Tjuefjorten

I.

to jenter
to nye jenter
to nye venner
venner som kommer fra hvor jeg kommer fra
samme historie, samme utgangspunkt
venner jeg ikke trenger å forklare meg til


II.

kandidatmarkering
bachelor of the arts
tre år:
nye, voksende vennskap
gamle, avsluttede vennskap
kjærlighet
kunnskap

III.

sommeren av sammenkomster
sammenkomst av sjeler
sammenkomst av familier
sammenkomst av verdener
(vennskap forsoner selv de mest (tilsynelatende) uforsonlige verdener)
sommeren jeg mistet troen på tradisjoner
sommeren jeg trodde på kjærlighet

IV.

en e-post
som gjør at jeg bokstavelig talt spretter opp av senga
som gjør at jeg smiler hele dagen
som gjør at lykkens sommerfugl flakser igjen med vingene i magen min
(den har våknet etter ett år i dvale)
et vann
en utsikt
en stein
et kyss som gjenoppliver meg
hånden hans i min
leppene hans på mine
overalt, hele tiden
en båttur
en middagslur på gutterommet hans
oslofjorden
(vi svømmer i lykke)
aker brygge midten av august
der ute finnes det en video i en smarttelefon av en trekkspillspiller på aker brygge
bak denne trekkspillspilleren står et par
en lav brunette og en høy mørkeblond mann
hun står på tå og drar i remmene på northfacebagen hans
og han sier
"i'll be seeing you"

V.

sceneskifte
nytt land, nytt språk
jeg finner meg selv i mislykkede forsøk på å uttrykke meg på et språk jeg ikke behersker
jeg er gravid med den jenta jeg kommer til å være om ni måneder

Selvoppfyllende profeti

jeg har alltid trodd at jeg ikke er et "dyremenneske", men hvis det er noe det siste året (og de siste månedene) har lært meg, så er det at jeg kanskje er det, at jeg kanskje må bli det, fordi mennesker, til syvende og sist, er kjipe, vi trenger ord for å kommunisere, og ord kan feiltolkes og du kan aldri forstå noen helt eller bli helt forstått, men en katt eller en hunds kjærlighet er enkel, de viser evig kjærlighet bare ved måten de vrir kroppen sin mot din, ingen kommer til å dukke opp og bli værende for alltid, derfor vurderer jeg å få meg katt når jeg har fått meg egen leilighet, for hva er vel en enslig kvinne uten en katt.

Sørg for at du løper til og ikke fra noe

jeg rømte,
mest fordi jeg ikke visste hvor jeg skulle gjøre av meg,
jeg trodde jeg kunne flykte fra det. (jeg kunne ikke det)
det satt ved siden av meg på gardermoen,
og mellom meg og den middelaldrende mannen på flyet,
det hang over meg, da jeg pakket ut, håndgripelig,
så håndgripelig at jeg kunne hengt det sammen med kjolene i skapet,
det har sittet bakpå sykkelen ned- og oppover hofmannstraße
jeg går og venter på at det skal hoppe av,
at det skal la meg være i fred,
kanskje det er jeg som må ta tak i det
og sette det av et sted,
det er jeg som må la det være i fred,
jeg som på en eller annen måte må
bli venn med det

Senga på jenterommet lager knirkelyder ved min minste bevegelse. Jeg er søvnløs og skifter stadig sovestilling; den kommer stadig med samme svar. Gardinene slipper ikke inn sollyset og lar meg sove mye lenger enn jeg burde. Så lenge at jeg våkner med en tyngre kropp og et enda tyngre sinn. Sommer i dalen. Søvnløse netter når jeg tenker på alt jeg burde og skal skrive, late sommerdager når jeg ikke skriver.

Hver morgen ligger jeg i en tåke av glemte drømmer. Jeg husker dem aldri, men de etterlater en ettersmak av ham.

Hver morgen spiser jeg frokost til Hart of Dixie på TV2 Bliss (lunsj til Gilmore Girls på Fem, middag til VM-kamp på TV2 eller NRK).

