Mellom Groruddalen og Grønnegata

Denne anmeldelsen ble først postet på VOKS sin hjemmeside.

Det er en umiddelbarhet og aktualitet i Zeshan Shakar sin debutroman, Tante Ulrikkes vei, som lenge har vært mangelvare i norsk samtidslitteratur. Spesielt med tanke på at Norge i dag er et kollasj av fargerike historier og består av et uutnyttet mangfold.
Romanen består av flere lag, og det er der dens styrke ligger. I tillegg til å få adgang til karakterenes liv, en autentisk skildring som veldig få i Norge har innblikk i, får vi også et overordnet bilde av det politiske klimaet. Forfatteren beskriver virkelige hendelser som 11.september, publiseringen av Muhammed-karikaturene og valgkampen i 2009 (men som i romanen er satt i 2006). Selv om handlingen er lagt mellom 2000 til 2006, er det påfallende at temaene og problematikken fortsatt er like, hvis ikke mer, aktuelle i dag. Derfor er Tante Ulrikkes vei ikke bare et relevant, men også et nødvendig og viktig bidrag til norsk samtidslitteratur.

I romanen møter vi to gutter fra Stovner, som begge er med på et forskningsprosjekt om kartleggingen av hverdagslivet til ungdommer i Groruddalen. Jamal og Mo (kort for Mohammed) bor begge i samme blokk i Tante Ulrikkes vei.  Begge er født og oppvokst i Norge, av innvandrerforeldre. Der Mo skriver e-post til “NOVA-mannen” (seniorforsker fra Norsk institutt for forskning på oppvekst, velferd og aldring), spiller Jamal inn svarene sine på kassett. Det er et vitnesbyrd på Shakars gode fortellerteknikk at han ikke prøver å gi Jamal et språk han ikke besitter. Språket er så autentisk at du i løpet av kort tid hører stemmen hans i hodet og kan forestille deg han, mens han snakker inn på en kassett på badet. Mo, den ambisiøse og boksmarte, har et mer litterært språk. Mens Jamal dropper ut av videregående, selger hasj og går fra jobb til jobb, begynner Mo på Blindern og drar på en klassereise, hvor han deler tiden sin mellom vestkanten og Oslo øst.

Noen ganger får du hjertet i halsen, i frykt for at noe forferdelig skal skje. Shakar er flink til å bygge opp spenningen i boka, men scenene ender som regel i antiklimaks. Dette er antakelig fordi Shakar ikke skriver for å lage sjokkeffekter. Derfor blir aldri Jamal bare en "gangster" fra østkanten og Mo bare et målbevisst skolelys. Shakar skildrer, på en menneskelig og varm måte, to gutter som prøver å gjøre det beste med de kortene de har fått utdelt. Vi møter to gutter, med all verdens potensiale, som prøver å navigere i et samfunnet som har skuffet dem.