We never really grow up, we just learn how to act in public

Jobbjakten er over, og det er også den første jobbuka. Jeg har overlevd èn uke med barnehageunger (hence mangelen på energi). Å jobbe i barnehage var noe mamma foreslo de første ukene, men som jeg avviste fullstendig. Jeg hevdet jeg aldri kunne jobbe med barn. Det er noe ved dem som skremmer meg. Jeg har aldri tilbrakt tid med barn i lengre tidsperioder og føler meg ikke akkurat som Mary Poppins. Jeg tror det er den brutale ærligheten jeg frykter. Hvordan de kan se igjennom fasaden og treffe deg der det gjør vondt. Noen ganger er jeg flink til å bygge en mur mellom den jeg virkelig er og den jeg fremstår som. Barn river ned den muren, og etterlater meg forsvarsløs. Men i forrige uke fikk jeg en telefon, og feig som jeg er, klarte jeg ikke takke nei.

Jeg trodde de skulle spise meg levende, men det har gått overraskende bra. Det er morsomt hvordan ting faller på plass, hvis du ikke lar deg besette av dem. Jeg tror denne jobben er akkurat det jeg trengte akkurat nå. I en uke har jeg vært bosatt i barnas enkle og magiske verden. Jeg har vært ombord en rakett, sittende på en liten trestol. Jeg har vært på kino i dagslyset, stirrende på en hvit vegg. Jeg har vært mer fri; en hund kan være blå, man trenger ikke fargelegge innenfor linjene. Jeg har måttet forklare helt banale ting, som hvorfor man skal sitte når man spiser, eller vaske seg på hendene før et måltid (og etter dobesøk) eller kle på seg før man skal ut, og hvorfor det ikke er lov å slå. De store livspørsmålene som; var det riktig av meg å forlate England, må jeg revurdere alle valg jeg har tatt hittil og gjøre noe helt annet, noe mer praktisk til høsten, hva skal det bli av meg,  har blitt gjemt i en skuff bakerst i hodet, og på slutten av dagen har jeg vært for sliten til å ta de opp. Jeg har ikke vært så utslitt på slutten av uka siden IB. Nå er helgen over, og i morgen starter det igjen. Men det gjør ingenting, for på søndag skal jeg se Lissie live!