Kids; they dance before they learn there is anything that isn't music

Åååhh, jeg begynner virkelig å bli glad i (barnehage)barn (alder: 3-5 år)! Jo da, det er tider hvor tålmodigheten min ryker, akkurat som en strikk som blir tøyd litt for langt, og da må jeg bruke alle krefter på å ikke riste dem skikkelig, for å få dem til å forstå. Det er de små lysglimtene som gjør jobben verdt det. Jeg nyter det at jeg, i åtte timer hver dag, ser verden gjennom deres øyne. I går gikk vi tur. Hundre meter føltes plutselig som en jordomseiling. Det var til og med medvind, som gjorde den store (les lille) reisen helt vidunderlig. Å krysse veien var som å krysse et hav. Den brutale ærligheten var ikke så brutal som jeg fryktet, og nå misunner jeg barns naive, men sannferdige holdning; hvordan de ser på alt rundt seg som om det var for første gang, deres konstante fascinasjon over helt ordinære ting. Her om dagen fløy de rundt med røde, grønne, lilla tepper knyttet over skuldrene, som superhelter. Noen ganger, ser jeg for meg hvem de kommer til å bli, som tenåringer, som voksne. Jeg ser typer personligheter, stereotypier. Jeg lurer på hvilke båser de kommer til å bli satt i, hvilke båser de kommer til å sette seg selv i. Akkurat nå kan de være hvem de vil. Nei, de trenger ikke være noe som helst. De kan bare være.