Spontanabort

Jeg kan ikke snakke om deg. Snakker jeg om deg blir jeg tvunget til å huske. Huske dét som en gang var, men som ikke lenger er.




"Preteritum er en grammatisk tid. Den brukes stort sett til å uttrykke handlinger som ble avsluttet i fortiden."



Husker man, så savner man. Hjertet mitt er ikke utstyrt med vinduer jeg kan kaste deg ut av, som om du aldri fantes, som om det aldri skjedde. Det skjedde, og jeg er glad for det. Det (du) ga meg selvtillit og mot til å være meg selv. Og til å skrive.

Derfor skriver jeg; for å huske, men samtidig glemme. Jeg lager meg selv en glemmebok. I den står oppført leppene dine. Leppene dine mot mine. Hendene dine. Skjegget ditt. Morgener, formiddager, kvelder med deg.

Jeg kommer alltid til å undre om deg. Hvilke bøker du leser, hvilke filmer du ser. Jeg kommer til å lure på hva du ser ut av soveromsvinduet ditt, og om du liker utsikten. Og jeg kommer til å undre om du også undrer om meg.

Men selv om preteritum som tidsform egner seg godt for historier, og for en historie det var, er den ikke egnet for å leve i.