"Don't forget on lead vocals and rhythm guitar and tequila and awesomeness; give it up for Lissie!"

(Beklager ustabiliteten de sist dagene. Hvis du har vært innom, har du sikkert merket at jeg har forandret oppsettet. Jeg ble lei det gamle, byttet til et nytt et, men ble lei det også. Jeg bestemte meg for å strippe det ned til det essensielle, holde det minimalistisk. Håper det faller i smak. Jeg liker det i hvert fall mye bedre.)

Lissie Live på Rockefeller, søndag 27.mars (ikke jeg som har filmet det)

Vi hadde vært i Sarpsborg i helgen og pappa slapp meg av i Ryen, av alle steder. Onkel hadde tydeligvis bodd der en gang, og pappa visste hvor t-banen lå. Pappa har alltid dårlig tid (og stresser alltid alle rundt seg) så å slippe meg av i sentrum var ikke et alternativ.  Til tross for at det så skeptisk tomt ut kjøpte jeg t-banebillett, før jeg fant ut at banen var stengt. Tjuesju kroner, rett i dass. Jeg måtte ta i bruk det andre transportmiddelet; buss, hvis holdeplass lå noen skritt unna. Jeg brukte noen minutter på å finne ut hvilke linjer som gikk på formiddagen på søndager, og måtte vente tjue minutter på en som skulle ta meg til Jernbanetorget. Det var overskyet og det blåste kaldt. Det fikk meg til å tenke på England, og hvordan Norge er dets rake motsetning. Jeg nølte aldri med å spørre fremmede om hjelp i England, fordi ansiktsuttrykkene deres var vennlig, inviterende. Menneskene som gikk forbi bussholdeplassen var like sure som været, og fikk meg til å føle meg utrygg. Lysten til å flytte dit falmet litt. På vei ned til sentrum, sittende på bussen, kunne man se Oslofjorden og jeg ble overveldet av utsikten og lysten til å flytte dit krøp tilbake. 

Jeg brukte resten av dagen på å gå rundt Oslo S, catch up med en gammel venn og drikke kaffe med folk jeg aldri har snakket med (etter en kopp kaffe på Kafè Sør, kan jeg endelig kunngjøre at jeg er et ordentlig (no milk, no sugar) kaffedrikkende individ!)

Vi ventet på henne i over to timer, men jeg hadde vært i byen siden klokken et, så teknisk sett hadde jeg ventet på henne i ni! Oppvarmingsartisten var ingen Jack Savoretti (Gavin DeGraw's oppvarmingsartist i november 2008, som var bedre enn artisten han varmet opp for!). Jeg hadde glemt hvor slitsom den ventingen er. Da hun endelig kom på, gjorde hun ventingen verdt det! Jeg elsket alt; utseende (håret, skoene, t-skjorta) stemmen, hvordan de krydret låtene slik at de hørtes helt nye ut. Jeg elsket de to coverne hun gjorde; Right Back Where We Started From av Maxine Nightingale og Pursuit of Happiness av Kid Cudi. hvordan hun danset på scenen og man kunne se at hun virkelig elsket det hun drev med, hvordan hun unnskyldte bandmedlemmene og sto alene på scenen med kun gitaren og stemmen. Å stå der, to-tre meter unna og høre henne synge "Look Away", den følelsen skulle jeg ønske at jeg kunne putte i en flaske og ta den frem når som helst.