Senga på jenterommet lager knirkelyder ved min minste bevegelse. Jeg er søvnløs og skifter stadig sovestilling; den kommer stadig med samme svar. Gardinene slipper ikke inn sollyset og lar meg sove mye lenger enn jeg burde. Så lenge at jeg våkner med en tyngre kropp og et enda tyngre sinn. Sommer i dalen. Søvnløse netter når jeg tenker på alt jeg burde og skal skrive, late sommerdager når jeg ikke skriver.

Hver morgen ligger jeg i en tåke av glemte drømmer. Jeg husker dem aldri, men de etterlater en ettersmak av ham.

Hver morgen spiser jeg frokost til Hart of Dixie på TV2 Bliss (lunsj til Gilmore Girls på Fem, middag til VM-kamp på TV2 eller NRK).

Jeg jogger, mest fordi jeg fortsatt vil ned fire kilo, men også på grunn av endorfinene, på grunn av mestringsfølelsen.

Jeg leste nylig The Unbearable Lightness of Being av Milan Kundera. I den skrev han:

"We all need someone to look at us. We can be divided into four categories according to the kind of look we wish to live under. (...) And finally there is the forth category, the rarest, the category of people who live in the imaginary eyes of those who are not present. They are the dreamers."

Jeg lever under hans imaginære blikk. Jeg savner ham. Fortsatt. Facebookoppdateringene hans gjør ikke like vondt som før, og han er ikke lenger et relevant samtaleemne blant venner. Savnet har blitt brakt til stillhet. Dempet.