Curry stain on my heart

Det er når jeg er ute på byen og sosialiserer med andre mennesker, 
mennesker som prøver å fortelle meg noe, 

at jeg savner ham mest,

at jeg tenker på hva han driver med, 
om han også er ute på byen, 
hvem det er han sosialiserer med,
om han er på Løkka, Aker Brygge, Gamlebyen, 
eller om han sitter i sofaen og leser (kanskje han sitter på kjøkkenet og skriver)

-

jeg slutter å høre på menneskene som forteller meg noe (lurer på hva han hadde hatt å si om samtaleemnet), 
prøver å huske de gangene han fortalte meg noe,
prøver å huske stemmen hans, 

Det er når jeg er ute på byen og står i utestedkø med berusede og desillusjonerte mennesker,

at jeg blir smertelig klar over hans nærvær (det er som om han rommer hele Oslo, at han er på hvert gatehjørne, hvert bussete, selv om jeg aldri ser ham),
at jeg aller helst har lyst til å sette meg på 18-trikken, ringe på og sette meg i sofaen hos ham,
som om ingenting har hendt    

-

Det er når jeg har vært ute på byen og sosialisert med andre mennesker, 

at jeg må motstå behovet for å sette på Red og gråte meg tørr, igjen
at jeg innser at dette savnet er evigvarende,
at jeg må leve med det, 
men ikke la det bli 

lammende. 

Totusenogtretten

2013 er første gang jeg fikk meg selv til å bli forelsket i noen, første gang jeg fikk noen til å bli forelsket i meg, første gang jeg følte meg fullstendig sårbar, første gang jeg ble fullstendig såret, første gang hjertet mitt åpnet seg, første gang det knuste.

2013 er en stor bløtkake, delt i to; hver bit av den første delen var søt, med et snev av bitterhet; bitene fra siste del var bitre, med et nesten usynlig snev av søthet.


2013 er et stort paradoks; det var året livet skrelte meg lag for lag og avslørte min kjerne, året jeg viklet meg selv inn i nye beskyttende lag; det var det beste året, det var det verste året.