Jeg jogger, mest fordi jeg fortsatt vil ned fire kilo, men også på grunn av endorfinene, på grunn av mestringsfølelsen.

Jeg leste nylig The Unbearable Lightness of Being av Milan Kundera. I den skrev han:

"We all need someone to look at us. We can be divided into four categories according to the kind of look we wish to live under. (...) And finally there is the forth category, the rarest, the category of people who live in the imaginary eyes of those who are not present. They are the dreamers."

Jeg lever under hans imaginære blikk. Jeg savner ham. Fortsatt. Facebookoppdateringene hans gjør ikke like vondt som før, og han er ikke lenger et relevant samtaleemne blant venner. Savnet har blitt brakt til stillhet. Dempet.

The only way out is through

Jeg har, så lenge jeg kan huske, delt inn året i semestre. Kanskje det har noe å gjøre med at jeg alltid har vært et dedikert skolelys. For meg har året to begynnelser; en i januar og en i august. Det har også to endelser; desember og juni. På dette tidspunktet faller det derfor naturlig med et tilbakeblikk på året som har passert.

Always a thinker, never a feeler. Det kunne vært skrevet på pannen min. Jeg faret gjennom livet, alltid i en tilstand av likevekt. Jeg ønsket meg ting, men med vilje alene kom jeg ingen vei. Livet foregikk liksom på et fremmed kontinent, mens jeg befant meg på min egen private øy. Plutselig en dag banket det på døren min og livet stod utenfor. Plutselig begynte ting å skje. Jeg følte. Alt på en gang.

Det begynte med at hun forlot Oslo. Jeg kontaktet henne ikke ofte nok og hun følte seg skuffet. Hun trengte meg, mens jeg trengte avstanden. Alt hendte alltid på hennes premisser. Hun var romanen, jeg var novellen. I forhold til henne, kom jeg alltid til kort. Nå kom jeg også til kort i å være en god venn. Jeg hadde enorm skyldfølelse og gjorde det klart for henne. Hun overså meg. Hun var såret og såret meg. Luften ble til slutt renset og vennskapet vårt holdt ut.

Også skjedde dét. Det jeg hadde drømt om så lenge, men som jeg var sikker på aldri ville skje. Jeg husker vi ble sittende i E sin hybel til sent på høstkvelden og drømme høyt. Jeg sa jeg var klar for å hoppe inn i noe, med hodet først, uvitende om hva som ventet meg (Be careful what you wish for, 'cause you might just get it). Jeg var samtidig blitt mer komfortable i mitt eget selskap og ville ikke bli oppslukt av tanken. Før jeg visste ordet av det, hadde vi begynt å snakke. "Du ser veldig stressa ut når du går" var en av de første tingene du sa til meg. Den torsdagen utenfor språklaben ble vi raskt enige om at engelsk litteratur er overvurdert, og at The Great Gatsby er en av de beste romanene som har blitt skrevet. Etter det gikk samtalene utenfor språklaber og seminarrom knirkefritt. Du var litterær; å snakke med deg var som å lese en bok (jeg skulle ønske nå at jeg skrev ned alt du sa). 

(I februar døde morfar. Jeg opplevde å miste noen nær meg for første gang. Jeg følte en helt spesiell form for sorg. Å være her, å ikke kunne være der for mamma, å vite at hele familien din er samlet, mens du må fortsette livet ditt og sørge alene, et annet sted)

