You gotta go there to come back

Jeg har et hull i magen. Jeg savner øya over dammen. Jeg savner å være oppgitt av det ubegripelige språket til Shakespeare, og den revolusjonerende følelsen etter å ha lest et vers utallige ganger og endelig skjønne det, som om ingenting i verden er blitt beskrevet før, som å få et par nye øyne. Jeg savner fremmede på gata som ikke unngår å se deg i øynene, men trekker på smilebåndet hvis blikkene deres tilfeldigvis møtes. Jeg savner å diskutere øl med tyskere og vin med franskmenn, og å høre på at tyskere og franskmenn diskurerer med hverandre. Jeg savner å dra på overraskelsesbursdagsfester på felleskjøkken. Jeg savner å aldri kunne bestemme meg for hva jeg vil ha til lunsj, selv om vi alltid spiste på det samme stedet. Jeg savner å bruke oppfunnet ord som "yo aha", hvis et norsk og tysk eller et norsk og svensk eller et svensk og tysk ord er like. Jeg savner den evnen til å kunne gjøre verden til et mindre skummelt sted, bare ved å snakke om den. Jeg savner hvordan det var plass til kroppen min tvers over senga når jeg lå i fosterstilling, mens du brukte stolen som støtte til beina. Jeg savner å kunne våkne hver morgen og være hvem jeg ville og ikke beskymre meg om hvem jeg var. Jeg savner den jenta jeg kunne vært. Jeg savner menneskene som gjorde stedet, mennesker som var ekte, av kjøtt og blod, tilstede, men som nå kun er tomme tekstmeldinger og Facebookstatuser.