ganske fort (her om dagen regnet det, og det hadde ikke regnet på et par dager og det gikk opp for meg at jeg tenkte på de to dagene som en lang tid). Først nå, klokken ett, er det tegn på liv på campus. For en time siden var det ingen som spilte fotball på kunstgressfotballbanene (let me now hvis dette ordet må deles opp) utenfor rommet mitt, og der er det alltid noen, uansett vær eller tidspunkt.

Denne uka har vært helt utrolig, bedre enn den forrige. Vi hadde små info-sessions hver dag, der vi møtte foreleserne, avdelingslederen og vår PGT - personal guidance tutor. Min heter Margret og er supersøt. På tirsdag valgte jeg fag og fikk timeplan. Innen manusskriving fikk jeg ikke velge, der har jeg bare obligatoriske fag dette året. Dette semestret ser sånn ut, fagmessig:

MANUSSKRIVING
Introduction to screenwriting
Writing narratives

ENGLESK LIT.Itroduction to English studies
Early modern writing

Det var så urealistisk (og utrolig digg) for meg, da avdelingslederen (som er utrolig kul!), på slutten av første info-session spurte hvor mange av oss som hadde sett Inception. Han gikk videre med å nevne andre store titler denne sommeren, som Salt, Toy Story 3, The Expendables, osv. Først trodde jeg han bare gjorde small talk, til jeg innså at det er dette kurset mitt handler om. Han sa at vi skulle bli mer oppmerksomme og gjenkjenne filmer fra manusskibentene, ikke bare skuespillerne og regissørene.

På onsdag så vi en kotfilm (http://www.youtube.com/watch?v=0DSyEarRAKo - I dare you to watch the whole 08.40 minutes!). Det var den rareste, men en av de beste kortfilmene jeg har sett. Hele greia er filma i èn take, som er ganske imponerende med tanke på hvordan han kjører. Etterpå satt vi bare og diskuterte den, og det var da det gikk opp for meg at jeg befinner meg akkurat der jeg tilhører. Bare det å sitte i den kinosalen og høre på alle kommentarer folk kom med, var ubeskrivende. Det var som om hjernen og hjertet endelig kom overens, og det var da jeg skjønte at jeg hadde valgt riktig.

Jeg har blitt bedre kjent med mine flatmates. Deborah er i litteraturklassa mi og vil bli filmkritiker. Maddie knuser speil og spiller umenneskelig høy musikk. Jeg vet alltid hvilken sang hun hører på. Det kan også ha noe med de supertynne veggene å gjøre; jeg vet aldri om folk banker på min dør eller noen andres. Hun er også snill og låner meg hårføner og hjelper meg med å tørke opp når jeg mister yoghurten min i gangen. Kelly har kort hår og tv på rommet. Heather fikk drinken sin spiked på en fest og liker koppen min. Hannah har jeg ikke snakket med, jeg vet bare at hun har besøk av kjæresten og forlater aldri rommet sitt. Ceri er snill og kjøper ting til kjøkkenet som alle kan bruke. Kelsey kjenner jeg minst, hun flyttet inn fra en av de andre hall'sa i går. Haleigh har jeg hørt snakke med de andre, men jeg vet ikke noe om henne. Jeg tror hun elsker Aaron, en gutt i en annen flat.

Jeg spiser aldri på kjøkkenet, med mindre det er ingen der. Det er delvis fordi jeg ikke skjønner hva de snakker om, når jentene snakker med hverandre. Det føles som de snakker et helt annet språk. Det gjør det veldig vanskelig å hoppe inn og delta i en samtale.

Jeg føler meg mer og mer hjemme for hver dag. Det har å gjøre med den gjengen med internasjonale studenter jeg har havnet i. De er supre! Vi går igjennom akkurat det samme, og det er deilig å vite at jeg kan gå til de om alt det nye og rare som er England. I går hadde en av de tyske jentene bursdag, og kjøkkenet hennes ble fylt av internasjonale studenter. Vi spiste, drakk, lo, veldig koselig! Senere satt vi på Sarahs (fransk) kjøkken og spilte ring of fire med utrolig bitter cider. I dag har svenske Emma bursdag, og vi skal kjøre samme opplegget. Nå skal jeg møte Sarah og Inger i Hanley Park.