Jeg gikk igjennom alt det jeg hadde lest om og sett på tv- og pc-skjermen (kjærlighetssanger på radioen ga plutselig mening). Det var som om å bli plukket opp fra en blomstereng, satt i en vase og bli beundret. Samtidig var det som å være vasen, plassert på et høyt og ustabilt sted; et lite vindpust og jeg ville bli kunst i tusen biter. Som vanlig hadde jeg en fot i hver leir. Ved siden av lykken var skyldfølelsen. Ifølge noen andres fasit var dette regnestykket feil. Det gikk ikke opp. Jeg begynte å bli vant til denne følelsen og ville ikke miste den. Men like plutselig som det startet, endte det. På en måte tok det slutt før det kunne begynne. "Jeg skulle ønske vi var karakterer i en Murakami-roman. Da kunne vi vært sammen i et alternativt univers. Jeg måtte bare ha drept skyggen min" var en av de siste tingene du sa til meg. Det du ikke innså, var at hvis jeg hadde valgt å være med deg, ville jeg ha blitt tvunget til å drepe min skygge.

I år ønsket jeg å føle. Ønsket mitt ble oppfylt og jeg følte et helt spekter av følelser. Jeg lærte at ting vil skje når man minst venter det, at tiden er min beste venn og verste fiende, at den løser det meste og det den ikke løser, må du løse selv, at smerte krever å bli følt, at den er som en radio som man må bære med seg, at det hele ligger i hvordan man bærer den.

Kunsten å fortelle historier

Vi er verter for familien som var verter for oss for tolv år siden. Er det virkelig blitt så mange? Rynkene på ansiktene deres er en bekreftelse. Det er selvsagt under helt andre omstendigheter. Vi prøver å gjengjelde deres barmhjertighet ved å betale for flybillettene, men det virker umulig; vi var flyktninger på flukt, de er helt vanlige mennesker på en helt vanlig reise. Jeg husker veldig lite fra oppholdet, selv om vi ble værende under deres tak i to måneder. Jeg husker at E alltid havnet i slåsskamper med naboguttene og at mamma alltid så sliten ut. Det var først i ettertid jeg forstod hvorfor. Hun gikk rundt med knuste øyne som om det var med dem hun bar all byrden. Jeg husker historiene hun pleide å fortelle og fortsatt forteller noen ganger. I begynnelsen var krigen på alles lepper, og hennes historier var like hotte som nystekt brød. Hun fortalte historiene gang på gang med den stødigste stemmen og uten å forandre et ord. Jeg kunne dem utenat. Jeg fikk alltid gåsehud på de samme stedene. Siden ble historiene mer og mer sjeldne og jeg fikk større og større vanskeligheter med å gjenkjenne meg selv som en av protagonistene. Noen ganger føler jeg meg frakoblet. Malplassert. Andre ganger minnes jeg på at det er millioner av mennesker som deler en litt annerledes versjon av den samme historien, og det er den historien jeg vil fortelle.

Mellom disse fire veggene vi bor i

Jeg pleide å føle meg så liten i dette rommet. Som om det var hele verdenen, noe det faktisk var noen ganger. Andre ganger kokte jeg over, og deler av meg rant nedover veggene. Jeg skiftet konstant mellom å være en fugl fanget i et bur og et bur på leting etter en fugl*. Jeg har kanskje forlatt reiret, men de følelsene er fortsatt bosatt hos meg.

*Franz Kafka

October, be kind

Photoshoot med brodern '09

For et år siden seilte jeg på fremmed farvann. Det viste seg at jeg var fortapt, men der og da betydde det alt.

Jeg spiser Snack-a-Jacks, men det smaker ikke det samme.

Nå er dagene helt identiske; skole, hjem, tv-serier, trening, skole, hjem, trening, tv-serier. Jeg går en omvei fra skolen for å få et change of scenery. Det er en liten trøst i at jeg kan sette meg inn i en helt annen verden, leve gjennom andre mennesker, selv om de er ikke-eksisterende. Jeg prøver å finne meg selv i for lengst døde forfatteres ord, selv om jeg og ei venninne (og tydeligvis George Bernard Shaw*) er enige om at meningen ikke er å finne seg selv, men at man med årene blir mer og mer seg selv. Det er ikke et definitivt to-streker-under-svaret-svar på hvem man er, noen man må ha blitt innen man dør. Man er bare et sum av valg og erfaringer. Og noen ganger føler jeg en panikk i halsen som truer med å kvele meg, panikk over at dette er det eneste jeg kommer til å føle; en konstant lengsel, mens jeg venter på svar.

