Summer in the city, I'm so lonely lonely lonely

"Første stopp er Kjelsås. Kjelsås er første. Avstigning til høyre", annonserer sjåføren. Toget stanser og jeg går av. Med en North-Face-bag på ryggen og en fullstappet KappAhl-pose i hånda går jeg mot bussholdeplassen.

De hete og late dagene i dalen er over. Selv om det ifølge kalenderen er fortsatt en måned igjen av sommeren, er dette begynnelsen på slutten. Opp gjennom årene har jeg lært at norske somre er flyktige, men fagre.

Det er overskyet, og det lukter regn. Jeg har sett byen slik en million ganger før, men i dag ser den annerledes ut. I virkeligheten er det selvsagt meg og mitt syn det er noe annerledes ved.

Denne gangen, denne høsten vil byen virke annerledes. Jeg kommer til å måtte befinne meg på enkelte steder og de vil være hjemsøkt. Andre steder blir jeg nødt til å unngå med vilje (stedet du tok meg til første gangen). Jeg kommer ikke lenger til å ta 18-trikken forbi Jernbanetorget og opp til Gamlebyen, en tidligere hyppig rute. Jeg kommer ikke til å ringe på, og bli møtt, først av din tilgjorte og robotaktige stemme gjennom høyttaleren (jeg savner stemmen din, både den tilgjorte og den naturlige), deretter av et begeistret glis og et kyss. Jeg kommer ikke til å sitte inntil deg i stua di og se på repriser av Friends. Vi kommer ikke til å gjøre alle de tingene vi sa vi skulle. Heller ikke de tingene vi bare tenkte på at vi kunne.

Hybelen ser akkurat slik jeg forlot den. Gardinene er trukket for, sengen er redd. Den oransje notatboka fra forrige semester ligger på bordet og bokhylla er spekket med bøker. Jeg tar av sengetøyet og putter det med resten av skittentøyet i vaskemaskinen, før jeg slår den på. Dens overdøvende lyd og tankene mine sloss om plass i hodet mitt. Jeg vasker hybelen; tørker støv av bordet, kommoden, pulten. Støvsuger teppet. Jeg vasker doen og baderomsgulvet. Jeg vasker også speilet.

Det samme speilet hvor du en gang tegnet et hjerte og to bokstaver med et plusstegn inni. Det har snart gått fire måneder, og jeg har vasket speilet flere ganger siden, men jeg skrubber ekstra hardt på akkurat det området. Det er som jeg prøver å skrubbe av øyeblikket da jeg så tegningen, fjerne følelsen jeg satt igjen med, fjerne minnet. Jeg forsøker å fjerne det minste snev av deg, slik at jeg kan fortsette videre, vel vitende om at de stegene jeg tar fra nå av vil være preget av de sporene du la igjen.

Jag drömmer om en framtid som glömmer

Og de hoper seg opp. Disse drømmene om deg. Natt etter natt i mitt livs lengste sommer. De er murstein stablet oppå hverandre og tynger meg ned. Jeg drømmer at du kommer syklende mot meg på en asfaltert gangsti i skumringen. Skjegget ditt er like langt, hvis ikke lengre (jeg lurer på om du fortsatt har det). Du ser på meg, med et vagt og tomt blikk, før du sykler forbi meg. Jeg våkner, går rundt som et spøkelse i en spøkelsesby, og venter på den dagen da disse drømmene blir til fjær. 

Spontanabort

Jeg kan ikke snakke om deg. Snakker jeg om deg blir jeg tvunget til å huske. Huske dét som en gang var, men som ikke lenger er.




"Preteritum er en grammatisk tid. Den brukes stort sett til å uttrykke handlinger som ble avsluttet i fortiden."



Husker man, så savner man. Hjertet mitt er ikke utstyrt med vinduer jeg kan kaste deg ut av, som om du aldri fantes, som om det aldri skjedde. Det skjedde, og jeg er glad for det. Det (du) ga meg selvtillit og mot til å være meg selv. Og til å skrive.

Derfor skriver jeg; for å huske, men samtidig glemme. Jeg lager meg selv en glemmebok. I den står oppført leppene dine. Leppene dine mot mine. Hendene dine. Skjegget ditt. Morgener, formiddager, kvelder med deg.

