Åttende desember

I dag har jeg for første gang følt at jeg er en ordentlig del av denne byen. Det var en dag jeg ikke tilbrakte innestengt i en lesesal. Jeg tilbrakte den (innestengt) i en bokhandel med en scanner i hånda, mens jeg telte varer. Den eneste lyden å høre var scannernes pliktige p iiiii p. Bekjentskap ble gjort over inntak av klementiner og pepperkaker. Trikken kjørte forbi hvert tiende minutt og man kunne føle det på kroppen. Etter jobb dro jeg innom Kiwi for å kjøpe mer kaffe, og gutten bak kassa smilte da han sa "Kvitteringen?". Hadde det ikke vært for at kinnene mine allerede var røde fra kulden utenfor, hadde de avslørt meg. På vei hjem måtte jeg anstrenge meg for ikke å smile.

Syvende desember

Du har på alarmen klokken seks, men står opp klokken åtte og føler at hele dagen er bortkastet. Du er tom for kaffe, men tenker at du skal klare deg uten. Mind over body. Du klarer deg så vidt, får hodepine, tar en paracet. Du tilbringer hele morgenen, ettermiddagen og litt av kvelden i en lesesal, omringet av døde diktere (og levende, men livløse studenter). Det er som å helle bensin i bålet for hodepinen; den forsvinner ikke. Du kommer hjem til et tomt rom. Det må ryddes og du er takknemlig for det gir deg noe annet å gjøre. Hodepinen er fortsatt der, du tar en paracet til. På kjøkkenet treffer du på flatematen din. Hun har bursdag og sier det bare er å forsyne seg av kaken i kjøleskapet. Det får deg straks til å tenke på ham. Han som hadde blitt nitten i dag. Før du sovner, ser du for deg ansiktet hans lyse opp ved synet av det første snøfallet på burdagen hans.