*"Life isn't about finding yourself. Life is about creating yourself."

«Ut av det onde vokser det noe godt»

Boblen jeg levde i sprakk tjueandre juli. Nå går jeg inn i en ny normalitet, men jeg vil ikke inn i en ny boble.

Out of suffering have emerged the strongest souls; the most massive characters are seared with scars

"Det var bare uflaks!" avbryter han da hun begynner å forbanne ham hysterisk. Hun rister på hodet, halvveis beskymret og fullstending oppgitt. "Det vakre ansiktet ditt er fullt av arr", sier hun motløst. "Hva så? Det betyr bare at jeg har levd", svarer han og de fortsetter å spise i stillhet.

Kids; they dance before they learn there is anything that isn't music

Åååhh, jeg begynner virkelig å bli glad i (barnehage)barn (alder: 3-5 år)! Jo da, det er tider hvor tålmodigheten min ryker, akkurat som en strikk som blir tøyd litt for langt, og da må jeg bruke alle krefter på å ikke riste dem skikkelig, for å få dem til å forstå. Det er de små lysglimtene som gjør jobben verdt det. Jeg nyter det at jeg, i åtte timer hver dag, ser verden gjennom deres øyne. I går gikk vi tur. Hundre meter føltes plutselig som en jordomseiling. Det var til og med medvind, som gjorde den store (les lille) reisen helt vidunderlig. Å krysse veien var som å krysse et hav. Den brutale ærligheten var ikke så brutal som jeg fryktet, og nå misunner jeg barns naive, men sannferdige holdning; hvordan de ser på alt rundt seg som om det var for første gang, deres konstante fascinasjon over helt ordinære ting. Her om dagen fløy de rundt med røde, grønne, lilla tepper knyttet over skuldrene, som superhelter. Noen ganger, ser jeg for meg hvem de kommer til å bli, som tenåringer, som voksne. Jeg ser typer personligheter, stereotypier. Jeg lurer på hvilke båser de kommer til å bli satt i, hvilke båser de kommer til å sette seg selv i. Akkurat nå kan de være hvem de vil. Nei, de trenger ikke være noe som helst. De kan bare være.

Trist å være glad

Jeg bruker litt lånt tid, på en mandagskveld, til å sitte ved pulten og skrive, skrive ned alle tanker i en rød bok. Jeg gjemmer datamaskinen under dyna, under klær, under bøker. Det jeg egentlig gjør, er å gjemme meg fra Facebook; out of sight, out of mind. Det kommer stemmer ut av radioen, som står på som inspirasjonskilde. De snakker om at Winston Churchill var manisk depressiv og at han sa "If you're going through hell, keep going". Så begynner Lars Lillo-Stenberg å synge, og jeg tenker på den japanske mannen på nyhetene som gråt fordi han hadde mistet huset sitt, og jeg begynte å gråte fordi jeg også mistet huset mitt, i et annet liv virker det som. Når jeg tenker på innbyggerne i Libya og bombingen, reiser jeg tolv år (NATO-bombingen i Kosovo: 24.mars 1999)  tilbake i tid. Jeg tenker på mormor og morfar sitt hus, og lyden av bombene som ble sluppet noen få kilometer unna. Jeg var sju og et halvt år gammel og uvitende om hva alt innebar. Seriøsiteten i lufta var nesten like høy som støyet, men det var også et fnugg av håp, for det betydde at krigen var over. Jeg tenker på jentungen tanta mi aborterte i dag, og at hun kunne ha blitt reddet om hun ble født her. Og jeg blir kvalm av hvor heldig jeg er. Jeg føler meg bortkastet, tom. Og jeg føler en syk trang til å utrette noe, til å bety noe. Jeg blir "trist av å være glad" og "sulten av å være mett".

