"Don't forget on lead vocals and rhythm guitar and tequila and awesomeness; give it up for Lissie!"

(Beklager ustabiliteten de sist dagene. Hvis du har vært innom, har du sikkert merket at jeg har forandret oppsettet. Jeg ble lei det gamle, byttet til et nytt et, men ble lei det også. Jeg bestemte meg for å strippe det ned til det essensielle, holde det minimalistisk. Håper det faller i smak. Jeg liker det i hvert fall mye bedre.)

Lissie Live på Rockefeller, søndag 27.mars (ikke jeg som har filmet det)

Vi hadde vært i Sarpsborg i helgen og pappa slapp meg av i Ryen, av alle steder. Onkel hadde tydeligvis bodd der en gang, og pappa visste hvor t-banen lå. Pappa har alltid dårlig tid (og stresser alltid alle rundt seg) så å slippe meg av i sentrum var ikke et alternativ.  Til tross for at det så skeptisk tomt ut kjøpte jeg t-banebillett, før jeg fant ut at banen var stengt. Tjuesju kroner, rett i dass. Jeg måtte ta i bruk det andre transportmiddelet; buss, hvis holdeplass lå noen skritt unna. Jeg brukte noen minutter på å finne ut hvilke linjer som gikk på formiddagen på søndager, og måtte vente tjue minutter på en som skulle ta meg til Jernbanetorget. Det var overskyet og det blåste kaldt. Det fikk meg til å tenke på England, og hvordan Norge er dets rake motsetning. Jeg nølte aldri med å spørre fremmede om hjelp i England, fordi ansiktsuttrykkene deres var vennlig, inviterende. Menneskene som gikk forbi bussholdeplassen var like sure som været, og fikk meg til å føle meg utrygg. Lysten til å flytte dit falmet litt. På vei ned til sentrum, sittende på bussen, kunne man se Oslofjorden og jeg ble overveldet av utsikten og lysten til å flytte dit krøp tilbake. 

Jeg brukte resten av dagen på å gå rundt Oslo S, catch up med en gammel venn og drikke kaffe med folk jeg aldri har snakket med (etter en kopp kaffe på Kafè Sør, kan jeg endelig kunngjøre at jeg er et ordentlig (no milk, no sugar) kaffedrikkende individ!)

Vi ventet på henne i over to timer, men jeg hadde vært i byen siden klokken et, så teknisk sett hadde jeg ventet på henne i ni! Oppvarmingsartisten var ingen Jack Savoretti (Gavin DeGraw's oppvarmingsartist i november 2008, som var bedre enn artisten han varmet opp for!). Jeg hadde glemt hvor slitsom den ventingen er. Da hun endelig kom på, gjorde hun ventingen verdt det! Jeg elsket alt; utseende (håret, skoene, t-skjorta) stemmen, hvordan de krydret låtene slik at de hørtes helt nye ut. Jeg elsket de to coverne hun gjorde; Right Back Where We Started From av Maxine Nightingale og Pursuit of Happiness av Kid Cudi. hvordan hun danset på scenen og man kunne se at hun virkelig elsket det hun drev med, hvordan hun unnskyldte bandmedlemmene og sto alene på scenen med kun gitaren og stemmen. Å stå der, to-tre meter unna og høre henne synge "Look Away", den følelsen skulle jeg ønske at jeg kunne putte i en flaske og ta den frem når som helst.

Kids; they dance before they learn there is anything that isn't music

Åååhh, jeg begynner virkelig å bli glad i (barnehage)barn (alder: 3-5 år)! Jo da, det er tider hvor tålmodigheten min ryker, akkurat som en strikk som blir tøyd litt for langt, og da må jeg bruke alle krefter på å ikke riste dem skikkelig, for å få dem til å forstå. Det er de små lysglimtene som gjør jobben verdt det. Jeg nyter det at jeg, i åtte timer hver dag, ser verden gjennom deres øyne. I går gikk vi tur. Hundre meter føltes plutselig som en jordomseiling. Det var til og med medvind, som gjorde den store (les lille) reisen helt vidunderlig. Å krysse veien var som å krysse et hav. Den brutale ærligheten var ikke så brutal som jeg fryktet, og nå misunner jeg barns naive, men sannferdige holdning; hvordan de ser på alt rundt seg som om det var for første gang, deres konstante fascinasjon over helt ordinære ting. Her om dagen fløy de rundt med røde, grønne, lilla tepper knyttet over skuldrene, som superhelter. Noen ganger, ser jeg for meg hvem de kommer til å bli, som tenåringer, som voksne. Jeg ser typer personligheter, stereotypier. Jeg lurer på hvilke båser de kommer til å bli satt i, hvilke båser de kommer til å sette seg selv i. Akkurat nå kan de være hvem de vil. Nei, de trenger ikke være noe som helst. De kan bare være.

Trist å være glad

Jeg bruker litt lånt tid, på en mandagskveld, til å sitte ved pulten og skrive, skrive ned alle tanker i en rød bok. Jeg gjemmer datamaskinen under dyna, under klær, under bøker. Det jeg egentlig gjør, er å gjemme meg fra Facebook; out of sight, out of mind. Det kommer stemmer ut av radioen, som står på som inspirasjonskilde. De snakker om at Winston Churchill var manisk depressiv og at han sa "If you're going through hell, keep going". Så begynner Lars Lillo-Stenberg å synge, og jeg tenker på den japanske mannen på nyhetene som gråt fordi han hadde mistet huset sitt, og jeg begynte å gråte fordi jeg også mistet huset mitt, i et annet liv virker det som. Når jeg tenker på innbyggerne i Libya og bombingen, reiser jeg tolv år (NATO-bombingen i Kosovo: 24.mars 1999)  tilbake i tid. Jeg tenker på mormor og morfar sitt hus, og lyden av bombene som ble sluppet noen få kilometer unna. Jeg var sju og et halvt år gammel og uvitende om hva alt innebar. Seriøsiteten i lufta var nesten like høy som støyet, men det var også et fnugg av håp, for det betydde at krigen var over. Jeg tenker på jentungen tanta mi aborterte i dag, og at hun kunne ha blitt reddet om hun ble født her. Og jeg blir kvalm av hvor heldig jeg er. Jeg føler meg bortkastet, tom. Og jeg føler en syk trang til å utrette noe, til å bety noe. Jeg blir "trist av å være glad" og "sulten av å være mett".