It's not a question, but a lesson learned in time

Det er sikkert et britisk høflighetsuttrykk, men alle rundt meg (flatmates og fremmede) spør meg stadig vekk : "Are you alright?" Ironisk nok har jeg the time of my life.

Første skoledag starter med et knust speil,

men det var ikke jeg som knuste det. Flatmaten min, Maddie, mistet sitt (ikke det som henger over vasken, men et annet, større et) på gulvet og det lå der i bokstavlig talt tusen biter. Jeg hjalp henne med å plukke opp de største av dem, og hun støvsuger resten nå. Jeg skal møte i kinosalen klokken ti. Jeg er egentlig klar, men siden jeg ikke har hårføner ennå venter jeg bare på at håret mitt skal tørkes. I dag må jeg også sjekke om jeg har fått brev fra Lånekassa og snakke med ei Christine Alcock fra admissions office angående betaling av depositum og registrert og sånt tull. Geeken i meg sprudler av glede med tanke på at skolen endelig har begynt!

I'm finally the girl behind the red door

Jeg er jenta bak to røde dører. Døren til bygget er rødt, en fin og klar rødfarge, mens døren til rommet er mer blodrødt, nesten burgunder.




Dette er skapet mitt, uten skapdører! Jeg kan ikke si jeg er fornøyd med det, med tanke på at det mangler både dører og hyller.





Dette er vasken og speilet. Jeg liker at jeg kan vaske ansiktet mitt her, før jeg går ut på gangen for å gå på do. Speilet er altfor lite. Jeg kommer til å kjøpe et mindre som jeg kan ha på pulten, og et større som jeg kan henge på døren/veggen, slik at jeg kan se om antrekket mitt ser heelt forferdelig ut!



Her har jeg sovet siden tirsdag. Ja, madrassen er like tynn og ubehagelig som den ser ut. Dyna og puten er også like tynne. Ny pute og dyne er noe av det første jeg kommer til å kjøpe når jeg får stipendet/lånet mitt.

Close up av den søteste puten jeg fikk av Maja for en stund siden!



Meet the desk and the shelves. Pulten er stor og har fire skuffer. Det er tre hyller (jeg, jeg kan telle. jeg vet det bare er to på bildet) som er store og lange, er veldig fornøyd med dem!

Veggene er fortsatt litt tomme og nakne. Jeg har cirka åtti bilder og en del kino/togbilletter som skal opp, men har ikke hatt tid til å henge de opp ennå.

"I thought girls from Norway were supposed to be 1.90?"



(Sitatet er noe en tysker sa til meg her om dagen)

Jeg har endelig ny pc, og internett. Jeg har vært her i fem dager, men det føles som uker. Ikke fordi tiden har gått sakte, eller fordi det har vært kjedelig, men fordi det har skjedd så utrolig mye. Jeg har opplevd så mye nytt, og tatt inn så mye informasjon på så kort tid. Det har vært litt overveldende.

Bli-kjent-delen med folk gikk veldig greit egentlig. Jeg har blitt kjent med en del tyskere. Det er veldig mange av dem her, og nesten alle skal bare være her i en til to semestere. Jeg må få meg britiske venner as well, ellers så blir venneløs i løpet av april. Det er også en del asiatere her, mest kinesere. Og en del franskmenn, som jeg har funnet ut at jeg ikke liker. De er stuck up! De er bare med hverandre, snakker bare fransk, forventer at folk går bort til dem i stedet for å gå bort til folk. Derfor har jeg bare blitt kjent med ei fransk ei. Av skandinaviske folk, er det kun ei som heter Emma. We bonded instantly fordi hun også gikk IB! Det er virkelig en liten verden. Hun er en av de få internasjonale studentene som skal ta hele utdannelsen her.

Frem til i dag har gangen min vært øde. Jeg tror jeg har vært den eneste som har bodd her. I dag driver de britiske studentene og flytter inn, noe de har gjort siden klokken ni på morgenen. Det er titalls biler parkert utenfor og familiemedlemmer som bærer esker opp trapper. Jeg misunner de litt, for de har med seg alt! De spiller også vedig høy musikk fra bilene sine. I stad var det Usher med OMG, nå er det Florence and The Machine med Dog days are over.