Det Lars Lillo-Stenberg sang;  (( spotify-link ))

det kan bli vondt å ha det bra,
det kan bli vanskelig å ha det lett,
det kan bli trist å være glad,
du kan bli sulten av å være mett

We never really grow up, we just learn how to act in public

Jobbjakten er over, og det er også den første jobbuka. Jeg har overlevd èn uke med barnehageunger (hence mangelen på energi). Å jobbe i barnehage var noe mamma foreslo de første ukene, men som jeg avviste fullstendig. Jeg hevdet jeg aldri kunne jobbe med barn. Det er noe ved dem som skremmer meg. Jeg har aldri tilbrakt tid med barn i lengre tidsperioder og føler meg ikke akkurat som Mary Poppins. Jeg tror det er den brutale ærligheten jeg frykter. Hvordan de kan se igjennom fasaden og treffe deg der det gjør vondt. Noen ganger er jeg flink til å bygge en mur mellom den jeg virkelig er og den jeg fremstår som. Barn river ned den muren, og etterlater meg forsvarsløs. Men i forrige uke fikk jeg en telefon, og feig som jeg er, klarte jeg ikke takke nei.

Jeg trodde de skulle spise meg levende, men det har gått overraskende bra. Det er morsomt hvordan ting faller på plass, hvis du ikke lar deg besette av dem. Jeg tror denne jobben er akkurat det jeg trengte akkurat nå. I en uke har jeg vært bosatt i barnas enkle og magiske verden. Jeg har vært ombord en rakett, sittende på en liten trestol. Jeg har vært på kino i dagslyset, stirrende på en hvit vegg. Jeg har vært mer fri; en hund kan være blå, man trenger ikke fargelegge innenfor linjene. Jeg har måttet forklare helt banale ting, som hvorfor man skal sitte når man spiser, eller vaske seg på hendene før et måltid (og etter dobesøk) eller kle på seg før man skal ut, og hvorfor det ikke er lov å slå. De store livspørsmålene som; var det riktig av meg å forlate England, må jeg revurdere alle valg jeg har tatt hittil og gjøre noe helt annet, noe mer praktisk til høsten, hva skal det bli av meg,  har blitt gjemt i en skuff bakerst i hodet, og på slutten av dagen har jeg vært for sliten til å ta de opp. Jeg har ikke vært så utslitt på slutten av uka siden IB. Nå er helgen over, og i morgen starter det igjen. Men det gjør ingenting, for på søndag skal jeg se Lissie live!

You gotta go there to come back

Jeg har et hull i magen. Jeg savner øya over dammen. Jeg savner å være oppgitt av det ubegripelige språket til Shakespeare, og den revolusjonerende følelsen etter å ha lest et vers utallige ganger og endelig skjønne det, som om ingenting i verden er blitt beskrevet før, som å få et par nye øyne. Jeg savner fremmede på gata som ikke unngår å se deg i øynene, men trekker på smilebåndet hvis blikkene deres tilfeldigvis møtes. Jeg savner å diskutere øl med tyskere og vin med franskmenn, og å høre på at tyskere og franskmenn diskurerer med hverandre. Jeg savner å dra på overraskelsesbursdagsfester på felleskjøkken. Jeg savner å aldri kunne bestemme meg for hva jeg vil ha til lunsj, selv om vi alltid spiste på det samme stedet. Jeg savner å bruke oppfunnet ord som "yo aha", hvis et norsk og tysk eller et norsk og svensk eller et svensk og tysk ord er like. Jeg savner den evnen til å kunne gjøre verden til et mindre skummelt sted, bare ved å snakke om den. Jeg savner hvordan det var plass til kroppen min tvers over senga når jeg lå i fosterstilling, mens du brukte stolen som støtte til beina. Jeg savner å kunne våkne hver morgen og være hvem jeg ville og ikke beskymre meg om hvem jeg var. Jeg savner den jenta jeg kunne vært. Jeg savner menneskene som gjorde stedet, mennesker som var ekte, av kjøtt og blod, tilstede, men som nå kun er tomme tekstmeldinger og Facebookstatuser.

