Trist å være glad

Jeg bruker litt lånt tid, på en mandagskveld, til å sitte ved pulten og skrive, skrive ned alle tanker i en rød bok. Jeg gjemmer datamaskinen under dyna, under klær, under bøker. Det jeg egentlig gjør, er å gjemme meg fra Facebook; out of sight, out of mind. Det kommer stemmer ut av radioen, som står på som inspirasjonskilde. De snakker om at Winston Churchill var manisk depressiv og at han sa "If you're going through hell, keep going". Så begynner Lars Lillo-Stenberg å synge, og jeg tenker på den japanske mannen på nyhetene som gråt fordi han hadde mistet huset sitt, og jeg begynte å gråte fordi jeg også mistet huset mitt, i et annet liv virker det som. Når jeg tenker på innbyggerne i Libya og bombingen, reiser jeg tolv år (NATO-bombingen i Kosovo: 24.mars 1999)  tilbake i tid. Jeg tenker på mormor og morfar sitt hus, og lyden av bombene som ble sluppet noen få kilometer unna. Jeg var sju og et halvt år gammel og uvitende om hva alt innebar. Seriøsiteten i lufta var nesten like høy som støyet, men det var også et fnugg av håp, for det betydde at krigen var over. Jeg tenker på jentungen tanta mi aborterte i dag, og at hun kunne ha blitt reddet om hun ble født her. Og jeg blir kvalm av hvor heldig jeg er. Jeg føler meg bortkastet, tom. Og jeg føler en syk trang til å utrette noe, til å bety noe. Jeg blir "trist av å være glad" og "sulten av å være mett".

Det Lars Lillo-Stenberg sang;  (( spotify-link ))

det kan bli vondt å ha det bra,
det kan bli vanskelig å ha det lett,
det kan bli trist å være glad,
du kan bli sulten av å være mett