Her bor jeg; Aynsley Hall - flat 3 room 25


Dette er den delen av campus hvor studentene bor (så kalt university accommodation), og teknologiavdelingen og businessavdelingen (tror jeg). Avdelingen min, arts, media and design, og vitenskapsavdelingen ligger i andre delen av campus, som er to minutter unna:


Her er the Thompson Library og International Student Centre


Dette er skolens kinosal. Der viser de for det meste studentfilmer, men også spillefilmer som Letters to Juliet og Inception.

Blogspot messer opp layouten når du blander tekst og bilder, så tok bildene sist. Nå sitter jeg bare på rommet (som jeg kommer til å poste bilder av snart, må bare rydde det først, og det orker jeg ikke gjøre nå) og drikker te. Jeg møtte tre av jentene som bor i gangen min på kjøkkenet i stad. Jeg introduserte meg selv som Lily. Hele uken har folk bedt meg om å gjenta navnet mitt. Noen av de internasjonale studentene kaller meg Liri, andre Lily, noen prøver seg på Liridona.

Senere på kvelden er det school disco på LRV, en slags nattklubb on campus. (Drikke er utrolig billig her, hvis dere lurte. Det virker som de drikker alkohol som vann. Det plager meg litt. Alle hall'sa har fått bånd i forskjelle farger, sånn at hvis du blir for full under freshers' week, kan du bare vise noen båndet ditt, så vet de hvor du bor. Da vi skulle fylle ut skjemaer for health services, var det spørsmål om hvor ofte du drikker mer enn 8 drinker og hvor ofte du drikker så mye at du ikke husker noe) Until then skal jeg kose meg med Vampire Diaries og One Tree Hill.

Skrevet i stikksetninger pga stresssss

Staatt i ko i fem timer. Alle andre fikk student cards bortsett fra meg. Dumme laanekassa. Fortsatt ikke faatt pengene mine, har ikke betalt depositum, faar ikke registrert meg. Maa hore med information centre, men ikke i dag, for hun Helen-dama var borte, men i morgen. Det regnet. Naa skinner sola, det blaaser litt. Kjoper kanskje data i dag. Forhaapentligvis har jeg nett i lopet av morgendagen!

Update

14.09.10

 Skrevet paa flyplassen i Kobenhavn:

Landet her klokken tre og hadde to og en halv time to kill, saa gikk inn paa den forste kiosken og kjopte en notatbok (jeg pakket ned de andre i kofferten). Jeg foler meg skikkelig old school. Folk rundt meg sitter paa sine fancye datamaskiner (mac er tydeligvis ikke saa utbredt her som i Norge).  Jeg sitter med en helt basic hvit blokk med linjer, spiser yoghurt med notter og baer og drikker cappuccino og vann.

Leaving the nest var enklere enn jeg trodde. Under bilturen var den klump som begynte aa formere seg i magen. Den gjorde meg trist og redd, ikke spent. Jo, spent ogsaa, men ikke paa en bra maate. Det var som jeg var delt i tre, og to versjoner av meg skrek til den tredje. Den ene av dem sa; Hva er det du driver med? Du er ikke klar for dette! Du kommer til aa bli spist opp levende. Du kan ikke lage mat. Du er avhengig av folk. Tenk paa alle/alt du kommer til aa savne. Hvorfor begynte du ikke bare i Oslo/Trondheim?
Den andre var mer beroliggende. Stemmen var mykere og forsikret meg om at: Det er dette du vil. Det er dette du trenger. Du har valgt det selv. Det er to av dine favorittfag, det du foler deg flinkest i. Du kommer til aa faa det aller tiders. Tenk hvor heldig du er. Tenk paa hvor mange som ville drept for denne muligheten.
De to versjonene fikk meg til aa innse at "This is it.", ingen vei tilbake, Det er naa livet mitt begynner. Jeg kan ikke gjemme meg paa rommet mitt lenger. Jeg kan ikke stenge verden ute og late som den ikke fins.

Paa vei til Gardemoen gruet jeg meg til aa si ha det til pappa og S. De klarte selvsagt aa lette humoret mitt paa veien ved aa faa meg til aa le. En stund virket det som vi bare skulle besoke onkel Hasan paa Klofta, ikke at jeg skulle forlate landet. Det ble 20kg overvekt, men jeg fikk fem kilo gratis av en snill utlending (jeg vil si han var iraner eller kurder, men jeg er ikke sikker). Pappa var sterk slik at jeg slapp aa vaere det. Han klemte meg og sa at jeg kunne komme hjem naar som helst hvis jeg fikk hjemmelengsel. Jo,det sitter EN med mac her. Den klumpen som jeg fikk rakk bare aa komme til halsen for den forsvant helt. Paa flyet til Kobenhavn satt jeg bare og gledet meg!