From the bottom of the root, to the top of the leaf

Jeg har nettopp kommet fra enda en legendarisk kveld med to av mine favorittmennesker. Det føles som jeg har spist en hest, og hvis man legger sammen all den maten jeg ble servert, ville den sikkert veid like mye. Jeg føler meg tung og har sikkert lagt på meg fem kilo. Samtidig er jeg veldig lettsindig, noe jeg alltid er etter et møte med dem. Livets mysterier er mange, og man løser dem kanskje ikke ved å sitte på en sofa med et par gode venner og drikke kaffe/te, men det får dem til å virke som en skattejakt og ikke uløselige gåter. Den bunnløse fortvilelsen, sammen med tanken på at man er alene i et stort hav og må møte stormen alene, slutter å konsumere meg. Jeg innser at jeg har et ganske bra mannskap om bord.

Bortsett fra kvelder som denne, er hverdagen min fortsatt ganske begivenhetsløs, fattig på inntrykk og stort sett kjedelig. Jeg har ingen forpliktelser, ingen obligasjoner. Jeg deltar ikke i blodige demontrasjoner, jeg har ingen hjertesaker jeg brenner for, jeg har ingen land å dø for (et av dem hadde sitt tre-årsjubelium på torsdag). Jeg dykker i litteratur, film, tv, musikk .. virkeligheten, på jakt etter noe annet jeg heller ikke har; inspirasjon.

Raise my hands in the air, I surrender to the mystery, sweet mystery

Snøen daler ned samtidig som jeg daler ned på sofaen. Resten av familien, i likhet med resten av verden virker det som, er på skole eller jobb, mens timeplanen min er like blank som snøen. Det gir meg tid til å vaske badet midt på dagen på en torsdag. Det kan hende jeg retter ut håret mitt senere, bare for moro skyld.

Jeg leste en gang et sted at "you can never go home again". Det betyr visst at når du først flytter hjemmefra så kan du aldri gå tilbake. Du kan selvsagt flytte hjem igjen, men det du etterlot vil i løpet av ditt fravær forandre seg. Eller rettere sagt, du har forandret deg så mye i løpet av utflukten at ting som før var dagligdagse, virker helt annerledes. Det er kanskje fordi jeg kun var fraværende i litt under fire måneder, men jeg opplever at det utsagnet ikke stemmer helt. Ting er akkurat slik jeg etterlot dem. Den eneste endringen er at jeg nå er college-dropout (på en måte) og har en del tid mellom hendene. Jeg prøver å tilrettelegge meg til dette nye selvbildet.

På mandag startet jeg jobbjakten. Jeg gikk rundt i Gjøvik by og åpnet øynene mine til de mange butikkene jeg ikke visste fantes. Det var en unik opplevelse, jeg tror kanskje jeg ser for mye på føttene mine når jeg går. Ellers har jeg vært med fine mennesker på hjemmekoselige kafeer. Jeg ser en del på tv serier (for tiden går det mest i "Six Feet Under" - SE PÅ DET!) og drikker en del te. Jeg tar en dag om gangen.

Fortune favors the brave they say, but my bravery could not convince me to stay

(Jeg begynte å skrive dette innlegget for flere dager siden. Jeg tror jeg måtte klarne tankene mine først. Det ble enten for personlig, for formelt, for overfladisk, for dypt. Jeg er ikke helt klar for at alle skal vite det.) 

Jeg har bestemt meg for å avslutte studiene her og flytte tilbake til Norge. Hvorfor?