Jeg kommer alltid til å undre om deg. Hvilke bøker du leser, hvilke filmer du ser. Jeg kommer til å lure på hva du ser ut av soveromsvinduet ditt, og om du liker utsikten. Og jeg kommer til å undre om du også undrer om meg.

Men selv om preteritum som tidsform egner seg godt for historier, og for en historie det var, er den ikke egnet for å leve i.

The only way out is through

Jeg har, så lenge jeg kan huske, delt inn året i semestre. Kanskje det har noe å gjøre med at jeg alltid har vært et dedikert skolelys. For meg har året to begynnelser; en i januar og en i august. Det har også to endelser; desember og juni. På dette tidspunktet faller det derfor naturlig med et tilbakeblikk på året som har passert.

Always a thinker, never a feeler. Det kunne vært skrevet på pannen min. Jeg faret gjennom livet, alltid i en tilstand av likevekt. Jeg ønsket meg ting, men med vilje alene kom jeg ingen vei. Livet foregikk liksom på et fremmed kontinent, mens jeg befant meg på min egen private øy. Plutselig en dag banket det på døren min og livet stod utenfor. Plutselig begynte ting å skje. Jeg følte. Alt på en gang.

Det begynte med at hun forlot Oslo. Jeg kontaktet henne ikke ofte nok og hun følte seg skuffet. Hun trengte meg, mens jeg trengte avstanden. Alt hendte alltid på hennes premisser. Hun var romanen, jeg var novellen. I forhold til henne, kom jeg alltid til kort. Nå kom jeg også til kort i å være en god venn. Jeg hadde enorm skyldfølelse og gjorde det klart for henne. Hun overså meg. Hun var såret og såret meg. Luften ble til slutt renset og vennskapet vårt holdt ut.

Også skjedde dét. Det jeg hadde drømt om så lenge, men som jeg var sikker på aldri ville skje. Jeg husker vi ble sittende i E sin hybel til sent på høstkvelden og drømme høyt. Jeg sa jeg var klar for å hoppe inn i noe, med hodet først, uvitende om hva som ventet meg (Be careful what you wish for, 'cause you might just get it). Jeg var samtidig blitt mer komfortable i mitt eget selskap og ville ikke bli oppslukt av tanken. Før jeg visste ordet av det, hadde vi begynt å snakke. "Du ser veldig stressa ut når du går" var en av de første tingene du sa til meg. Den torsdagen utenfor språklaben ble vi raskt enige om at engelsk litteratur er overvurdert, og at The Great Gatsby er en av de beste romanene som har blitt skrevet. Etter det gikk samtalene utenfor språklaber og seminarrom knirkefritt. Du var litterær; å snakke med deg var som å lese en bok (jeg skulle ønske nå at jeg skrev ned alt du sa). 

(I februar døde morfar. Jeg opplevde å miste noen nær meg for første gang. Jeg følte en helt spesiell form for sorg. Å være her, å ikke kunne være der for mamma, å vite at hele familien din er samlet, mens du må fortsette livet ditt og sørge alene, et annet sted)

Jeg gikk igjennom alt det jeg hadde lest om og sett på tv- og pc-skjermen (kjærlighetssanger på radioen ga plutselig mening). Det var som om å bli plukket opp fra en blomstereng, satt i en vase og bli beundret. Samtidig var det som å være vasen, plassert på et høyt og ustabilt sted; et lite vindpust og jeg ville bli kunst i tusen biter. Som vanlig hadde jeg en fot i hver leir. Ved siden av lykken var skyldfølelsen. Ifølge noen andres fasit var dette regnestykket feil. Det gikk ikke opp. Jeg begynte å bli vant til denne følelsen og ville ikke miste den. Men like plutselig som det startet, endte det. På en måte tok det slutt før det kunne begynne. "Jeg skulle ønske vi var karakterer i en Murakami-roman. Da kunne vi vært sammen i et alternativt univers. Jeg måtte bare ha drept skyggen min" var en av de siste tingene du sa til meg. Det du ikke innså, var at hvis jeg hadde valgt å være med deg, ville jeg ha blitt tvunget til å drepe min skygge.

I år ønsket jeg å føle. Ønsket mitt ble oppfylt og jeg følte et helt spekter av følelser. Jeg lærte at ting vil skje når man minst venter det, at tiden er min beste venn og verste fiende, at den løser det meste og det den ikke løser, må du løse selv, at smerte krever å bli følt, at den er som en radio som man må bære med seg, at det hele ligger i hvordan man bærer den.