Frykten for det blanke arket

Tjueåttende oktober. Fire dager til NANOWRIMO og jeg har en struktur, men ingen inspirasjon, som vanlig. Når jeg åpner Word-dokumentet og innstiller meg på å skrive, blir det helt blank i hodet og jeg glemmer hvilken historie jeg vil fortelle, hva det er jeg vil si. Andre ganger, når det tomme Word-dokumentet ikke stirrer tilbake, på bussen, på jobb, på fest, da husker jeg plutselig, og har setninger, formuleringer, avsnitt, scener i hodet. Hvorfor? Jeg aner ikke. Kanskje fordi jeg har bygd det opp i hodet mitt som noe så vanskelig, uoppnåelig. Fortalt meg selv at nei, dette kan du ikke skrive om. Men jeg kan skrive, og når visse velger å skrive roman om en serie tinderdates så kan jeg faen meg skrive om dette. Men hvordan? Jeg har jo egentlig ikke et plot. Jeg tror jeg glamoriserer forfatterjobben og det å skrive. Jeg liker hvordan det ser ut, som et stemningsbilde på Instagram. Ikke når jeg sitter på kafé og ikke klarer å skrive. Ikke jeg kommer hjem fra jobb, har hele kvelden til å skrive, men velger å ikke gjøre det fordi det er så slitsomt. Ikke når jeg har gått med denne historien i hodet i snart fem år, kanskje lenger, og jeg har ingenting å vise frem, fordi jeg ikke har skrevet det ned. 

Mellom Groruddalen og Grønnegata

Denne anmeldelsen ble først postet på VOKS sin hjemmeside.

Det er en umiddelbarhet og aktualitet i Zeshan Shakar sin debutroman, Tante Ulrikkes vei, som lenge har vært mangelvare i norsk samtidslitteratur. Spesielt med tanke på at Norge i dag er et kollasj av fargerike historier og består av et uutnyttet mangfold.
Romanen består av flere lag, og det er der dens styrke ligger. I tillegg til å få adgang til karakterenes liv, en autentisk skildring som veldig få i Norge har innblikk i, får vi også et overordnet bilde av det politiske klimaet. Forfatteren beskriver virkelige hendelser som 11.september, publiseringen av Muhammed-karikaturene og valgkampen i 2009 (men som i romanen er satt i 2006). Selv om handlingen er lagt mellom 2000 til 2006, er det påfallende at temaene og problematikken fortsatt er like, hvis ikke mer, aktuelle i dag. Derfor er Tante Ulrikkes vei ikke bare et relevant, men også et nødvendig og viktig bidrag til norsk samtidslitteratur.

I romanen møter vi to gutter fra Stovner, som begge er med på et forskningsprosjekt om kartleggingen av hverdagslivet til ungdommer i Groruddalen. Jamal og Mo (kort for Mohammed) bor begge i samme blokk i Tante Ulrikkes vei.  Begge er født og oppvokst i Norge, av innvandrerforeldre. Der Mo skriver e-post til “NOVA-mannen” (seniorforsker fra Norsk institutt for forskning på oppvekst, velferd og aldring), spiller Jamal inn svarene sine på kassett. Det er et vitnesbyrd på Shakars gode fortellerteknikk at han ikke prøver å gi Jamal et språk han ikke besitter. Språket er så autentisk at du i løpet av kort tid hører stemmen hans i hodet og kan forestille deg han, mens han snakker inn på en kassett på badet. Mo, den ambisiøse og boksmarte, har et mer litterært språk. Mens Jamal dropper ut av videregående, selger hasj og går fra jobb til jobb, begynner Mo på Blindern og drar på en klassereise, hvor han deler tiden sin mellom vestkanten og Oslo øst.

Noen ganger får du hjertet i halsen, i frykt for at noe forferdelig skal skje. Shakar er flink til å bygge opp spenningen i boka, men scenene ender som regel i antiklimaks. Dette er antakelig fordi Shakar ikke skriver for å lage sjokkeffekter. Derfor blir aldri Jamal bare en "gangster" fra østkanten og Mo bare et målbevisst skolelys. Shakar skildrer, på en menneskelig og varm måte, to gutter som prøver å gjøre det beste med de kortene de har fått utdelt. Vi møter to gutter, med all verdens potensiale, som prøver å navigere i et samfunnet som har skuffet dem.

