tirsdag 26. mars 2013

Something always hits me, but it ain't concrete beneath my feet and it's not cold, it's not the heat

Det er visst en sannhet i det jeg har hørt i amerikanske filmer og tv-serier. Etter at du flytter ut forvandler foreldrene dine sakte, men sikkert rommet ditt til en slags bod, der de oppbevarer ting som fotoalbum og støvsugere. Det gamle skrivebordet på jenterommet i dalen er bittelite, og jeg må fjerne alt skrotet mamma og pappa har fylt det med, for å få plass til den bærbare datamaskinen og alle bøkene. Den sterke påskesolen trenger seg gjennom soveromsvinduet og varmer ansiktet mitt. Kafkas mørke språk og innhold er ikke nok til å overskygge den, og den blir så forstyrrende etter hvert at jeg blir nødt til å senke persiennene. Nå er det en annen type lys som slår meg og jeg setter i gang med oppgaven. Å analysere og skrive om Kafka er som å skulle løse Livets Gåte. Du kan aldri være sikker på at du har løst den, men det er bedre om du har prøvd.


De spiller Hunter Hayes på radioen, og i tre minutter og førtiseks sekunder er jeg sytten år igjen. Det er en vanlig ukedag, med sider jeg skulle ha lest, sider jeg skulle ha skrevet, ord jeg skulle ha sagt, tanker jeg ikke skulle ha tenkt.  Et kort øyeblikk er det som om all den negative energien som omringet meg da, svever over hodet mitt nå. Jeg streker armene ut i luften som for å slette den. Følger jeg tankegangen min mens jeg hører på denne sangen, ledes jeg til å tro at jeg ikke lenger er den sytten år gamle jenta. På noen måter vet jeg at jeg fortsatt er det, men noen ganger føles det som jeg er en helt ny person. En lykkeligere en.