Den nærmeste vennen jeg har fått her (Inger) dro tilbake til Tyskland lørdag morgen. Den andre vennen (Sarah) dro i går. De to andre nære vennene jeg hadde, kom ikke tilbake etter jul. Og ja, jeg hadde fått meg andre nære venner i løpet av tre år, og jeg visste at jeg kom til å bli venneløs etter jul, men jeg klarte ikke slutte og tenke på det. Det var derfor jeg tok en tidsmaskin til 2013 på mandag og så meg litt rundt. Jeg begynte å tenke på fremtiden og hva jeg egentlig ble sittende med etter tre år her, på et ikke så veldig bra universitet (jeg vil si det er på høyskole-nivå i Norge). Jeg tenkte på at jeg kunne fått en bedre utdannelse i Oslo for mindre penger. Også begynte jeg å tenke på hvor mye penger jeg kom til å ha i gjeld. Alt dette hadde jeg jo tenkt på før jeg dro, men det var i et nytt lys, og det slo meg; Åhh NEI, du har gjort et stort feilgrep! (men er det ikke det man lærer av?) Jeg føler meg dum, for å ha fulgt hjertet, for å ha trodd at det faktisk var verdt det (om det faktisk var det får jeg jo egentlig aldri vite heller). Jeg føler meg svak for ikke å fullføre det og gjøre det verdt det. Jeg skulle ønske at jeg var en praktisk person, en rasjonell person og innsett at dette ikke lønte seg, men Brett Dennon synger; follow your heart and you won't get lost, og jeg tror det er sant.

Store avgjørelser er aldri svart/hvitt. De er litt grå. En del av meg skulle ønske jeg kunne sette meg i tidsmaskinen igjen og ta en annen avgjørelse i sommer. Men da hadde jeg sittet med den alltid iherdige "What could have been". Jeg hadde ikke møtt de fantastiske menneskene jeg har møtt, og jeg hadde ikke hatt the time of my life, som de sier. Dessuten trengte jeg dette. Jeg trengte å komme unna. Oppdrag Liridona er kanskje ikke fullført ennå, men jeg føler ikke at dette har vært en omvei, tvert imot. En  veldig god venn sa til meg "Jeg tror du fulgte det (hjertet) når det ledet deg til England, og nå tror jeg du følger det når det leder deg hjem". En annen veldig god venn  fortalte meg at "å innse hva som er riktig for en selv i det lange løpet, selv om det kanskje ikke er det man håpet på, er et styrketegn", og det er disse to utsagnene som gjør at jeg føler meg mer tilfreds med avgjørelsen jeg har tatt (Takk!).

Jeg kan ikke si at jeg ser frem til å måtte forklare til alle jeg møter, hvorfor jeg er tilbake, for godt. Jeg er redd for hva folk kommer til å si. Men en eller annen smart person sa en gang; those who mind don't matter, and those who matter don't mind.

Det går dager og det går år og den som lever får sjå

Jeg er sikker på at selv de heldige som har hjernen sin i dvalemodus resten av året, kvikner litt til i januar, og begynner å reflektere. Oppkalt etter Janus, guden i gresk mytologi med to hoder som er vendt i hver sin retning,  er januar assosiert med dyp refleksjon; vi ser tilbake på året som har vært, kanskje med en klype salt, kanskje med et par special effect goggles som farger hendelsene i kun godt lys. På toget som skal ta meg inn i 2011, sitter jeg med ryggen mot kjøreretningen, ser ut av vinduet på det som har gått forbi. Det er litt av et syn. Nada Surf synger "to make a mountain of your life is just a choice", og selv om jeg har prøvd å styre unna det valget, har ting hopet seg opp. Jeg besteg det enorme fjellet som var IB, og det som ventet meg på den andre siden, over dammen, var verdt det. Det faktumet at krystallkulen er tåkete og jeg ikke aner hva 2011 har i vente, skremmer meg ikke. Jeg skal leve etter Jewels ord; not to worry 'cause worry is wasteful and useless (...) I will gather myself around my faith for light does the darkness most fear. Jeg skal lese fine bøker, se fine filmer og være med en fin og frisk familie/vennegjeng. Jeg har kun ett nyttårsforsett; jobbe hardere og gjøre strevet verdt det.