Mellom disse fire veggene vi bor i

Jeg pleide å føle meg så liten i dette rommet. Som om det var hele verdenen, noe det faktisk var noen ganger. Andre ganger kokte jeg over, og deler av meg rant nedover veggene. Jeg skiftet konstant mellom å være en fugl fanget i et bur og et bur på leting etter en fugl*. Jeg har kanskje forlatt reiret, men de følelsene er fortsatt bosatt hos meg.

*Franz Kafka

Tog

Når det eneste konstante i livet er forandring, er det godt å vite at toget til Gjøvik alltid går fra spor seksten. I dag er ikke det tilfellet. I dag går det fra spor femten. Ett tall har tydeligvis mye å si, for det er første gangen jeg opplever at toget til Gjøvik er stappfullt. Jeg går igjennom alle vognene med kofferten på slep. Jeg merker hvor fort jeg blir utilpass og hvordan menneskene som allerede har kapret et sete ikke gjør det lettere for meg. Det slår meg at jeg savner England og ordet "sorry". Jeg savner engelskmennenes hyppig bruk av det og hvordan de hele tiden unnskylder seg fordi de ikke vil gjøre menneskene rundt seg utilpass. Jeg innser at hvis jeg vil sitte, må jeg sitte ved en fremmed. Etter tolv år i Norge, har jeg lært at da velger man heller å stå. Men jeg innser også at den anspente og pinlige stemningen ved å sitte ved en fremmed er en liten pris å betale for komforten et sete tilbyr. For en fremmed er bare en venn du ikke har møtt ennå*. Eller? I disse moderne tider virker dette langt fra sannheten. Noen ganger kjenner jeg at tunga klør etter å stille fremmede  mennesker spørsmål. Hva er det du leser? Er det pensum, eller er du oppriktig interessert i Dostojevskij? Hva slags musikk er det som kommer ut av de øretelefonene? Er det en viss sang du har på repeat, eller har du ipoden på shuffle? Are you coming or going? Drar du hjemmefra, eller er du på vei hjem, som meg? Jeg uttaler selvsagt ikke disse ordene, og togreisen blir brukt til å skrive blogginnlegg i stedet.

*Will Rogers