mennesker som prøver å fortelle meg noe,
at jeg savner ham mest,
at jeg tenker på hva han driver med,
om han også er ute på byen,
hvem det er han sosialiserer med,
om han er på Løkka, Aker Brygge, Gamlebyen,
eller om han sitter i sofaen og leser (kanskje han sitter på kjøkkenet og skriver)
-
jeg slutter å høre på menneskene som forteller meg noe (lurer på hva han hadde hatt å si om samtaleemnet),
prøver å huske de gangene han fortalte meg noe,
prøver å huske stemmen hans,
Det er når jeg er ute på byen og står i utestedkø med berusede og desillusjonerte mennesker,
at jeg blir smertelig klar over hans nærvær (det er som om han rommer hele Oslo, at han er på hvert gatehjørne, hvert bussete, selv om jeg aldri ser ham),
at jeg aller helst har lyst til å sette meg på 18-trikken, ringe på og sette meg i sofaen hos ham,
at jeg må motstå behovet for å sette på Red og gråte meg tørr,
at jeg innser at dette savnet er evigvarende,
at jeg må leve med det,
men ikke la det bli
lammende.
3 kommentarer:
Dette var vondt og lese, og jeg sitter med akkurat samme jævla hjertesmerte. Jeg hadde det så bra, og var nesten så forvirret og redd for at det skulle forsvinne at jeg fikk meg selv til å tro at det måtte gå over, at jeg ikke hadde fortjent det. Og så tok jeg det, han, for gitt, og nå har jeg bare denne jævla smerten i hjertet igjen.
<3
det går over, jeg lover, det gjør alltid det til slutt. da kan du høre på "we are never ever getting back together".
Legg inn en kommentar