From the bottom of the root, to the top of the leaf

Jeg har nettopp kommet fra enda en legendarisk kveld med to av mine favorittmennesker. Det føles som jeg har spist en hest, og hvis man legger sammen all den maten jeg ble servert, ville den sikkert veid like mye. Jeg føler meg tung og har sikkert lagt på meg fem kilo. Samtidig er jeg veldig lettsindig, noe jeg alltid er etter et møte med dem. Livets mysterier er mange, og man løser dem kanskje ikke ved å sitte på en sofa med et par gode venner og drikke kaffe/te, men det får dem til å virke som en skattejakt og ikke uløselige gåter. Den bunnløse fortvilelsen, sammen med tanken på at man er alene i et stort hav og må møte stormen alene, slutter å konsumere meg. Jeg innser at jeg har et ganske bra mannskap om bord.

Bortsett fra kvelder som denne, er hverdagen min fortsatt ganske begivenhetsløs, fattig på inntrykk og stort sett kjedelig. Jeg har ingen forpliktelser, ingen obligasjoner. Jeg deltar ikke i blodige demontrasjoner, jeg har ingen hjertesaker jeg brenner for, jeg har ingen land å dø for (et av dem hadde sitt tre-årsjubelium på torsdag). Jeg dykker i litteratur, film, tv, musikk .. virkeligheten, på jakt etter noe annet jeg heller ikke har; inspirasjon.