Paa flyet:

Engelskmannen som sitter ved siden av meg kjopte nettopp en ol. Drikkekulturen plager meg allerede!

15.09.10

I skrivende stund sitter jeg paa rommet mitt (nr.25) i Aynsley Hall. Ankom hit i gaar rundt halv tolv. Bussturen var slitsom, men bussjaaforen var skotsk og hadde den beste bussjaafortalen jeg har hort (som bekrefter teorien min om at briter er morsomme). Jeg ble ogsaa kjent med Lea, sot og blond jente fra Tyskland. To andre studenter hjalp meg med aa baere sakene mine opp til tredje etasje (second floor, enda en ting jeg maa bli vant til). Paa senga laa en svaer pappeske. I den var det dyne, pute, sengetoy, haandklaer, stekepanne, en liten gryte, tallerken, skaal, kopp, glass, bestikk, vaskepulver, oppvaskssaape, oppvask- og torkeklut, et brett, en floyl og dopapir.Rommet er storre enn det jeg hadde hjemme (hvis ikke like stort), saa jeg er fornoyd. Det er moblert, saa har seng, pult, stol, hyller, skap (uten dorer!!!), en vask og et speil.

I stad (da jeg skrev dette var klokken rundt 09.00), tok jeg min forste dusj her, og det er ikke saa ille. Det minnet meg om doene vi hadde paa ungdomsskolen. Du tror du gaar inn paa en do, men inni er det en dusj, med dusjgardin. Dette kunne egentlig blitt en ganske bra skrekkhistorie. Du vet; du lofter hodet, ser en svaer edderkopp i taket, sklir, drar med deg dusjgardinen, blir surret inn i den og ligger der og blor. Det var ikke det som skjedde med meg. Jeg saa em svaer edderkopp i taket, men jeg har ikke noe i mot dem (hadde det vaert en rotte, I would be telling a different story). Jeg bare skyndte meg litt og haapet paa at beina hans satt godt fast, saann at han ikke datt ned paa meg.

Jeg er fortsatt datalos, sitter for oyeblikket paa ett datarom i teknologiavdeling. Jeg skal poste bilder, saa fort jeg faar kjopt data, so just bear with me noen dager til, de av dere som leser! Klokken fem skal alle internasjonale studentene ute paa en restaurant i naerheten. It should be fun. Jeg skal mote Inger (en annen tysk jente) kvart paa fem, so I better run.

Leaving the nest

Emotional rollercoaster; spent, rastløs, tom, glad, vettskremt, nostalgisk, trist, fri, letta .. men forandring fryder, ikke sant?

I hate this part

Jeg har kun kjent henne i to år, men det føles som jeg har kjent henne hele livet. En del av meg kan ikke huske en tid da hun ikke var der. Jeg skal ikke se henne på fire måneder.

(Og nei, det er ikke 1800-tallet, vi har msn, facebook, skype, twitter, you name it, men jeg kommer til å savne å bare sitte i IB-gangen og høre på musikk, skrive quotes på hverandres skrivebøker, når vi egentlig skulle ha lest til den og den siden i biologien, eller gjort ferdig first draft av ditten og datten, å bare ligge på trampolina en tidlig sommerdag og høre på Jack Savoretti synge om drømmerne som "always looked beyond the sky, saw a world they could believe in, but only when they close their eyes")

"Universet står alltid på drømmernes side."

Klumpen i halsen min blir større bare av tanken på de jeg skal si ha det til i løpet av de neste dagene. Det er bare fem av dem nå! Dager altså ..

Waiting for the spring

                                                                                                     

seventeen, nearly eighteen

trying to make sense of her existence

by writing about it in a red notebook

trying to describe an ancient feeling using brand new words

an impossible mission and yet she tries, rarely succeeding

her story is yet to be written

her lips are yet to be kissed

her heart yet to be captured

standing still in the autumn that is her life

she has a house; a place where she can run

but no home, where her soul can rest

she lays her head on a pile of questions

waiting for the spring

(skrevet 24.07.09; over et år siden, but somehow I feel the same)