Oslo er vuggesang. En vuggesang jeg aldri har hørt før, men som synger meg inn i dyp søvn. Oslo er hanesang. En hanesang jeg hører èn gang i året (men som jeg ikke har hørt på syvhundreogtretti dager) som vekker meg brått, men varsomt. Oslo er drømmene jeg husker, og som jeg lever på lenge etter jeg har stått opp.
Oslo er pennestreker på resirkulert papir. Oslo er velformulerte mennesker, ordelskere.
Oslo er meet cutes med naboen jeg må motta posten til fordi han er bortreist, og joggeren jeg finner lommeboken til. Det er kanskje ingen progresjon i disse møtene, men Oslo gir meg en mulighet, en sjanse.
Oslo er terskelen til voksenlivet, hvis høyde er lett å gå over, men gir også god utsikt til fortiden. Oslo lar meg ikke snu tilbake, tar meg i hånden og lover at, fra nå av, skal alt være bedre.
Oslo er inspirasjon. Overalt, hele tiden. Jeg vil fyre opp denne inspirasjonen, som en brann. Jeg vil vokte den, holde den rød og glødende med hender som ikke er redde for å brenne seg. Og jeg vil kjenne på varmen fra flammen på ansiktet, hvis linjer jeg ennå har å lære.
Oslo har hjertet mitt i neven, og jeg stoler blindt på henne. Jeg gir blaffen i om hun gir meg hjertesorg, så lenge hun får hjertet til å dundre.
3 kommentarer:
Wow, Liridona du er god til å skrive!Rop ut hvis du er med på kaffi en dag :)
Kjære Liri, jeg elsker måten du skriver på, og følelsene du har for Oslo:-) Bra du føler du er du skal. Og bare ta sjansen, det får briste eller bære. <3
Jeg har taarer i ooynene, Liri. Nydelig :)
Legg inn en kommentar