The only way out is through

Jeg har, så lenge jeg kan huske, delt inn året i semestre. Kanskje det har noe å gjøre med at jeg alltid har vært et dedikert skolelys. For meg har året to begynnelser; en i januar og en i august. Det har også to endelser; desember og juni. På dette tidspunktet faller det derfor naturlig med et tilbakeblikk på året som har passert.

Always a thinker, never a feeler. Det kunne vært skrevet på pannen min. Jeg faret gjennom livet, alltid i en tilstand av likevekt. Jeg ønsket meg ting, men med vilje alene kom jeg ingen vei. Livet foregikk liksom på et fremmed kontinent, mens jeg befant meg på min egen private øy. Plutselig en dag banket det på døren min og livet stod utenfor. Plutselig begynte ting å skje. Jeg følte. Alt på en gang.

Det begynte med at hun forlot Oslo. Jeg kontaktet henne ikke ofte nok og hun følte seg skuffet. Hun trengte meg, mens jeg trengte avstanden. Alt hendte alltid på hennes premisser. Hun var romanen, jeg var novellen. I forhold til henne, kom jeg alltid til kort. Nå kom jeg også til kort i å være en god venn. Jeg hadde enorm skyldfølelse og gjorde det klart for henne. Hun overså meg. Hun var såret og såret meg. Luften ble til slutt renset og vennskapet vårt holdt ut.

Også skjedde dét. Det jeg hadde drømt om så lenge, men som jeg var sikker på aldri ville skje. Jeg husker vi ble sittende i E sin hybel til sent på høstkvelden og drømme høyt. Jeg sa jeg var klar for å hoppe inn i noe, med hodet først, uvitende om hva som ventet meg (Be careful what you wish for, 'cause you might just get it). Jeg var samtidig blitt mer komfortable i mitt eget selskap og ville ikke bli oppslukt av tanken. Før jeg visste ordet av det, hadde vi begynt å snakke. "Du ser veldig stressa ut når du går" var en av de første tingene du sa til meg. Den torsdagen utenfor språklaben ble vi raskt enige om at engelsk litteratur er overvurdert, og at The Great Gatsby er en av de beste romanene som har blitt skrevet. Etter det gikk samtalene utenfor språklaber og seminarrom knirkefritt. Du var litterær; å snakke med deg var som å lese en bok (jeg skulle ønske nå at jeg skrev ned alt du sa). 

(I februar døde morfar. Jeg opplevde å miste noen nær meg for første gang. Jeg følte en helt spesiell form for sorg. Å være her, å ikke kunne være der for mamma, å vite at hele familien din er samlet, mens du må fortsette livet ditt og sørge alene, et annet sted)

Jeg gikk igjennom alt det jeg hadde lest om og sett på tv- og pc-skjermen (kjærlighetssanger på radioen ga plutselig mening). Det var som om å bli plukket opp fra en blomstereng, satt i en vase og bli beundret. Samtidig var det som å være vasen, plassert på et høyt og ustabilt sted; et lite vindpust og jeg ville bli kunst i tusen biter. Som vanlig hadde jeg en fot i hver leir. Ved siden av lykken var skyldfølelsen. Ifølge noen andres fasit var dette regnestykket feil. Det gikk ikke opp. Jeg begynte å bli vant til denne følelsen og ville ikke miste den. Men like plutselig som det startet, endte det. På en måte tok det slutt før det kunne begynne. "Jeg skulle ønske vi var karakterer i en Murakami-roman. Da kunne vi vært sammen i et alternativt univers. Jeg måtte bare ha drept skyggen min" var en av de siste tingene du sa til meg. Det du ikke innså, var at hvis jeg hadde valgt å være med deg, ville jeg ha blitt tvunget til å drepe min skygge.

I år ønsket jeg å føle. Ønsket mitt ble oppfylt og jeg følte et helt spekter av følelser. Jeg lærte at ting vil skje når man minst venter det, at tiden er min beste venn og verste fiende, at den løser det meste og det den ikke løser, må du løse selv, at smerte krever å bli følt, at den er som en radio som man må bære med seg, at det hele ligger i hvordan man bærer den.