Det Lars Lillo-Stenberg sang;  (( spotify-link ))

det kan bli vondt å ha det bra,
det kan bli vanskelig å ha det lett,
det kan bli trist å være glad,
du kan bli sulten av å være mett

We never really grow up, we just learn how to act in public

Jobbjakten er over, og det er også den første jobbuka. Jeg har overlevd èn uke med barnehageunger (hence mangelen på energi). Å jobbe i barnehage var noe mamma foreslo de første ukene, men som jeg avviste fullstendig. Jeg hevdet jeg aldri kunne jobbe med barn. Det er noe ved dem som skremmer meg. Jeg har aldri tilbrakt tid med barn i lengre tidsperioder og føler meg ikke akkurat som Mary Poppins. Jeg tror det er den brutale ærligheten jeg frykter. Hvordan de kan se igjennom fasaden og treffe deg der det gjør vondt. Noen ganger er jeg flink til å bygge en mur mellom den jeg virkelig er og den jeg fremstår som. Barn river ned den muren, og etterlater meg forsvarsløs. Men i forrige uke fikk jeg en telefon, og feig som jeg er, klarte jeg ikke takke nei.

Jeg trodde de skulle spise meg levende, men det har gått overraskende bra. Det er morsomt hvordan ting faller på plass, hvis du ikke lar deg besette av dem. Jeg tror denne jobben er akkurat det jeg trengte akkurat nå. I en uke har jeg vært bosatt i barnas enkle og magiske verden. Jeg har vært ombord en rakett, sittende på en liten trestol. Jeg har vært på kino i dagslyset, stirrende på en hvit vegg. Jeg har vært mer fri; en hund kan være blå, man trenger ikke fargelegge innenfor linjene. Jeg har måttet forklare helt banale ting, som hvorfor man skal sitte når man spiser, eller vaske seg på hendene før et måltid (og etter dobesøk) eller kle på seg før man skal ut, og hvorfor det ikke er lov å slå. De store livspørsmålene som; var det riktig av meg å forlate England, må jeg revurdere alle valg jeg har tatt hittil og gjøre noe helt annet, noe mer praktisk til høsten, hva skal det bli av meg,  har blitt gjemt i en skuff bakerst i hodet, og på slutten av dagen har jeg vært for sliten til å ta de opp. Jeg har ikke vært så utslitt på slutten av uka siden IB. Nå er helgen over, og i morgen starter det igjen. Men det gjør ingenting, for på søndag skal jeg se Lissie live!

Anniversary

Bloggen har bursdag. Jeg vil egentlig ikke være en av de som lar bloggen leve sitt eget liv, men det er altså nå seks måneder siden jeg skrev mitt første innlegg. Formålet var å skrive om det å flytte til, bo og studere i England, og det gjorde jeg ... i tre-fire måneder. Etter en change of heart endte jeg tilbake dit jeg startet og nå blogger jeg, bare for å blogge, bruker bloggen som et lerret for tankestrømmer. Jeg er ofte opptatt av hvordan tankene blir strødd utover, hvordan andre opplever det jeg skriver. Jeg snublet over noe på denne bloggen som jeg tenkte jeg skulle prøve. Selv om jeg vet hvem leserne mine er, og de vet hvem jeg er, så hadde jeg blitt veldig glad om dere sjekket dette ut.

You gotta go there to come back

Jeg har et hull i magen. Jeg savner øya over dammen. Jeg savner å være oppgitt av det ubegripelige språket til Shakespeare, og den revolusjonerende følelsen etter å ha lest et vers utallige ganger og endelig skjønne det, som om ingenting i verden er blitt beskrevet før, som å få et par nye øyne. Jeg savner fremmede på gata som ikke unngår å se deg i øynene, men trekker på smilebåndet hvis blikkene deres tilfeldigvis møtes. Jeg savner å diskutere øl med tyskere og vin med franskmenn, og å høre på at tyskere og franskmenn diskurerer med hverandre. Jeg savner å dra på overraskelsesbursdagsfester på felleskjøkken. Jeg savner å aldri kunne bestemme meg for hva jeg vil ha til lunsj, selv om vi alltid spiste på det samme stedet. Jeg savner å bruke oppfunnet ord som "yo aha", hvis et norsk og tysk eller et norsk og svensk eller et svensk og tysk ord er like. Jeg savner den evnen til å kunne gjøre verden til et mindre skummelt sted, bare ved å snakke om den. Jeg savner hvordan det var plass til kroppen min tvers over senga når jeg lå i fosterstilling, mens du brukte stolen som støtte til beina. Jeg savner å kunne våkne hver morgen og være hvem jeg ville og ikke beskymre meg om hvem jeg var. Jeg savner den jenta jeg kunne vært. Jeg savner menneskene som gjorde stedet, mennesker som var ekte, av kjøtt og blod, tilstede, men som nå kun er tomme tekstmeldinger og Facebookstatuser.