Den lengste sommeren, del to

Jeg "møtte" T på Tumblr. Brukernavnet hennes var "vi flyr" på albansk, noe som vekket nysgjerrigheten min umiddelbart og jeg begynte å følge henne. Hun reblogga feministiske innlegg og da visste jeg at vi kom til å bli venner. Sommeren etter vi hadde begynte å snakke på nettet, var vi begge i Kosovo samtidig og bestemte oss for å møtes. Vi tok en kaffe på Shpija e Vjeter, før det begynte å sprutregne og hun tok taxi til busstasjonen for å komme seg hjem til Vushtrri. Etter det har vi møttes i København, da jeg var der i februar, og nå i juli da hun kom på besøk. Vi sto opp hver dag rundt ni-tiden og spiste granola med frosne bær og yoghurt på verandaen. Jeg prøvde å vise henne Oslo fra sin beste side, samtidig som jeg selv så den som for første gang.

Etter at T dro, tilbrakte jeg en uke i Hunndalen sammen med mamma før vi dro til Kosovo. Hver dag var like tom som den forrige. Jeg sto opp tidlig og hadde hele dagen og huset for meg selv, mens mamma var på jobb. Jeg gjorde alt annet enn det jeg skulle, nemlig å skrive. Jeg leste en del, men skrev veldig lite. Det stedet, det huset er alltid forbundet med samvær, selskap og late dager, men aldri med kunstnerisk rendyrking, inspirasjon eller produktivitet.

Ombord flyet til Prishtina var det i år overraskende mange nordmenn. Som regel bare antar jeg at alle passasjerene er albanere og som regel stemmer det. Ikke i år. Det er nesten absurd for meg at noen som ikke har noen form for tilknytning til stedet faktisk velger å dra dit. På eget initiativ. Det er jo egentlig ikke så rart, det bor nesten 15 000 kosovoalbanere i Norge. De fleste av dem har norske venner, kollegaer. Noen av dem til og med norske kjærester. Det er bare et spørsmål om tid før liv blir sammenflettet. Likevel, er det så uvirkelig, noe jeg har drømt om helt siden jeg flyttet til Norge, om at mine to verdener skal krysse hverandre, og når de endelig gjør det, er jeg skeptisk, det føles feil. Selv om jeg, helt siden jeg var der i fjor, har insistert på at jeg ikke skulle dit år, dro jeg ned likevel. Jeg er glad jeg gjorde. Det ble en litt annerledes tur. Jeg, O og S leide en leilighet på Airbnb i Prishtina og sov der, i stedet for hos familie. Vi følte oss som innfødte, i landet vi er født i.

Sommerens siste eventyr var Bordeaux. Jeg besøkte D, som er utvekslingstudent der dette semesteret. Hun dro i juli for å delta på et intensivt franskkurs og vi fant ut at det passet utmerket om jeg besøkte henne før hun begynte på studiet og jeg på jobb. Byen var en rar blanding av majestetisk og skitten. Et par av dagene tilbragte vi på stranda. Etter å ha ligget og stekt oss i sola, dro vi på butikken bare noen få meter unna. Intetanende om fransk skikk (og lov?) om å ha på badetøy utenfor stranda, gikk vi der iført skjorts og bikinioverdel. Etter å ha fått blikk fra nesten alle vi passerte og beskjed om å kle på oss fra en barista, dekket vi oss til med håndkleet jeg hadde kjøpt på supermarkedet og gikk tilbake til stranda. Der bytta vi på å bade og sole oss. Jeg ble selvfølgelig solbrent, da jeg var fast bestemt på å få farge og undervurderte solens styrke. Den svien varte uheldigvis lenger enn skammen fra tidligere den dagen.  Jeg vet ikke hva det er, om det er deres motvilje til å kommunisere på andre språk enn sitt eget eller den usympatiske overlegenheten, men jeg har aldri hatt noe til overs for franskmenn. Det hjalp ikke at vi (eller egentlig mest D) i løpet av denne turen fikk slengt plystre- og kysselyder og ekle kommentarer etter oss. Catcalling lever i beste velgående i sørvest Frankrike. Med flassende hud og intakte minner dro hjem og hadde en uke i Oslo før jeg begynte på jobb.